Blogglistenhits Skal du hedre din mor og far? | Psykopaten

Skal du hedre din mor og far?

Min mor sjikanerte meg hele mitt liv hun var en narsissist

Hun vokste opp i en familie på fire. For utenforstående kunne det se slik ut: En helt vanlig familie på 70-tallet. Hardtarbeidende far og hjemmeværende mor. To jenter vokste opp der. Skikkelige jenter, som gjorde det de ble fortalt de skulle gjøre. De jobbet seg frem, steg for steg, og begge tok høyere utdanning etter hvert. Dette var en familie, nesten som andre familier på 70-tallet, forteller hun i denne sterke historien. Les om medaljens bakside:

LESERHISTORIE: Økonomien var ikke dårlig, men heller ikke spesielt god. Det ble dyrket poteter i egen hage, syltet og saftet bær. Ferie var det aldri snakk om, man brukte naturen for det den var verd, og søndagene kunne en familie på 4 ses med turklær og ryggsekker, ut på tur til fjell eller skog, sommer som vinter.

Alt såre vel, tilsynelatende.

På innsiden av denne familien var det alt annet enn idyll. Der rådet en tyrannisk mor grunnen. En mor som hadde tatt på seg offerollen, samtidig som hun styrte mann og barn med en jernhånd. Hun speilet jentene sine, men svært ulikt. Den eldste ble nærmest genierklært, mens den yngste, som var meg, ble fortalt det motsatte. Så her vokste to jenter opp. Den ene med en misforstått høy tro på egne ressurser og evner, og den andre med misforstått lav tro på seg selv.

Disse jentene skulle aldri få et nært og godt forhold. Den eldste utviklet en personlighet verre enn den psykopatiske moren, mens den yngste ble en unnvikende empat, som ba om unnskyldning for alt. Far lignet den yngste datteren, og trakk seg unna dem alle i perioder. Likevel, evnet han å vise jentene sine omtanke og kjærlighet i perioder. Den tyranniske moren sjikanerer den yngste datteren på den ene siden, samtidig som hun gjør henne til sin nærmeste fortrolige. Det betyr, at et barn får høre, og må ta stilling til, det som burde vært ment for voksne ører.

Den eldste lar hun stort sett være i fred.

Livet med denne moren er preget av stadig frykt for krenkelser, og høylytte krangler med far. I tillegg truer hun med å sende den yngste vekk, da denne er så vanskelig. Hun mangler filter, og deler stadig historier med nær familie om, hvor forferdelig vanskelig den yngste er, samtidig som hun forteller hvor fantastisk den eldste er.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

I tillegg er det stadig drama, der hun truer med å ta sitt liv, eller at, livet er nå så håpløst, at hun kaster alle sine valium i vasken, så hun ikke skal gjøre det, som hun selv sa den gangen. Det skulle ta meg mange år før jeg forstod hva det var hun faktisk gjorde mot oss jentene. Hun projiserte seg selv på oss. Den eldste skulle være alt det hun selv hadde ønsket hun var, mens den yngste skulle omformes til det hun faktisk var, udugelig. Men til tross for et dårlig utgangspunkt lyktes hun ikke helt heldigvis.

Den yngste fikk mange år med sterk angst og depresjoner. Innimellom alt dette, var det skole og utdanning, og store vanskeligheter med tilknytning til andre mennesker. Den yngste ble en magnet for psykopater i både skole og arbeidsliv. Det ble mange år i terapi,  med mindre hell, og møter med helsearbeidere, som ikke forstod.

Da hun nærmet seg 50, brøt hun med sin mor, og resten av familien brøt med henne. I denne perioden ble hun ufør. Det beste som skjedde i denne perioden ble en flytting til en mindre by, og et forhold med en snill mann. Det er utrolig hva kjærlighet og tålmodighet kan gjøre for en. Dette er min historie i et nøtteskall.

Min mor har fremdeles offerollen, og jeg er den fæle, som har sviktet henne totalt. For henne går det mot livets slutt, og det har blitt noen tilbakeblikk i det siste. Min mor har i løpet av disse årene ringt og ringt, og noen telefoner har jeg svart på. Hun fortsår ikke hva hun har gjort meg, og jeg har sagt rett ut, at hun har ikke vært snill med meg. Mest for min egen del, det når ikke frem til henne.

Helsepersonell har også ringt meg, og fortalt hvordan hun sørger og savner meg. Familie har sendt meg brev, og oppfordret meg til å ta kontakt med henne. De har også tatt ”oppgjør” med meg på åpen gate med andre tilhørere rundt. Så da burde jeg kanskje si det som det er til disse menneskene som synes synd på henne? Nei, jeg gjør ikke det.

Svært få tror meg

Jeg har erfart, at svært få tror min historie. Det har vært et par unntak via venner, som har opplevd lignende som meg. Å fortelle, og ikke bli trodd, er for meg mer belastende, enn og ikke fortelle. Så da står man der, og velmenende, men uvitende mennesker viser meg sin medfølelse for en mor som snart skal gå bort, og jeg nikker og sier: takk for det.

Det jeg ikke sier er, at siden bruddet med min mor, har jeg aldri savnet henne, og jeg har ikke andre følelser for dette mennesket enn forakt. Det verste er ikke, at hun skal gå bort. Det har jeg tenkt kan bli en lettelse. Det verste er en søster, som tar kontakt og ber meg være med å besøke henne, nå som hun ligger på det siste. En søster som har mange av de samme trekkene som vår mor, og som har sørget for mange stengte dører for min del. Man kan ikke planlegge alt, men så langt mulig, holder jeg avstand til min familie, og om de skulle lure, så får de ikke noen problemer med meg i et arveoppgjør. Jeg ser frem til den dagen alt er over, og jeg kan stenge den siste døren.

Det tror jeg er mulig. Ute av syne, ute av sinn.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

7 Comments

  1. Lene

    March 5, 2017 at 12:09 pm

    Jeg tror deg. Du har skrevet om min familie. Ta vare på deg selv. De uvitende har du ikke bruk for. Ja som du sier er det en belastning å ikke bli trodd. Det er bortkastet energi å prøve å få forståelse og eventuell støtte fra de uvitende. Det er en risikosport. Du risikerer å stå igjen med en følelse av at du er den slemme. Det er ikke verd det. Om du har en snill mann som tror deg, er du heldig. Jeg tenker du er sterk som står i mot presset fra din søster, fra helsepersonell og alle andre som tror de vet hva som er rett. Alt godt til deg !

    hilsen Lene

  2. anonym

    March 5, 2017 at 1:38 pm

    Jeg har en lignende historie. Det er ekstremt vanskelig når man har få mennesker rundt seg som forstår.idag har min mor vært død i ti år, og jeg er takknemlig for at jeg maktet å forsone meg med henne før hun døde. I ettertid når jeg nå er blitt eldre forstår jeg at hun hadde sine sår fra sin barndom. Etter at jeg tok min utdannelse innen psykologi forsto jeg det teoretiske og følelsesmessige ved forholdet mellom mor og meg. Prbl er at det farger relasjoner med andre mennesker også. Man blir en magnet på psykopater og folk med personlighetsforstyrrelser. Jeg vet alt om dette, og jeg forsto etterhvert at det hadde med min barndom å gjøre. Jeg er redd du ikke makter å sette deg selv fri før du har tilgitt. Spes når hun nå har kort tid å leve. Da har du frigitt deg selv. Selv følte jeg i ettertid at det var det eneste rette. Det er nok med et eneste besøk, selv om det er smertefullt. Idag føler jeg meg fri. Min omgangskrets har forandret seg. Jeg tiltrkker meg «normale» folk. Samvittigheten min er god selv om jeg ikke fikk eller ga tilgivelse. Men jeg klarte å heve meg selv. Det har vært mye angst og depresjoner. Det kommer enda, men livet har blitt bedre. Og det tror jeg er fordi jeg tok dette vanskelige skrittet. Jeg ønsker deg lykke til, og det aller beste for fremtiden!!

  3. Thomas, Danmark

    March 10, 2017 at 11:31 pm

    Hvor er det flot og modigt af dig, at du til sidst tog opgøret med din mor! Du har fortjent at få det godt. Din historie er er eksempel til efterfølgelse.

    Jeg er ikke enig med “anonym”: Du behøver overhovedet ikke tilgive din mor. Der er ingen evidens for, at det hjælper andre end krænkeren. Det er typisk dårlige psykologer, som mener, at tilgivelse er godt, fordi de skammer sig over selv at være elendige forældre. I virkeligheden beder de selv om tilgivelse.

    • Monica Hetle

      October 8, 2017 at 2:11 am

      Helt enig! Er veldig lei av å høre denne naive tolkningen. Alt kan en ikke å pugge å lese seg til. Det er en selv som må få bestemme. En psykolog skal hjelpe en med å finne sine egne svar. Ikke beordre en til å følge fasitsvarene som skal gjelde absolutt alle. Pisspreik!

  4. Zaina

    March 11, 2017 at 1:29 pm

    Takk for at du forteller… Ja det er sårt med alle de som ikke forstår eller ikke “tror”. Jeg tror dessverre vi ikke kan kreve av noen at de forstår. Det vi har opplevd er jo ikke til å tro. Det skulle ikke gå an å behandle barn slik du beskriver… og heldigvis så har de fleste ikke opplevd det. og noen som faktisk har opplevd noe av det vi forteller, de “tror” tilsynelatende heller ikke. Jeg tror at de tror men at de har ikke fått sitt eget opplevelse nok på avstand. de har ikke helt lært å tro på seg selv, og da tror de heller ikke på andre. Jeg har begynt å forstå at noen ganger så er det bedre å bare la være å si noe til alle disse venner og bekjente . Velge med omhu hvem man sier oe til. Ikke for andres skyld men for vår egen. Lenge sa jeg til alle og enhver at “jeg er glad ine foreldre er døde for de var ikke snille med meg”. Men jeg fant fort ut at jeg mistet folk. Folk orket ikke å ha kontakt med meg fordi det var så tabu det jeg opplevde. Så jeg har sluttet å si det. Jeg sier heller… “Så fint at du hadde så godt forhold til foreldrene dine at du faktisk savner dem når de ikke er der lenger” Det sier underforstått jo omtrent det sammen men folk trenger ikke forholde seg til min historie om ikke de selv tar initiativ til det.

  5. Anonym

    October 8, 2017 at 2:19 am

    Jeg har vært åpen og ærlig til slektninger, venner og bekjente. En får testet ut folk. Ikke så mange igjen, men jeg nekter å bli tvunget til å spille ett falskt skuespill. Jeg har kommet meg så langt at jeg ikke bryr meg om hva de mener, synes, tenker og tror. Fordelen med å være syndebukken, er for min del at jeg ikke har blitt tilknyttet dem. Jeg misunner ikke mitt søsken som nå sitter fastlåst og syk, innelåst og fortvilet, som nekter og innse fakta og realitet. Gullungen. Det kreves nå ifra alle holdt at jeg skal hjelpe mitt søsken. Åh! Så jeg er plutselig verdt noe nå? Jeg er plutselig ikke så tragisk nå? Jeg har plutsleig fasiten nå? Merkelig……

  6. Anonym

    November 26, 2017 at 9:27 am

    Jeg tror det,har opplevd nesten det samme som deg.Å ikke bli trodd er det verste,nå er jeg midt oppi et brudd selv med det mennesket som liksom skulle være en mor.
    Føler forakt jeg også,ikke noe savn.Min 3 år yngre bror og gullgutten hennes,er nesten av samme ULLA.Han er et redskap for hennes ondskap,nå brøt jeg igjen all kontakt men nå for resten av livet.Vil ikke se igjen dette mennesket,har brent alle bruer og BlOKKERT all kontakt med både henne og resten av slekta.
    De har ødelagt så mye,kunne skrevet en 500 siders bok om dette.
    Nå skal livet mitt bygges opp på nytt fra scratch,får nå hjelp av det offentlige når det gjelder bosituasjonen min.
    Endte jo til slutt som UFB,men med verdighet og selvrespekten i behold.
    Kjenner også en veldig SNILL mann som jeg har kjent i over 10 år,min store KJÆRLIGHET.
    Holder på å bygge opp kontakten med ham,ikke sett ham på flere år.
    Det også klarte psykopatene i livet mitt å ødelegge,men nå er det heldigvis LYS i enden av tunnelen og livet mitt også kan begynne.
    Takk for at denne sida finnst,den har hjulpet mye🙆😏

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *