Blogglistenhits Jeg ble min elskede, alkoholikerens verste fiende | Psykopaten

Jeg ble min elskede, alkoholikerens verste fiende

Er det like vanskelig skilles fra en alkohliker som en psykopat

Hun har delt nesten fem år sammen med en alkoholiker, en som hun elsket og en som hun trodde elsket henne.  Hun ble hanse fiende uten at hun forsto hvorfor. Hun forteller hvordan livet kan gå opp og ned med gleder og sorger, og kjenner at hun har en historie å fortelle. En historie som kanskje kan hjelpe noen andre like mye som hun håper å skrive ned historien kan hjelpe henne selv i veien videre.

MIN HISTORIE: Jeg møtte min kjære via internettet. Vi var på date og ble nokså fort interessert i hverandre, så mye følelser og gnist! Vi hadde det så bra sammen, kunne snakke om så mye, ingen så meg slik som han. Ingen hadde noen gang gitt meg de følelsene jeg kjente når jeg var sammen med han. Ikke rart jeg falt pladask!

Ting utviklet seg og vi ble et par, vi passet så fint sammen. I løpet av vår første sommerferie gikk det opp for meg at dette var en person som drakk litt mer enn vanlig. Jeg kjente jeg bekymret meg for han og oss, og vi fikk etterhvert snakket om dette. Han innrømmet at han hadde et problem, og ønsket å gjøre noe med det. Jeg opplevde at alkoholen tok mer og mer over hverdagen. Avtaler ble ikke som planlagt, han skuffet og sviktet meg. Han tok mange dårlige valg, men vi hadde også fine og gode opplevelser opp i dette. Jeg prøvde å si hva jeg mente om ting som skjedde, og jeg fortalte også at jeg ville være ved hans side om han ønsket hjelp.

Han var på vei utfor stupet

Den høsten og tiden som fulgte ble nok en av mine verste og vondeste tider. Han var på full fart utfor stupet. Alkoholen tok helt av. Han la seg inn på behandling og var der i 6 uker. Disse ukene var tøffe, ikke visste jeg hva vi var, eller ikke var. Ikke ble jeg inkludert, plutselig var han på da han trengte støtte, og de siste ukene forsvant kontakten. jeg skjønte hva dette innebar. Han kom hjem og vi var over. Det var tungt, jeg hadde støttet og vært der for han, ventet i disse ukene og så ble det slik.han visste ikke hva han følte ikke for meg eller noe fikk jeg beskjed om. Jeg satt igjen med så mange spørsmål, så mye jeg trengte svar på.

Det gikk noen uker og vi hadde litt kontakt. Plutselig en dag skjønte jeg at han hadde sprukket. Hjerte mitt knuste, og fortvilelsen ble stor, jeg ønsket ikke dette for han. Vi snakket lenge den kvelden. Han var opp og ned, frem og tilbake i ukene som gikk, og jeg var veldig bekymret for han. Han var en person som tidlig hadde kapret hjerte mitt, og betydde så mye for meg. Det var derfor vondt og vanskelig å se han gå i grus. Det ble dager og netter der jeg passet på han, hentet han fra barer og annet for at han skulle være trygg. Det ble nye turer inn på behandling. 

Familien hans og jeg hadde ikke blitt så godt kjent, og nå kom de på banen og det virket som at de trodde at jeg hadde noe å gjøre med hans forbruk, og hva som skjedde med han. Jeg fikk beskjed om å holde meg unna han. Det siste han trengte var jo sex, drugs and rock n’roll. Når jeg fortalte min kjære dette, ble det nye reaksjoner. Han dro fra behandlingen i sinne og kom til meg. Han stod utenfor døren min, ikke som en person men som en geleklump. Jeg husker ennå jeg tenkte – det er vinter, -20, og går han 5 meter bort i gata faller han om å dør. Kan jeg leve med det? Jeg vet jeg er sint på han for alt han gjort, men kan jeg sove godt om natten om jeg ikke hjelper han nå, han ber jo om hjelp? Jeg tok han inn. Det er slik jeg er oppdratt.

De neste ukene ble om mulig verre. Jeg kjørte han til behandlingsstedet, og han stakk av og stod på døren min igjen. Jeg hadde familien på nakken med deres frustrasjon og jeg hadde alkoholikeren som ikke kunne gjøre rede for noe. Jeg hadde min jobb og mitt liv ved siden av. Han gikk mer eller mindre ut og inn av en komatilstand i 3 uker i min leilighet. Like før jul kom han inn på avrusning og behandling. Jeg var lettet, endelig kunne jeg lade og slappe av. Nå var det noen andre som kunne passe på han, han var trygg. Vi fortsatte kontakten mens han var på behandling, og vi ble vel mer og mer kjærester. Det var ikke tvil om at vi hadde sterke følelser for hverandre. 

