Blogglistenhits Det er fremdeles henne de tror på | Psykopaten

Det er fremdeles henne de tror på

Den kvinnelige sosiopaten narsissisten

Hun vet ikke hvor mange ganger folk har kommet bort til henne for å konfrontert henne med noe hun angivelig har gjort mot sin søster, forteller hun i denne historien.

LESERHISTORIE: Det siste halve året har jeg trodd at resten av min familie faktisk har sett hvordan hun er. Men de siste ukene har jeg på nytt forstått at det var nesten bare en ønsketenkning fra min side. Og punktummet kom i går.

Men hun er jo din søster!

Jeg har vært på denne planeten i noen og førti år. Og like lenge har min søster badet i min energi. Jeg har lukket meg for å overleve. Noen lukker øynene. Andre digger det at hun enten sakte vrir skoen over meg, eller kommer med piskeslag av setninger helt ute av det blå. De faller for krokodilletårene og de triste historiene.

Når jeg før første gang har prøvd å vikle meg ut av grepet hennes.”Du skal ikke bry deg om det. Du må tenke positivt. Hun har ingenting i mot deg, det vet jeg i allefall. Er du ikke riktig klok? Du misforstår ”

Jeg sitter fint i det igjen. Hun har flyttet nærmere. Og jeg har sett ‘innvesteringene’ hun har tatt for å nærme seg.  Innsmisking i min venneflokk, omkrets, nær og fjern familie, arbeid.

Bit for bit og steg for steg

Buret rundt meg har strammet seg i lik takt.

Og jeg sitter i samme bås som alltid – Overfølsom, nervøs, svak, psykisk sliten, grusom, rar, dum og kjip.

‘Du tåler ingenting!

Jeg fikk hjelp av psykolog for noen år siden. Det eneste stedet jeg ville få ut denne opplevelsen på. Jeg følte sånn utrolig god kontakt med terapeuten og gledet meg til timene. Her følte jeg meg sett, og hun var raus med tilbakemeldingene.

Til at oftere og oftere, rett før jeg skulle på timene så ble de avlyst. Forvirringen begynte å melde seg. Men så, på nytt var det flotte timer igjen, det var visst bare jeg som…

Til, de ble utsatt igjen.

Så kom eg tung tid med at min søster for alvor greide å snu også min innerste familie mot meg. Ikke bare i omkretsen. Det skjedde rundt og på min bursdag. Den nye svigerinnen i familien, hadde hun tidlig smisket seg inn med, broren vår og nye felles tantebarn. En hysterisk mor som ble fornærmet fordi jeg ikke ville feire bursdagen min sammen med dem, og slo det sammen til at jeg er smågal og hadde problem med nervene, og en far som hissig rister på hodet av meg, men ikke tør å si noe direkte til meg, bare når jeg er ute av syne.

Og min søster benyttet uroen som oppstod på alle måter hun kunne.

Det var her at den verst tiden fulgte – det var sommer og jeg hadde ikke time til psykologen før på høsten. Og da jeg endelig var på timen så jeg fikk ut litt av trøkket. De to neste timene ble avlyst til tross for at jeg var helt ute av meg selv. Da jeg spurte om jeg kunne få en annen terapeut når hun var borte – fikk jeg til svar at jeg burde beygnne i en gruppe i stedenfor, for nå hadde jeg sittet å tenkt for mye for meg selv.

Betydningen av å være redd

Etter enda flere avlyste timer, sa jeg at jeg ville bytte psykolog. Hun anbefalte en hun visste om utenfor DPS’et. Så forklarte hun meg betydningen av å være redd for å bli forlatt, for det var det hun mente jeg hadde problemer med nå, med tanke på at jeg fortalte henne at jeg syntes det var synd at timene ble avlyst så ofte. Hun sa t.o.m at jeg ikke så HENNE.

Av en eller annen grunn så klarte jeg å stå på mitt, med å få ny psykolog på samme hus. Timene begynte forsiktig, og hun forklarte grundig at folk av og til er borte.

Etterhvert var hun mye bedre på å hjelpe å ordne på selvfølelsen og jeg ble tatt på alvor. Men jeg ble ikke fortsått da jeg fortalte om min litt om min opplevelse hos hennes kollega. Så enda en gang satt jeg med følelsen av å være ‘den skjøre og skakke.’ Jeg så at det ikke var vist å bruker energi på å overtale henne om min side av saken, for jeg ville virkelig bygge meg selv opp.

På den andre siden er det så uforståelig at disse typene får slippe unna alt… Men alt til sin tid.

Jeg har endelig rigget meg på plass et sted jeg har klart til å gjøre om til mitt hjem. Men så er altså søsteren min her for full maskin. Og familien. Et par dager var jeg helt klar for å ikke la meg påvirke av spillet hennes. Jeg skulle gjøre mine ting, leve mitt liv. Stå i det, til hun føler seg så liten som hun faktisk er – og stikker avgårde med den falske halen sin mellom beina. Hun har gjort det før, til hun er tilbake å later som ingenting, og inntar rollen som en stor helt for alt og alle.

Det er imponerende hvordan hun i absolutt alle situasjoner får det til at jeg gjør noe galt med henne. I absolutt alle vendinger har hun faenskap lurende innunder ermet.

Men likevel – i går kom punktumet. Det er fortsatt henne de tror på – min nærmeste familie!

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

På nytt vakler jeg. Ska jeg fortsette å toge avgårde her jeg er, eller skal jeg flytte til andre siden av landet? Verden?

Visst jeg gjør det mister jeg også resten av min familie. Og jeg blir synderen helt uten tvil, for å ha sviktet alle.

Og jeg kan ikke komme tilbake hit noensinne.

Jeg er glad i familien min og ønsker dem så intenst, alt det beste. Men skal et liv – uansett hvem det er sitt – kun bestå av å være søppelkassen, tjener, fugemassee i skvankene og dørmatte?

Skal jeg bite meg fast i at visst jeg flytter, så blir det også – på et eller annet tidspunkt forløsende for resten av familien. – For når en brikke forsvinner står neste klar til å begynne å rikke på seg…

Om de da blir klar over at de faktisk har et valg de også? Resten av familien er også dysfunksjonell og de lider i hver sin trange verden. De er rammet inn av redsel – i et og samme forpestede, idiotisk, møkkavirvel av et samhold.

Kanskje jeg skal slutte med å være medannsvarlig for disse kjipe mekanismene og strekke meg ut et annet sted? Og å virkelig forstå at de har ansvar for sitt eget liv? Eller skal jeg stå her og ta i mot sten etter sten, og ikke bry meg?

Hvordan skal jeg ikke bry meg?

Redselen er at jeg kommer til å møte på enda flere av disse typene, dit jeg kommer da. For jeg har møtt flere: Kjæreste, ‘ledere’ på arbeid, i frivillige organisasjoner, blant ‘venner’, i helsevesen.  Hva er det jeg skal lære av dette, hva er det jeg ikke forstår? Er det å spikre at jeg har såpass verdi at jeg stiger i styrke bare ved tanken – og slipper flere angrep?

Øvelse gir mester?- ‘øvelse gir mester’ har jeg mest lyst å gulpe på – på dager som dette.

Klarer jeg sorgen ved å forlate alle jeg faktisk elsker?

Klarer jeg å påføres DEM den sorgen?

Det som er sikkert er at jeg blir stemplet som ‘gal’ – uansett om jeg blir – eller drar.

Orker jeg å flytte. Igjen?

Uro.

Pendelen svinger.

Igjen.

Jeg ber.

LES OGSÅ:

Dette kjennetegner psykopaten

Mangel på empati er gjerne et typisk kjennetegn på en psykopat, og ifølge psykolog og fagdirektør hos Psykopaten.info, Dag Øyvind Engen Nilsen, er det den følelsesmessige empatien de mangler og ikke den kognitive. Det er gjerne ikke noe galt med intelligensen til psykopaten, de kan kjenne igjen følelser når de ser dem, men de kan ikke kjenne på andres smerte, sier han til KK.no

Flere tusen Nordmenn er psykopater

Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist har til NRK ett råd til dem som lever med en psykopat: – Dere burde springe!

Mitt liv som psykopat

Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere. Om Fallon i NRK ytring.

Nyter andres smerte | forskning.no

De er vedvarende hensynsløse og krenkende i forhold til andres rettigheter, og de beskrives noen ganger som sosiopater eller psykopater. Innen psykologien blir …


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

Psykopatenes språk | forskning.no

Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger.

Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.

Hva er en psykopat? Her er 50 kjennetegn

Hos www.hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykopati og hvordan du kan gjenkjenne en reell psykopat.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne fortvilte  kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

3 Comments

  1. Annonym

    October 6, 2017 at 6:42 am

    Eg kjenner meg igjen i denne historien eg og har vorte usett av ein psykopat i nærmare 40 år.og eg føle eg e utsett ennå for psykopaten det ei i familien vores.

  2. Anonym

    October 8, 2017 at 7:22 am

    Jeg tror du har rett i at det beste er å bryte helt. Kan anbefale Null kontakt og motmakt på Freelancerkanalen til Anita Sweeney. For bryter du ikke HELT, slipper psykopaten inn igjen. Og når du først har brutt helt, kommer søsteren din til å finne et nytt offer i familien. Dermed øker sannsynligheten for at noen i familien begynner å se at det kanskje ikke var deg det var noe galt med. Slik var det da jeg brøt med min far. Først etter det begynte faren min å plage min bror, som alltid har forsvart faren min overfor meg. Nå innser han hvem faren min egentlig er, og har brutt helt med ham. Vi har i dag veldig god kontakt, mens faren min ser vi aldri.

  3. Maia

    October 9, 2017 at 6:55 pm

    Jeg har selv brutt med mange familiemedlemmer i forbindelse med alt de gjorde da jeg brøt med en av dem som har gjort meg veldig mye vondt hele livet mitt.

    Det var en stor påkjenning å sørge over å miste relasjoner som hadde vært stort sett gode, helt til denne familiekrisen oppstod. Som ei sa det så treffende: trollene sprakk da de kom fram i lyset. De mente det var feil av meg å bryte med denne personen (som de alle beskrev som “forferdelig”!) Jeg skulle emosjonelt presses til å beholde kontakten med personen, og dermed opprettholde familiefasaden. Fokuset ble på helt andre personer, som det var så “utrolig synd på”. Etter hvert ble den ene syndebukken etter den andre utpekt, men hovedpsykopaten ble aldri gjort ordentlig ansvarlig for sine handlinger. Til slutt ble objektene for mange år med mishandling gjort ansvarlige for å “ødelegge en hel familie”. Ord kan faktisk ikke beskrive det totale sviket fra familiemedlemmer som støtte meg i starten. Ikke ante jeg at hele den siden av familien er fullstendig dysfunksjonell og stygge (også mot hverandre!).

    Jeg flyttet ikke, men har blokkert alle deres muligheter for å kontakte meg. Jeg vanker ikke med deres venner eller familiemedlemmer som støtter dem. Det skal sies at jeg hadde mange verdifulle år borte fra hovedpsykopaten i studietiden, men å komme hjem på besøk var et helvete hver gang.

    Det er en utrolig befriende følelse å få leve fritt! Ved å bryte, må man gå gjennom ulike faser i bearbeidingen av sorgen. Det er tungt og tøft og man tviler på seg selv underveis, men blir etter hvert sterkere og ser klarere og klarere hvilken urett man er blitt begått. Ett jævlig år med sorgreaksjoner og grusom skyldfølelse er faktisk verdt det.

    Da trengs null kontakt. Man må på ingen måte utsette seg for å motta noe eller oppsøke noe informasjon om disse personene. Først da kan man få den nødvendige avstanden som skal til for å bygge seg opp igjen.

    Jeg har igjen veldig mye av livet mitt, og det skal leves fritt! Det høres kanskje litt “enkelt” ut, men jeg mener det. Jeg har lært så mye om meg selv og andre, og det er nyttig lærdom å ha med seg i mange situasjoner. Det å finne ut av og markere egne grenser, tro på at man er bra nok og å klare å vise personlig integritet, gjør at jeg lever et bedre og mer ærlig liv.

    Sørg for å tilbringe tid med noen du stoler på, hvis du har noen. Ta ansvar for ditt eget liv, og ja, alle andre har ansvar for sitt. Du skal ikke la dem projisere sine dårlige egenskaper over på deg. Slike folk er mestere på å overføre skyld og skam over på andre. De vil alltid skylde på noen andre. Befri deg selv fra slik gift.

    Ønsker deg lykke til!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *