Brevet fra en psykopat ble publisert på bloggen 10. oktober og fikk rekordstor oppmerksomhet. Den er så langt vist nesten 300.000 ganger, takket være 635 delinger og 86 kommentarer. Denne artikkelen viste psykopatens vesen. I kveld får han svar på tiltale. I brev til en psykopat får psykopaten kjenne på hvordan – i dette tilfellet – en han – skader de rundt seg. Hun har kommet seg bort, mentalt og fysisk og tar i dette brevet et oppgjør med psykopaten. Han har tapt!
Faen ta deg!
Denne gangen er dette endelig. Aldri mer skal jeg se deg i ethvert vindu i mitt hjem. Aldri mer skal jeg høre deg støye med overlegg over oss, lyve, bryte avtaler, bedra, manipulere, lyve igjen, slå, bevisst være infam fordi du kjeder deg, og aldri deg seg om andres grenser eller følelser- egentlig. Aldri mer skal du eller noen som støtter dine handlinger ringe på vår dør. ALDRI MER! FINITO! Jeg er ikke redd mer og holder ikke kjeft!
Jeg husker ikke når det gikk opp for meg at du var en overgriper som bevisst skadet meg og barnet vårt og hadde glede av det, men det var en uhyggelig oppdagelse jeg hadde vanskelig for å tro lenge. I grunnen var det så uvirkelig at jeg sto litt på sidelinjen og observerte det hele mens jeg samtidig var deltaker i eget liv. En reise på 17 år fra himmel til helvete der du brukte alle midler, også barn som våpen i din kalde krig.
Jeg vet du følger etter meg, at du leser min historie mens du sverter meg heftig til alle rundt deg som tror på dine patologiske løgner. Du sier nok jeg er sinnsyk, burde vært innlagt, at jeg er en psykopat, mens du går lutrygget og svartøyet rundt og spiller martyren og offeret til fingerspissene. Eller er overstadig blid, hyggelig, smisker, later som ingenting og kaster om deg med penger og gaver. Jeg kjenner deg ut og inn. Og antagelig fråder du av hevnlyst nå samtidig som du innser at du har tapt. Du har mistet kontrollen på det meste av det som muligens betydde noe for deg de siste 17 årene, fordi du misbrukte vår kjærlighet, medmenneskelighet og omtanke. 4-5 år etter jeg og vårt barn dro fra deg etter 10 år med mishandling, klarer du å egle deg innpå oss igjen. Mens jeg bokstavelig talt ligger til sengs alvorlig syk og svekket, ser du ditt snitt til å få «kontroll» over oss igjen. Plage oss mer, hevne deg fordi vi var frekke nok til å forlate deg, «eie» oss mens du gjorde akkurat hva det måtte passe deg og smile et slesk, fornøyd smil over hvordan du atter en gang lurte oss, manipulerte oss og skapte ugreie i våre liv. Ditt motbydelig spill kostet meg nesten livet flere ganger og det vet du.
Dette handler jo slett ikke om kjærlighet til en kjæreste, sine barn eller omtanke for andre som en eks du liksom var venn med. Dette handler alltid om deg, om dine behov, dine ønsker, dine lyster, din galskap, din bitterhet, din ondskap, din trang til hevn og selvsagt å vinne koste hva det koste vil. Om hvordan alle andre i hele verden har gjort deg urett og gir deg dermed rett til å tråkke på og herse med hvem det måtte være. Også dine egne barn. Hvilken tabbe! For du skjønner det at jeg døde ikke, jeg er heller ikke redd dine hevnaksjoner mer og jeg tier altså ei.
Himmeltrappen
I 2-3 måneder geleidet du meg opp himmeltrappen til ditt eget univers der jeg ble gjort til «dronning». Du var hengiven, lidenskapelig, kjærlig og oppmerksom, blid og sjarmerende. Ringte meg ørten ganger for dagen når du var på jobb, skrev søte eposter, chattet med meg halve natten når vi ikke var sammen og overøste meg med søte usannheter om hvor spesiell du syns jeg var. Du hadde aldri møtt noen som meg. På den tiden klarte du å overbevise meg om at du var den «perfekte» far, at du elsket meg enda vi knapt kjente hverandre, at du ville ha barn med meg etter noen få uker og fikk barnet ditt som bodde hos moren til å si det samme. Vi skulle være sammen til evig tid. Du lokket meg inn i et gyllent bur av romantiske forestillinger om en vidunderlig kjærlighetssang vi skulle skrive sammen til «døden skilte oss ad». Tone for tone av«Svikets Symfoni».
Jeg ble glad av det nære forholdet du hadde til barnet ditt, som hang som en skygge rundt deg, fotfulgte deg, gjorde alt du ba om, etterlignet alt du gjorde, koste i armkroken som en liten teddybjørn og fortalte deg at du var ung og kjekk og pen mens du smilte stolt og fornøyd, klemte barnet litt hardere og kjøpte noe som belønning. Illusjonen av en samvittighetsfull og ansvarsbevisst far og mann, skapte du etter kunstens regler og jeg smeltet som smør i solen. Du visste selvsagt allerede om min sorg over at far til mitt barn, verken tok ansvar eller viste interesse. Du hadde nok allerede kartlagt mine svake punkter og sårbarhet med din falske interesse for mitt liv.
Likevel, i løpet av dette intense løftet til himmels, hadde jeg tvil. Det var noe som ikke stemte, men kjærlighets-regnet du pøste generøst over meg, gjorde siktet utydelig og kjøreforholdene vanskelige. Selv om vindusviskerne i fornuften og logikken gikk på høygir, hadde jeg nok med å navigere gjennom plaskene av ømhet, kjærtegn og vakre ord til å se meg til siden og stoppe for å tenke. Dette var ingen vanlig forelskelse, for jeg var både bedøvet, blendet og full av lystgass. Jeg ble betatt, forelsket og snart glad i denne skinnende ridderen av en mann du lekte du var, mens du lokket meg stadig lenger inn i et luftslott, med mitt hjerte hardt i hånden.
Fallet
Så kom stormene som skulle blåse meg fra himmeltronen og ned i helvetes-grytene. Du skrudde på en bryter fra snill til slem. Først kom noen svake bris etterfulgt av tornadoer, orkaner og tyfoner på rekke og rad, med stillhet noen dager kanskje en uke eller 2.
Moren din ringte, og du kjeftet henne huden full og slengte på røret. Jeg var rystet over måten du snakket til henne på og fikk beskjed om at hun blandet seg opp i alt og var en pest og plage. Så var det min tur.
Du kom hjem fra jobb en dag, tok et overblikk over leiligheten din jeg hadde ryddet og vasket for å glede deg, og dundret inn på kjøkkenet. Du fant noen små matrester i vasken og brølte at jeg måtte da skjønne at det ville tette sluket. I samme slengen fikk jeg en ny belæring i hvordan bruke oppvaskmaskinen. Svart i blikket, viste du en kald front resten av den kvelden.
Jeg konfronterte deg noen dager senere hjemme hos meg. At jeg ikke satte pris på å bli kjeftet på som et uskikkelig barn, at det gikk an å si ting på en annen måte. Og jeg etterlyste en takk for at jeg faktisk hadde ryddet og vasket hos deg. Reaksjonen din var å stikke og bli søkk bort i over 1 uke. Du svarte verken telefon, mobil, eposter eller chat og jeg skjønte faktisk ingenting. Da jeg omsider fikk kontakt med deg igjen og lurte på hva som hadde skjedd, sa du at du hadde følt deg litt dårlig og trengte å være litt alene. Det var skikkelig synd på deg. Ingen anger, ingen unnskyldninger, bare din selvfølgelige rett til å oppføre deg umodent og merkelig. Denne «stikke av og bli borte»-taktikken din skulle bli en gjenganger. Spesielt når du måtte være rundt andre mennesker over tid som kunne gjennomskue deg, fordi du ikke klarte å holde på masken som Mr. Vidunderlig hele tiden. Ditt sanne jeg, fikk bare vi som var tett på deg i hverdagen erfare. Vi fikk gleden av å se den nakne, uhyggelige deg, verdens verste som en nær slektning kalte deg da, mens du klistret på deg et smil og var smørblid i det du gikk ut i verden.
Stadig oftere kritiserte du meg, klagde, kjeftet, sammenlignet meg med din eks som var lat og selvopptatt ifølge deg og trakk deg demonstrativt unna om jeg ga deg en klem eller nærhet. Like etter passet du på å vippe barnet ditt på fanget eller i armkroken og kose ekstra mye. Var ikke barnet ditt der, stengte du meg ute. Alt annet var viktigere, TV, spill, chatting med andre. Jeg var luft.
Du gjorde det eks til et stadig hetere tema. Etter først å ha påstått at dere var så gode venner og hun gjerne ringte til deg om hun trengte råd og hjelp med problemer, så snudde du totalt. Kanskje fordi hun var i et fast forhold og du ikke fikk anledning til å spille henne opp mot meg i virkeligheten. Da du ikke fikk meg sjalu, spilte du heller på at vi begge led samme skjebne, med slemme ekser som ikke brydde seg om barna sine. På 17 år hadde du ikke ett godt ord å si om kvinnen du med vitende og vilje fikk barn med etter kort tid. Planlagt ifølge deg. Og enda du skrøt av at dere begge var enige om å aldri snakke dritt om hverandre i deres barns påhør, gjorde du nettopp det. Stadig, ofte og bittert. Hvem lyver?
Du hintet ofte om “venninner” du hadde som egentlig ville mer enn vennskap, men jeg så dem aldri. Om en dame på jobb som hadde den perfekte kjæresten til deg. Hun var høy og lys og hadde akkurat samme humor som deg. Jeg fikk aldri se på verken håndball- eller fotballkamper du spilte eller hilse på familien din. Jeg så aldri noe til venner eller kolleger av deg og ringte noen meg, bidro du høylydt til samtalen i ren sabotasje. Ingen skulle forstyrre ditt lille univers der jeg ble mer og mer isolert.
Satt jeg utover kvelden og jobbet med noe, svermet du om meg som en bie og vekselvis matet meg som en fuglunge og demonstrerte at du var sur på meg, som ikke slapp alt jeg hadde i hendene og fokuserte kun på deg. Jobben min var faktisk viktigst der og da.
Svanger terror
Humøret ditt svingte voldsomt og oppførselen likeså. Om natten riste du meg tilsynelatende i søvne og tok deg til rette mens du avviste all intimitet ellers. Du riste også barnet ditt som tidvis lå mellom oss i søvne, som selvsagt lurte på hvorfor pappa gjorde det. Ingen svar å få og benektelse når jeg tok det opp med deg. Lå jeg og sov, kom du og barnet ditt hoppende på meg i sengen og kilte meg til jeg mistet pusten og måtte hyle om fred. Håndballer suste i veggen rundt ørene mine når jeg satt og jobbet. Satt jeg på stua kastet du biffkniver på en dart-skive på veggen der jeg satt
– Hva om en kniv spretter bort på meg, spurte jeg. Og du svarte med et vemmelig smil.
Jeg ble sjokkert og mer og mer forvirret, som selvsagt var meningen. Jeg skulle føle meg utrygg på deg, på dine hensikter, dine følelse for meg, om du plutselig stakk eller ble, om du mente å treffe meg med en kniv, en ball eller en flat hånd i søvne eller ikke. Akkurat slik barnet ditt skulle føle seg når du ble spurt om bekreftelse på din kjærlighet titt og ofte.
– Pappa, er du glad i meg?
– Kanskje……..
Kanskje er ditt standardsvar på det meste. Jeg konfronterte deg kraftig med hvordan du gjorde barnet ditt utrygg på din kjærlighet og hvordan det kunne svekke selvbildet, men det visste du ikke sant? Med kanskje, slipper du selvsagt å stå til ansvar for noe. Tror du. For jeg begynte å se hvordan du herset med ditt eget barn, som også fikk rasende kjeft, merkelige straffer og klasker på baken akkurat som meg. Men du hentet barnet lett inn igjen med smiger og leker og kos og klemmer. Selvsagt, det var jo et barn, som v var totalt uskyldig og likevel brukt skamløst som en brikke i ditt stadig sykere spill. Du fortalte meg arrogant at barnet ditt var den eneste som visste hva dine innerste tanker og følelser var Et lite barn var din sjelesørger og fortrolige, gitt en voksens oppgave. Stakkars barn!
Del II av brevet til en psykopat kommer senere.
……………………………………………………………………………………
Du er velkommen til å legge igjen en kommentar til dette innlegget. Klikk på “Leave a comment” nederst i artikkelen. Da fremstår du som den du er logget inn som – med ditt navn.
Vil du kommentere anonymt eller har du en historie du har lyst til å dele med våre lesere? Da kan du sende en email til leserhistorie@gmail.com eller benytte kontaktskjemaet under:
Comment here