Brudd med en psykopat

Mitt møte med krisesenteret

Mannen på krisesenteret

Etter et selvmordsforsøk tar han motet til seg og oppsøker et krisesenter. Les hvordan han har gått den vanskelige veien mellom psykologer, politi, barnevern og til sist fikk hjelp på et krisesenter. Det har tatt han lang tid å forstå at han har vært utsatt for vold, psykisk og fysisk fra mor til hans barn. Dette er en sjelden historie fra en mann som både kvinner og menn kan kjenne seg igjen i og lære av.

LESERHISTORIE: “I dag er en vanskelig dag. Barna mine skal tilbake til mor.  En mor som er lite tilstedeværende og har en historie med psykisk overgrep og vold. Jeg vet at slike dager som dette kommer, jeg har hatt dem før. Og jeg hater dem. Jeg vet at dette er min siste uke sammen med barna. Jeg skal sette meg på et fly og forsvinne ut av deres liv, slik at jeg ikke kan skade dem mer. Det finnes ikke noe godt i meg og mitt liv, dette vet jeg. Jeg må bort fra dem slik at de ikke blir ødelagt av meg. Jeg elsker dem mer enn livet, mer enn meg selv. Jeg vet ikke om noen annen måte å beskytte dem fra meg på. Jeg må bort, ikke ha kontakt med mennesker mer enn jeg må. Aldri involvere meg i andre menneskers liv.

Ingen fortjener å bli såret av meg. Jeg ønsker ikke å skade andre, og da må jeg holde meg borte fra andre, kun treffe andre mennesker når jeg kan gjøre noe godt. Jeg må gjøre rett all den urett jeg har utsatt andre for.

Før jeg retter opp og gjør som eks ønsker og avslutter livet må jeg først veie opp for det jeg har gjort for andre. Slik var logikken og livssynet mitt på den tiden. Mest fordi følelser som jeg alltid har et håp om at aldri skal komme tilbake, kommer. Gamle minner, mitt ansvar for at tingene er slik de er. Hva jeg gjorde, hvorfor jeg ikke klarte og være sterkere. Hvorfor maktet jeg ikke å ta imot mer? Hvorfor var jeg ikke sterk nok til og trøste barna når de gråt fordi mor kløp, dro etter armer og ører slik at de hadde vondt i flere dager etterpå? Hvordan kunne jeg si nei til barnas bønn om at jeg måtte flytte tilbake til mamma, siden de i det minste ville få fred fra henne? Hvorfor var jeg dum og ba om omsorgsvurdering på meg selv fra Barnevernet? Hvorfor var jeg så dum og ba om time hos psykolog? Hvorfor fortalte jeg psykologen om hvordan ekteskapet var, hvordan dagliglivet i tiden etter var? Hvorfor gjentok jeg alt hun sa og skrev til psykologen?

Jeg burde visst at hverken lege, psykolog eller Barnevernet ville tro en mann.

Psykologen sa «Ingen mann lever slik over så lang tid», «Du avslutter alltid med at hun er en god mor, for meg høres hun ut som en forferdelig mor. Bestem deg! Er hun god eller forferdelig?»

Noen måneder etterpå ble jeg fraktet med blålys til sykehuset på grunn av et selvmordsforsøk. Etterpå la jeg meg frivillig inn på samme Distriktspsykiatriske senter som psykologen jobbet. Jeg hadde selvmordsvakt i flere dager, fikk ikke gå alene i nesten en uke. Eneste gang jeg fikk være alene var om natten, med tankene mine. Jeg gråt, tryglet og ba. Jeg var så sliten at alt jeg bare ville gjøre var og få fred. Fred fra det vonde.

Etter en uke ble det nettverksmøte, og jeg ba om at min eks skulle være med. På møtet ble jeg lovet fred, og hjelp til hvile. Ikke mer advokater, møter på familievernkontor, trusler om at jeg ikke skulle få se barna mer. Ingen mer trussler om at jeg måtte flytte ut og miste huset barna var født og vokst opp i, slik at hun kunne betale hennes nye hus.  Ingen mer krav om at jeg skulle ta all gjeld på det gamle huset og samtidig betale full markedstakst på det gamle. Ingen mer anklager om at jeg var forferdelig som ikke ville betale nesten fem millioner kroner for et hus som knapt var verdt en million. Sent om natten den dagen bestemte jeg meg: Jeg skulle tro og stole på søsken som sa de ville hjelpe, på eks om at jeg skulle få noen måneder på meg til og komme på bena igjen før hun ville be advokat om rettsak. Den halvårlige utskjellingen på meklingsmøtet trodde jeg ikke skulle komme før om noen måneder. Flere år med slike halvårlige utskjellingen der hverken jeg eller saksbehandler på Familievernkontoret kom til ordet ble lovet utsatt til jeg var på bena.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Håpet levde i meg kun i noen få stakkarslige timer. Og jeg sovnet en liten stund. Jeg var som jeg hadde hatt det i en lang tid, proppet full av sterke sovemedisiner og sterke angstdempende tabletter. Morgene kom. Jeg pakket tingene mine når han kom inn på rommet mitt. Jeg skulle hjem, forberede meg på å møte barna. Det var da bomben slapp. Min eks hadde ringt Distriktspsykiatrisk senter og informert om at hun hadde kontaktet advokaten og vi skulle ha et møte om omsorgsovertakelse i løpet av noen uker. Jeg ringte min søster. Der fikk jeg høre at hun var enig med min eks. Jeg burde ikke ha barna.

Kollapsen var total

Jeg kollapset totalt, etter flere forsøk på og roe meg ned, slapp de taket i meg. Jeg dro kofferten etter meg på tog og buss, gikk de siste kilometerne hjem. Jeg hadde ordnet billetter på hjemveien, jeg skulle bare hjem og hente pass, si farvel til barna, bruke mine siste penger på og drukne mine problemer i alkohol før jeg fullførte det jeg hadde prøvd på uken i forveien.

Hjemme ventet min svoger. Ble etter mye om og men med til legevakten. Legevakten sa at jeg kunne gjøre som jeg ville, men siden jeg ikke selv sa jeg ville ta livet mitt kunne de ikke gjøre noe. Etter trussel fra mine foreldre om at hvis jeg fullførte ville de ikke ha kontakt med barna mine, la jeg meg inn. Jeg måtte lyve meg inn på samme Distriktspsykiatrisk senter. Ny runde med ny lege. Ny samtale med de samme ting og de samme historier. Denne legen ringte min eks. Den samtalen ved min eks ble mer omtalt og videre formidlet til Barnevernet enn hva jeg fortalte om dagliglivet. I en uke sov jeg.

Kom hjem, var så dopet på beroligende at jeg snaut nok visste hvor jeg var. Ringte Barnevernet og ba dem om og komme igang med undersøkelsen og omsorgsvurderingen jeg iherdig hadde bedt om når jeg var på Distriktspsykiatrisk senter. Jeg måtte vite: var jeg en dårlig og farlig far for mine barn? Jeg måtte få lære, lære hva jeg måtte endre hos meg selv for og bli en god far, et godt menneske. Barnevernet kom noen timer og så meg og barna sammen. Bare noen få dager etter at jeg sammen med Distriktspsykiatrisk senter hadde fortalt dem at jeg hadde forsøkt å ta mitt eget liv.

Min advokat hadde med hell satt en stopper for alt som hadde med omsorgsovertakelse og gjøre. Barnevernet hadde også satt foten ned for noe slikt før de var ferdige med sine undersøkelser. Jeg gikk i samtaler med Barnevernet de jeg ble oppfordret til og snakke om de samme ting som jeg gjorde hos psykolog. Jeg gjorde det selv om det var utrolig vondt.  Jeg fortalte om hva jeg følte da jeg trøstet barna når de fortalte at mormor slo, mamma drar meg etter armen slik at jeg får vondt, mamma kjefter og er sint hele tiden. Alt er et sabla kaos.

På NAV er det uventet en som ser meg.

Mens jeg sitter der leser jeg en brosjyre som heter “Fakta og myter om menn utsatt for vold i nære relasjoner”. Jeg leser og tenker at disse «mennene» er jo latterlige? Jeg har enda i hodet at jeg kan lese og le litt mens jeg venter. Helt uvitende om at jeg i dag etter flere år er nettopp der og jeg har bedt om hjelp. Hjelp for barna. Jeg har spurt om hjelp av fastlegen, skolen og en rekke andre steder. Den gang var min forestilling om disse «mennene» og kvinnene de lever med at de var omgitt av store overvektige kvinner med kjevle i hånden. De var små svake menn med blåveis og bandasje rundt hodet. Så feil jeg kunne ta. Min forestilling og min tro skal møte virkeligheten, en myte skal falle.

Og jeg faller. Jeg faller hardt og fort.

Jeg sitter og kjemper for å ikke knekke helt sammen inne på saksbehandlerens kontor på NAV. Hun kikker på meg mens jeg kjemper mot tårer og følelser. Og for første gang i mitt liv forsøker en offentlig ansatt å hjelpe. Hun sier hun ser jeg har det vondt og spør hva det er? Om hun kan gjøre noe?Jeg svare det går greit, mens jeg kjemper med meg selv. Hun ber om å få se hva jeg holder så fast i med hendene, mens hun venter på at jeg kan snakke? Jeg gir henne brosjyren. Det tar en stund før jeg registrere at hun snakker til meg, hun spør om hun kan ringe noen som kan hjelpe meg mens hun ringer rundt for å høre hvor hun skal sende meg. Hun vil ikke at jeg skal være alene før hun vet om prosedyrer og hjelp. Hun ringer min mor. I to dager blir jeg sendt fra sted til sted, ingen vet hvor de skal sende meg. Barnevernet vet heller ikke. Møte med psykisk helse i kommunen. Ingen hjelp, noen mener at jeg skal på et krisesenter men ingen vet hvordan man kontakter krisesenter for menn, andre vet ikke om det finnes et slikt sted for menn. Min mor er fantastisk i disse dagene, hun hjelper med barna som er hos meg, drar meg fra sted til sted, og til slutt tvinger hun meg til å ringe til ressursenteret for menn. Lenge nekter jeg, mest fordi jeg mener at jeg ikke kan spør dem som har laget brosjyren kan fortelle meg at det jeg leser i den er sant.

Sent om dagen ringer jeg til Ressurssenteret for Menn. Han som tar telefonen er på vei hjem, men tar seg tid til å lytte. Han ber meg om å kontakte det lokale krisesenteret mens han forsøker å få en av deres folk til å ringe meg opp senere på kvelden. Han får meg til å love.  Min mor lytter til samtalen siden den er på høytaler. Hun tvinger meg til å ringe krisesenteret.

Jeg –  en mann – og mitt møte med Krisesenteret.

Jeg er redd, fryktelig redd. Jeg sitter i bilen på vei til mitt første virkelige møte med damene på krisesenteret. Jeg våger egentlig ikke å gå inn døren, men jeg orker ikke lyve så fryktelig mye mer for min mor. Jeg vet at det er noen benker i en park på utsiden av krisesenteret. Der har jeg tenkt å tilbringe  en time slik at jeg slipper å lyve for mye til min mor. Igjen skal skjebnen spille meg et puss: Utenfor krisesenteret sitter en dame, hun kikker på meg og kommer løpende mot meg. Det er ei jeg kjenner fra før. Hun hopper på meg og gir meg en klem, sier hun har tenkt mye på meg i det siste og at hun bor på krisesenteret.

Jeg blir glad på hennes vegne

Sist vi møttes hadde hun det fryktelig vondt. Den gang tenkte jeg mye på om ikke jeg skulle be henne om å oppsøke krisesenteret. Nå traff jeg henne her. Jeg var glad og lykkelig på hennes vegne. Vi prater litt og tiden for mitt eget møte nærmer seg. Det er da hun spør hva jeg skal. Om jeg skal hente noen der eller om jeg skal inn selv.  Jeg blir stille og alvoret tar over gjennsynsgleden min. Hun kikker på meg blir selv rolig og alvorlig i stemmen og sier til meg. «Den tiden jeg har vært her har jeg ofte tenkt på at du burde være her også». Jeg blir litt satt ut, tross alt vi har vært på tre ukers treningsopphold sammen tidligere og snakket mye sammen, men sjeldent om meg og mitt liv.

Etter en liten pause svare jeg stilt at jeg egentlig har avtale selv, men at jeg ikke tør. Forteller henne at jeg aller helst bare vil sitte litt på utsiden. Denne lille kvinnen reiser seg og begynner å dra og dytte meg mot døren.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg er ikke stor men hun er mindre. Så jeg er redd for at hvis jeg strutter for mye imot vil hun bli skadet. Hun klarer å dytte meg opp de få trappetrinnene mot døren, finner frem en nøkkel men da roper jeg opp om at jeg kan ikke bare valse rett inn. Jeg er jo en mann og jeg er livredd for at politiet vil arrestere meg. Døren blir åpnet og en kvinne sier «Hei, hvem er du? Er det deg?  Jeg svare ja og prøver å snu meg bort, men min venninne står bak meg og i veien for at jeg kan løpe.

Kvinnen i døren ber meg komme inn, jeg beklager og sier jeg har tatt feil, jeg har ikke noe der å gjøre. Kvinnen tar tak i armene min og drar mens min venninne dytter meg inn bakfra. Jeg står i gangen utenfor en kontor dør, tviholder i venninnen min sin hånd, livredd for å slippe. Flere kommer og forsøker å overtale meg til å komme inn på kontoret. Jeg er livredd, dette er et «farlig» sted. Hele kroppen min skriker etter at jeg må flykte, løpe så fort og lang bort jeg bare kan. Min venninne følger meg inn på kontoret, som de sier hun kan være med. Vi sitter i en sofa, jeg får en kopp med kaffe, jeg antar at mye av grunnen til at jeg fikk den akkurat der og da var for at jeg skulle slippe taket i venninnen min.

Den eneste «tryggheten» jeg hadde akkurat der og da. Jeg har problemer med å puste, jeg er redd, skjelver slik at hele innholdet av koppen havner på gulvet. De to damene som jeg senere vil takke for alt, bare smiler. Og sier at alt er  i orden, de tørker opp og gir meg mer kaffe. Ber meg slappe av, sier at alt skal bli i orden. Ber meg om å ikke være redd, ingen vil skade meg her. Etter en stund får jeg litt kontroll over kroppen.

Tankene mine sirkler rundt erfaringen mine

Nå skal de lokke meg til å prate om eks og livet, så skal de ringe henne og politiet slik at jeg virkelig skal knuses en gang for alltid. Disse to damen jeg tidligere hadde snakket med på telefon føles for meg til tross for samtalene på telefon, som livsfarlige. De ber meg fortelle om livet, om samlivet, om eks og barn. Til å begynne med er jeg ikke riktig i stand til akkurat det. Så de forteller om krisesenteret, hva de gjør og hva de kan tilby.

Jeg begynner å prate, forsiktig antar jeg til å begynne med. Etterhvert bare raser ord, følelser minner utav meg. Alt hulter til bulter. Det finnes ingen sammenheng, jeg er ganske sikker på at for utenforstående var alt jeg sa ganske uforståelig og kaotisk. Etter en stund stopper de meg. Lurer på om jeg husker om tiden før min eks, om jeg kan fortelle litt om hvordan livet mitt var før?

De spør meg hvordan var livet mitt før jeg traff min eks?

Jeg må tenke, ingen har bedt meg om å fortelle om tiden før samlivet. Jeg må rote rundt i hodet mitt for å se om jeg husker noe. De spør om jeg husker noe fra barndommen av.  Jeg forteller det lille jeg husker. Om glede og en god barndom. Om lek og venner.

Gode og vonde ting som jeg husket.

De smiler og stopper meg. Jeg har vært der i flere timer alt. De forteller hvor imponert de var av meg på telefonen, om hvor ofte jeg hadde bedt dem vente eller om jeg kunne ringe opp fordi barna spurte om noe eller at de trengte hjelp. At de færreste hadde gjort akkurat slikt, bedt andre om å vente slik at barna fikk det de hadde behov for først.

De forteller at til å begynne med var de redde det var for sent for meg.  At det var først når jeg fortalte om barndommen de så det kom liv i øynene mine. «At jeg var der inne» at «det fantes en liten del av meg igjen». Jeg hadde egentlig bare et spørsmål til dem.

«Kan der hjelpe mine barn?» Svaret var enkelt, «nei, ikke før vi har hjulpet deg».

Håp er en fryktelig ting. Frykten for å håpe, frykten for å tro at ting kan bli godt, er forferdelig. Bare man blir fratatt håp ofte nok lærer man å frykte håp. Håp blir til håpløshet, håpløshet blir til maktesløshet. Etter flere år der jeg ba, tryglet og truet andre til hjelp for mine barn, ble ting snudd. Nå sto jeg ikke helt alene. Jeg flyttet inn på krisesenteret en ukes tid.

Mest fordi jeg ikke orket å bo hjemme, vente på at eks igjen skulle vekke meg med skriking og kjefting. Og bo nær henne var en belastning i seg selv, se henne og hennes mor gå tur rett utenfor stuevinduet, oppleve at de sto og kikket inn på kveldene. Oppleve at min eks ut av det blå kom seg inn i huset for å skrike til meg om at jeg måtte komme meg ut av huset, trekke fra gardinene, bli en god far og oppføre meg som en mann!

Etter en uke flyttet jeg hjem igjen men fortsatte som dagbruker på krisesenteret. I lang tid slet jeg med å godta at jeg var voldsutsatt. I denne første perioden fikk jeg av eks, med Barnevernet sin støtte ikke ha kontakt med barna. Eneste gangene jeg traff dem var når jeg hentet og kjørte dem fra skolen sammen med vennen deres. Et par ganger kom jeg fra krisesenteret om kvelden og fant et av dem sovende på rommet. Jeg lot dem sove, satt musestille i stuen og våget nesten ikke puste av frykt for å forstyrre og vekke dem.  Jeg hørte dem gå til sin mor når de våknet. Jeg visste så inderlig vel at de trengte samme hvile som jeg selv trengte så desperat. At de nå ikke fikk nok søvn overhodet.

Jeg trodde at Barnevernet følgte opp de vedtak som var blitt fattet, de vedtak jeg hadde kjempet for, henvisninger og samtaler med barna slik at de var garantert ivaretatt.

Etter selv å ha fått beskjed fra Barnevernet om at jeg måtte bryte «slutte å kaste bort tiden til krisesenteret, siden de har mer viktige ting å ta seg til en deg.»

Anita Angelica Meyer Fra offer til heltinne

FRA OFFER TIL HELTINNE

Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

I disse første måneder var stort sett alt en kamp, en kamp mellom meg og meg selv og krisesenteret. Jeg måtte lære, godta at jeg var og ble utsatt for vold. Og en ny kamp startet, kampen om å beskytte meg selv. Jeg var under krisesenteret i nesten ett år, selv flere måneder etter rettsforhandlingene og samværsavtalen som ble framforhandlet i retten.

I flere måneder nektet jeg advokaten min å nevne til motpart og rett at jeg var på krisesenter.

Dette var «slutten» på mitt gamle liv og starten på mitt «nye gamle» liv. Begynnelsen på tiden der jeg fant veien tilbake til den jeg en gang var. Men like vondt er det også begynnelsen på en ny tid der kampen om å bli skjermet, kampen om å få leve i fred, startet.

Til min store sorg ser jeg at selv nå, idag så lang tid etter er lite endret. Vold er enda kjønnsdebatt, menn er utøver kvinner er offre. Kvinner har krav til hjelp, menn har krav på å bli sparket og straffet. Dette synet og disse holdningene kostet meg nesten livet. Flere ganger har jeg i ettertid vært lei fordi jeg ble reddet, flere ganger har jeg i ettertid ønsket at jeg ikke var i live. Men jeg er i live. Muligens fordi jeg bør leve og kjempe, kjempe for et syn som dreper, et syn som skaper rusmisbruk og uhyggelige mentale lidelser hos både kvinner og menn.

Vold og overgrep handler ikke om kampen mellom kvinner og menn

Det handler om kampen for at mennesker uavhengig av kjønn, alder, generasjon og religion skal få leve uten og være voldsutsatt. At vi som voldsutsatte har like stor rett til og leve i fred og føle lykke enten vi er menn eller kvinner. Vold og overgrep handler om mennesker, ikke kjønn.

Det handler om lidelse og fornedrelse.

Ikke om du er kvinne eller mann.

Det handler om liv og død.

Smerten er lik, sårene er like, blodet som kommer, skadene i sjel og sinn ja selv døden behandler deg likt. Dette uavhengig om du er kvinne eller mann.

Til deg som har lest alt dette. Jo det er sant, alt jeg har fortalt. Faktisk finnes det mer og vondere ting i min fortid enn det jeg så langt har fortalt. Min bønn til deg er lik min bønn til styrende makter og mennesker med fastlåst syn og ekstreme holdninger innenfor voldsdebatten. En bønn jeg vet er fånyttes, men gjerne om jeg gjentar den ofte nok, vil flere komme til og be om det samme.

La meg bli den siste som måtte gjennom alt dette.

La vold i nær relasjoner handle om likeverd mellom kjønnene.

Ikke en maktkamp mellom kvinner og menn.

Brosjyren «Fakta og myter om menn utsatt for vold i nære relasjoner» som mannen fant på NAV konrtoret er gitt ut av «Reform». De har på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet utarbeidet et informajsonsskriv om menn utsatt for vold i nære relasjoner. Brosjyren er sendt ut til bl.a. alle landets kommuner og krisesentre, og kan lastes ned ved å klikke på bildet på denne linken. https://reform.no/fakta-og-myter/

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (7)

  1. Det er en skam at ingen har kommentert dette.

    Denne mannen ber en bønn om noe meget viktig – at vold i nære relasjoner ikke bør være en kjønnskamp. Dessverre ser fortsatt ikke myndighetene dette. Feministiske krefter legger lokk på debatten. De har for mye å tape på at menn og kvinner blir likestilt.

    Til deg som har skrevet dette – du er skjønn og modig. Et forbilde. Kampen din har visst bare såvidt begynt, men du kjemper ihvertfall. Ikke gi opp!

    • Redaksjonen

      Takk for kommentaren! Se gjerne Facebooksidene for andre kommentarer til dette innlegget.

  2. Anonym

    En Sterk historie! Det er trist at det skal være så vanskelig å få riktig hjelp for menn.

    Jeg begynte selv med å ta kontakt med fastlege. Han var rådvill, men anbefalte å snakke med familiekontoret. Heldigvis har jeg familie som har sett min situasjon, og min bror kontaktet krisesenteret for menn uten at jeg visste om det. Der han fikk tydelig beskjed om at jeg ikke måtte oppsøke familiekontoret først. Det var bedre å komme til dem. Jeg brukte et par mnd på å manne meg opp til det, men det var en utrolig lettelse å snakke med noen som tok meg på alvor og lyttet til det jeg hadde å si uten å komme med nedbrytende tilbakemeldinger. Jeg har snakket med familiekontoret i ettertid, og de var mest opptatt av at jeg ikke kommuniserte åpent med eksen. Noe som fort ville vært skadelig … de ser ikke helhet, bare de parameter som er vanlig å jobbe med i et «vanlig» forhold. Krisesenteret sendte bekymringsmelding til barnevernet når jeg hadde snakket noen ganger med dem. Men det viste seg å være «Mødreværnet». Først drøyet de 2 mnd med å starte undersøkelsen, slik at det bare var 1 mnd igjen av undersøkelsesperioden når de startet. Dette tiltross for fysisk vold i familien. Deretter var det meningen de skulle ha 3 møter med foreldre og barn. 1. med begge foreldre og barn, 1. med eksen og barn og tilslutt 1. med meg og barn. Det endte med 2 møter med eksen og barn, før de henla saken… Hun snodde dem rundt lillefingeren…

    Til tross for dette ser jeg at jeg har vært heldigere med de instanser jeg har truffet på. Krisesenteret kan virke skummelt, men de har hjulpet meg betydleig i prosessen med å bryte ut av forholdet! Det å bli trodd er alfa omega!

  3. Anonym

    Hjerte klem. Masse kjent

  4. Anonym

    Det burde ikke handle om kjønn. For sånne personligheter ødelegger uansett kjønn. Kjempe flott at dere deler. Masse lærerikt for meg som dame

  5. Anonym

    Kvinner kan utnytte og misbruke sin «lovlige» offerrolle. Det er lov til å uttale seg om en slem far, en slem bror, en slem ektemann. Hvis en mann åpner seg om å ha bli misbrukt av en kvinne så tenker mange raskt; At det er mannen som er misbrukeren, som snakker så nedlatende om en kvinne. Likedan hvis barn åpner seg angående å ha blitt misbrukt av sin egen mor. Da er det noe gale med de slemme barn. Stakkars mor som har slike barn. Mens, en mor er tillatt å prate høyt om sine håpløse barn og motta all oppmerksomheten. Kvinner er ofte veldig beskyttet. Å kan utnytte og bruke sine ofre. Ødelegge dem så de kan utnytte enda mer sine offerroller. Klart det er den og den som har alvorlige problemer som må gå til psykolog osv. Det er på tide med likestilling innen likestilling.

  6. Så fantastisk sterkt å stå frem med denne historien! Og jeg er sikker på at en av oppgavene du har må være å få ut til verden at menn selvfølgelig også rammes av vold og psykopater.
    Så jeg er glad for du overlevde!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.