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Etter oppholdet skulle vår tid begynne. Det var en rastløs og annerledes person som kom ut. Han som hadde lekt med livet, som var glad og så åpen, han var borte. Han som kunne ta på meg og vise at han likte meg var også borte. Han hadde ikke så mye gi, alt handlet om alkoholsuget og å ikke drikke. Selvfølgelig ble det sprekker og nye skuffelser i denne tiden. Jeg hadde ikke forventet noe annet, men jeg ønsket han virkelig det best, og når du elsker noen så prøver du virkelig å forstå. Vi hadde jo kommet så langt, det var lys i tunnelen.

Jeg stilte opp, passer hans barn så han kunne ha omsorg, fulgte opp barnets aktiverer, la det om kvelden, mens han var på oppfølging eller møter – slik de .

Sommeren som kom ble den første sommeren uten alkohol, og ting så ut til å gå bedre. Nå skulle vi endelig begynne. Jeg kjente jeg var sliten og fortalte at jeg nå hadde behov for litt støtte. Jeg hadde nå hatt utallige panikk/angst- anfall, gikk konstant med en følelse av løgn og redsel. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg, hvorfor hadde jeg det slik? Hvorfor følte jeg det jeg følte? 

Jeg var så sliten av å bo mellom hans hus og min leilighet, være hos han når han trengte pass av barn, og sliten av å bo i en bag. Vi ønsket oss en fremtid sammen, og ting så ut til å gå den rette veien.  Han var jo alkoholfri, så vi flyttet sammen.

Panikk og angstanfall

Hverdagene gikk, og som vanlig så prøvde jeg å forstå, men jeg merket at når jeg ønsket svar og å forstå, så var det lite svar å få. Spurte jeg om ting og tang ble det mas. Jeg gikk og kjente på alle tingene, var konstant redd, følte meg annerledes og ofte mange panikk/angstanfall. Jeg trakk meg mer og mer unna ting jeg egentlig likte, redd for anfall og jeg følte også at jeg var til bry. Familie og venner av han, skrøt gjentatte ganger av hvor flink han hadde vært. Ingen lurte på hvordan det gikk med meg, eller hvordan jeg hadde det- dette er noe jeg kjente på. Jeg fikk heller spørsmål om hvorfor jeg gadd. Jo jeg gjorde det fordi jeg elsket han.

Dette er spørsmål vi som pårørende og spesielt kvinner til en alkoholiker får. Jeg har blitt dømt og sett ned på, og satt i bås for at jeg elsker en slik person som han.

Medavhengighet

Jeg skjønte at jeg måtte ta tak i meg. Jeg måtte forstå hvorfor jeg hadde det slik som jeg hadde det. Jeg var i samtaler og gikk til psykolog. Jeg fikk beskjed om at dette var nokså vanlig tegn på medavhengighet. Jeg måtte begynne å tenke på meg selv, sette krav til og hva jeg kunne leve med. Jeg begynte sakte men sikkert å komme med slike krav.

Dette førte til at min alkoholiker syntes at jeg ble mer vanskelig til tider, jeg ble sort/hvit. Jeg hadde behov for stabilitet, åpenhet og ærlighet. Jeg ba om at alle kortene måtte på bordet og at jeg trengte visse rammer i hjemmet. Han sa at han skulle gjøre sitt beste, og jeg vet ikke om det var bare for å komme unna samtalen, eller om han mente det. Lite skjedde.

Min kjære kom seg tilbake i jobb, var alkoholfri, gikk på møter, var sponsor. Han gjorde det han måtte. Og det han følte og trengte. Jeg fortsatte å prøve å forstå og tenkte at vi er jo på rett vei. Han kommer seg, han ser og hører meg nok snart? Kanskje han også skjønner og ser hva jeg har stått i en dag? Mine behov og krav var fra min side noe jeg trengte for å kunne stole på han, kjenne trygghet og at han forstod og var takknemlig for at jeg var der og stilte opp for han.

Helt siden han var ferdig med behandling spurte jeg om ikke jeg/vi kunne få noe hjelp til å fordøye alt som hadde skjedd, og alt jeg hadde stått i, i hans drittperiode. Jeg trengte at vi jobber oss sammen gjennom dette.

Det ble til at jeg hadde samtaler alene, han mente vi var ferdig snakket om dette.

I hverdagen opplevde jeg at det var så mye fokus på han, og hva han trengte, eller andre som trengte han. Jeg opplevde også at fortiden ble vanskelig å legge bak meg. Det kom stadig frem noe nytt rundt hendelsene som hadde skjedd og en annen versjon enn den jeg hadde fått høre tidligere. Hver gang vi sto i en slik situasjon, løp han av gårde, stakk av og skyldte alt på fortiden og alkoholen. Jeg fikk beskjed om at det var på tide å legge den bak meg!

Vi måtte sette en strek for alt, se fremover.

Hvilken versjon skulle jeg legge bak meg? Jeg følte jeg aldri fikk sannheten og alle kortene på bordet, følte alltid at det var noe som ikke ble sagt, noe som ikke skulle frem. Var sannhet så stygg at den ikke kunne komme frem? Jeg følte heller ingen anger fra han når han hadde gjort noe galt. Jeg ble usikker på om han egentlig angret eller om han mente at det han hadde gjort ikke var så galt. Ofte kunne jeg føle på at skylden ble dyttet over på meg, 

Fokuset på AA og møter har økt, om dette har vært en flukt fra vår hverdag, fra meg og oss eller om det har vært en vei for å finne seg selv, det vet jeg ikke. Spurte jeg om vi kunne finne på noe, ble han sint fordi han mente jeg kom med krav. Ønsket jeg noe, trengte jeg han, var jeg vanskelig. Jeg kunne ikke gjøre noe rett. Jeg var for mye som ønsket tid og trengte han. Mitt ønske om å bli sett og elsket ble for mye.

Ønsket om at vi skulle fungere som en stabil og trygg familie ble for mye. Gjentatt ganger i det siste halve året fikk jeg høre at hvis ikke slik og sånn, så kunne vi gå fra hverandre, eller så kunne helgeturen utgå.

Jeg fikk høre hvor syk jeg var blitt og hvor krevende jeg var

Jeg gjorde alt så komplisert, og jeg trodde på det. Hver gang jeg hørte disse ordene ble jeg mer og mer lei meg. Jeg ble dypt såret, jeg gikk i meg selv og tenkte hva kan jeg gjøre bedre.

Jeg ble straffet av han, ikke sett, ikke hørt og jeg straffet meg selv.

Jeg sa også at hvis han ikke ønsket dette kunne han sette i gang prosessen, men da skjedde ikke noe.  Alt jeg ønsket var at vi skulle fungere og at alle skulle få kunne få til ting som vi ønsket.

På nyåret kom han med dette igjen. Jeg bodde borte litt, men dro hjem for å få avklart ting. Hvordan gjøre opp hus, hytte, hvordan skal vi bo frem til salg osv. Igjen opplevde jeg en som løp av gårde, alt jeg sa var feil, og ikke ville han se på noe. Jeg gråt, hylte og følte meg fanget. Ikke skulle vi løse opp og ikke skulle jeg bli. Det gikk 5-6 uker. Et sant helvete og jeg hadde nå ingen krefter igjen. Jeg hadde bedt en advokat om å vurdere lån/samboerkontrakt osv, jeg var maktesløs. Jeg hadde gitt opp OSS.

GUNN BERIT LANDA SOLDAL Luftslottet

GUNN BERIT LANDA SOLDAL

BESTILL BOKEN I DAG

Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Publica forlag sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Min kjære kom på banen og ønsket ikke brudd likevel, ønsket at vi skulle fortsette. Vi gikk til parterapi og skulle prioritere hverandre og familien. Vi skulle jobbe med å forstå hverandre, gi hverandre rom, et håp om at han kunne se litt fra min, forstå mine behov og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Trodde jeg.

Jeg prøvde å finne ut hva han ønsket, og krevde av meg i denne tiden. Igjen ble jeg vanskelig for han og sa til slutt sa jeg at han fikk gjøre som han ville, jeg sa jeg var der, og han fikk komme på banen når han hadde lyst og med det han hadde lyst til. I mellomtiden fikk jeg gjøre det jeg kunne for å ta vare på meg selv. Da fikk jeg beskjed om at jeg trakk meg unna, jeg var ikke på ballen nok. Han sa han ikke hadde det bra, og at vi nå måtte gå fra hverandre.

Alt er min feil

Igjen løp han unna, han trengte ditt og datt. Alt annet enn at vi skulle rydde opp var viktigere. Jeg pakket tingene mine, dro til en venninne. Jeg gråt var sint, var lei meg. Jeg har ikke hørt noe annet enn at alt er min feil og at jeg er for krevende og vanskelig. Det er litt mye at jeg ønsker å ikke ta hans ansvar og oppgaver. Jeg satte i gang advokat for å komme meg fri, for å få kapital til å kjøpe leilighet, satte i gang salget av hytte. Samtidig sa jeg at det ikke var dette jeg ønsket – det var jo ikke det, jeg ønsket fortsatt oss, men jeg sa at jeg ikke kunne tvinge han til å elske meg.  

Jeg ba om sannheten

Med et håp om at vi kunne snakke ut og sammen om ting, og at vi kanskje kunne finne en rolig løsning på dette bruddet dro jeg hjem til huset. Dager gikk uten at han sa noe, han hadde sitt barn boende der og ingen ting ble sagt. Jeg spurte om vi ikke burde snakke om hvordan vi oppfører oss i huset, da vi kanskje må bo slik i lang tid. Dette var heller ikke noe han likte å høre. Jeg hadde så behov for svar, så jeg fant boken der han skrev alt om sitt 12 trinns arbeid, tanker og prosesser. Der fant jeg igjen masse som han ikke har turt å si til meg. Jeg ba han komme med sannheten. Nå var det på tide å legge kortene på bordet. Vi skulle jo gå fra hverandre. Jeg syntes jeg fortjente det nå.

Han overså meg, ville ikke svare og sa at vi ikke hadde noe mer å si til hverandre. Da jeg i sinne og frustrasjonens hete tok boken hans, og sa at da får jeg lese den for å få svar, skjedde det noe som aldri burde skjedd. Han ble fysisk og det endte med at han dyttet meg over ende. Jeg gikk bort. Han kom etter, dyttet meg ned på en benk, jeg falt på ryggen, han tok kvelertak på meg for å få tak i boken.J eg fikk høre hvor feil det var at jeg hadde gjort dette, dette var hans dagbok. Tenk om han hadde tatt min. Jeg sa at jeg ikke hadde hatt noe som ikke tålte dagens lys, så det hadde ikke gjort noe, men jeg fikk igjen høre hvor syk jeg var i hodet.jeg burde få hjelp. Jeg sa før jeg gikk til sengs at dette var noe jeg kom til å anmelde. Han lo av det. Dagen etter dro jeg.

Etter hendelsen har han ikke sagt et ord om noe av dette, han later som ingen ting. Han har heller ikke spurt noe om salget av hytta, visninger, utflytting av huset.eller noe. Han bryr seg tydeligvis ikke i det hele tatt. Jeg gjennomfører ting som at han ikke eksisterer. Jeg ser jo at jeg ikke kan stole noe på han.

Jeg har informert hans foreldre om situasjonen, og får beskjed om at jeg gir et bilde av en sønn de ikke kjenner, men at de ønsker meg lykke til videre.

Jeg kjenner jeg bekymrer meg for hans barn. Jeg føler han ikke er stabil om dagen, mulig han begynner å drikke igjen, kanskje ikke. Uansett så er ikke noe av dette min feil. Alt som kommer til å skje nå er hans egen skyld og konsekvensene av hans egne handlinger. Likevel har jeg det vondt av å kjenne på at han får konsekvenser. Jeg har i flere dager ligget og grått, vært fortvilet og slitt med de dårlige tankene. Jeg innse at dette faktisk ikke er mitt valg.  Det her er ting han har gjort – og som han må stå for – jeg må stå opp for meg selv.

Selvfølgelig har jeg også gjort mine feil i vår tid. Jeg har vært langt ned, og jeg vet jeg har sagt at jeg ikke orker mer, at jeg ikke visste om jeg orker å leve mer. Jeg har fått vite at ingen i huset har det bra, og det er jo på grunn av meg. Det har virket som at det hadde vært lettere at jeg ble borte. Ja jeg har hatt de tankene, hvor hardt jeg har støttet og elsket han betydde det jo ikke noe.

Hva jeg enn gjorde var ikke bra nok, hva jeg enn mente ble et nytt problem, hva jeg ønsket og sa ville det ikke høres på.

Jeg vet at det ikke er snilt å si dette til sin partner, og det er jeg veldig lei meg for. Dette innrømmet jeg også i en av time vi hadde hos parterapeuten, og jeg sa at jeg ikke mente å skade min kjære på noe vis, men så ille hadde det blitt for meg, og alt det jeg hadde stått i gjort med meg.

Jeg har sendt mailer og SMS på hva jeg synes om dette, jeg har prøvd å komme med flere forslag på å endre det som skjedde. Endre hvordan vi skal gjør ting, avslutte forholdet, oppgjør, salg av hytte og så videre, men det er ingen respons, jeg eksisterer bare ikke lenger.

I dag, uker, og måneder etter bruddet, har jeg det ikke godt, og tankene spinner.

Sviket, skuffelsen, uærligheten, og løgnene.

På tross av alt så sitter jeg her med kjærligheten til en alkoholiker. Min alkoholiker er en god og varm person der inne, han har et ønske om å elske og å bli elsket uten forbehold. Men han er også redd. Så redd at han valgte beskytte sine tanker med å bli fysisk mot meg. Oppi alt så er det ingen annen person jeg gjerne skulle levd livet mitt sammen med, men jeg skulle gjerne levd uten disse sidene, og det er utrolig vondt å sitte med de følelsen som jeg gjør nå.

Jeg ser i dag at en alkoholiker ikke er frisk, om jeg noen gang kan si det om en alkoholiker, selv om han ikke drikker. Han er ikke frisk selv om han går på 5 AA møter i uke, selv om han leser storboka opp og ned hver dag. Selv om han er sponsor, er med på alle mulige årsmøter, setter i gang kurs, og prioritere dette fremfor barn og partner. Jeg ser ikke at de er friske før de kan være ærlig med seg selv og de rundt seg, og ta ansvar for dine egne handlinger.

Jeg vet også at han sliter med sine tanker og følelser. Jeg vet han alltid har ønsket å bli sett opp til, ha en fin fasade, blir elsket uten forbehold, kunne bli beundret. Jeg vet også at han er konfliktsky, redd, feig, usikker på sine egne følelser. Han har også selv sagt at han kommer fra en dysfunksjonell familie uten at jeg vet noe mer om hendelser der.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Jeg ser klare skumle trekk ved hans oppførsel, men kan likevel si at jeg elsket han og fortsatt gjør det. Jeg vet jeg ikke kan redde han, eller hjelpe han. Jeg vet jeg ikke kan ha kontakt med han, selv om hele hjertet sier at jeg skulle ønske jeg kunne levd sammen med han. I dag har jeg brutt all kontakt, kommet meg inn i ny leilighet. Venter på at en felles hytte skal bli solgt, og jeg leser meg opp for å forstå hvordan jeg over natten ble hans største fiende, og hen som ikke lenger kan bli behandlet som et menneske

Jeg kjenner på hva jeg har mistet.jeg mistet min kjærlighet, og jeg forstår at ikke noen kan skjønne hvordan jeg kan elske en slik person. Jeg har nå fortalt min historie, mine opplevelser, mine tanker og hva jeg har stått i.

Jeg mistet meg, han og oss. Jeg mistet min drøm, og den jeg elsket. Nå må jeg ta tak i meg, bygge meg opp og tenke på meg selv.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Er det like vanskelig å skilles fra en alkoholiker som å komme seg vekk fra en psykopat? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

1 Comment

  1. Tove Selbo

    August 5, 2017 at 8:17 pm

    Kjære deg! Så utrolig likt mine egne opplevelser som medavhengig! Det er vondt å lese, fordi det ripper opp så mange vonde minner! Min kjære døde tilslutt, etter mange års sanseløs drikking! Har fremdeles skyldfølelse og depresjoner etter alle løgner, manipuleringer og svik! Det går bedre, men angsten etter svik og løgner, sitter i! Håper du får hjelp og at du ser lys i tunellen etterhvert! Føler virkelig med deg og dine! Mitt beste råd er: Hold deg for all del langt unna, det ser desverre mørkt ut for både missbrukeren og pårørende! Er man så preget som både du og jeg er, vil det ta lang tid å heles, beklageligvis! Min redning ble å tørre å stole på en mann igjen! Og når jeg ga min nye kjæreste en sjanse, viste d seg å være et lykkelig valg! Spillte med åpne kort, og fikk full forståelse og støtte❤️Jeg er ikke bare lykkelig, men så lykkelig som man bare kan bli med min bakgrunn og balast! Ønsker deg all mulig lykke til! Ta tiden til hjelp, det blir bedre etterhvert! Stor klem fra Tove

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *