Blogglistenhits Når din egen mor er psykopaten i ditt liv | Psykopaten

Når din egen mor er psykopaten i ditt liv

mor er en sosiopat eller narsissist

Hennes far sitter fortsatt fast i grepet til sin mor. Selv klarte hun etter mange år å bryte med psykopaten. Les den hjerteskjærende historien om en datters kamp mot sin egen mor. 

LESERHISTORIE: Jeg skulle gjerne lest andres historie som er mer lik min, selv om jeg skulle ønske at ingen andre noen gang må oppleve det samme som meg og mine søsken! Særlig fint hadde det vært å kunne lese om det da jeg fortsatt hadde kontakt med henne.

Jeg føler at det har gitt meg en del ekstra utfordringer at det var nettopp mamma. For mange barn, kanskje de fleste, er det mamma de står nærmest. Da gjør det også litt ekstra stor skade når det er nettopp henne man aldri, på noe tidspunkt kan stole på.

Trollet i mitt liv

Jeg er nå voksen, gift med en flott mann – og har to fantastiske barn. Det har vært en tøff jobb å komme seg dit jeg er idag. Det har vært en lang og slitsom kamp som delvis fortsatt pågår. Selv flere år etter at jeg har brutt kontakten med trollet i mitt liv.

Jeg flyttet tidlig hjemmefra, og lenge etter at jeg flyttet hang det i at søndager var grusomme dager. Søndager var ofte fylt med krangling mellom mamma og pappa fra morgen til kveld. Jeg husker jeg gleda meg til helg hvis mamma skulle jobbe. Og jeg husker det ofte var trasig når jeg skulle i bursdager, fordi jeg det var vanskelig å ha på maska som viste at man hadde det bra når man kom rett fra galehuset og inn i et feststemt hjem. Alle “annerledesdager” var ille. Helg, bursdager og  ferier.

Alltid konflikt

I tillegg var det alltid konflikt med noen, ofte i nær familie på hennes side. Og særlig med hennes foreldre og hennes eneste bror. Når det gjelder familien på hennes side skal det sies at svært mange av disse har lignende trekk. Hennes bror er nok ganske lik, og forholdet mellom hennes foreldre var også meget vanskelig!

Angående hennes foreldre ble vi tidlig fortalt hvordan de var, og hva de mente og tenkte. Jeg fikk høre at jeg var deres favoritt, og mine søsken fikk høre at de overhode ikke var likt av sine besteforeldre. Å ha noe med mormor og morfar å gjøre førte alltid til store problemer. Enten i forkant, eller etterpå. Eller begge deler. Eventuelt også underveis. Og i lange perioder i oppveksten hadde vi også ingenting med de å gjøre. I perioder var det kun kontakt pr telefon. Dette førte også til store problemer hjemme hos oss. Mye krangling og kjefting om temaet. Og jeg fikk skylda for at forholdet var som det var, helt fra tidlig barneskolealder – minst.

Episoder som jeg husker svært godt

Vi var på besøk hos mormor og morfar. Noe skjedde mellom mamma og foreldrene og de begynte å krangle. Høylytt. Jeg var elleve år gammel og satt på kjøkkenet og tegna med søsteren min. Pappa kom plutselig og henta oss. NÅ skulle vi dra! Det endte med brølende krangling fra begge parter. Mormor og morfar stod øverst i trappa, mens vi stod sammen med mine foreldre nederst. Mamma brølte av all makt. Og det gjorde også mormor og morfar.

Turen hjem gikk som den alltid gjorde på vei derfra. Brølkjefting fra mammas side hele veien.

En annen gang hadde mamma terpa så mye til meg om at det var min skyld at det var sånn at jeg ble helt desperat. Jeg var tolv år gammel. I fortvilelse satte jeg meg ned og skrev et brev til dem. Jeg husker ikke alt jeg skrev, men konklusjonen var klar: jeg ville ikke ha noe mer med de å gjøre fordi det skapte så store problemer hos oss. Og fordi jeg syntes det var vanskelig at de forskjellsbehandlet oss.

Da jeg leverte brevet til mamma ble hun rasende.

Igjen sto jeg uten å forstå noe, jeg trodde jo hun skulle bli glad!

Jeg vokste opp på begynnelsen av nittitallet. Jeg undres over hvordan det var å være min far oppi dette. Jeg unnskylder han ikke, men jeg forstår at det den gangen ville vært svært vanskelig å gå fra henne og samtidig få med seg barna. Han burde snakket med oss om det!

Min far velger henne fremfor barn og barnebarn

Dette er et litt sårt tema. Det er vanskelig å forstå at han kunne la barn vokse opp i et slikt miljø. Det er også svært vanskelig å forstå at han fortsatt velger å bo sammen med henne. Nå – når vi alle har brutt kontakten med dem.  Flere av barnebarna har han aldri sett. Det er vanskelig å forstå, og det er vanskelig for oss å vite hva han tenker og mener.

Vi kjenner ikke vår far, for det har mamma gjort sitt beste for å forhindre. Hun har i alle år snakket svært nedsettende om han til oss. Fortalt oss hva pappa tenker og mener, mens han selv har sagt svært lite, også når han har vært til stede når hun sier det. Jeg kan vagt minnes at han protesterte da vi var ganske unge. Det har ingen hensikt å protestere. Det er det hun sier og mener som gjelder. Også om hva man føler og tenker! Det har vært veldig frustrerende som barn å få fortalt fra henne, med brøling, hva jeg tenker og føler!

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Når jeg skriver brølkjefting er det akkurat det jeg mener. Hun brølte så høyt hun klarte, dette kunne pågå i dagesvis. Vi sovna av utmattelse til det om kvelden, og kom hjem til det etter skolen.

Stadig nye årsaker til å brøle og kjefte dukka opp. Alt det “gale” du hadde gjort fra du var født og frem til idag kunne hun kjefte om. Rasende dra frem gammelt grums. Hver eneste gang. Og ofte tett oppi fjeset.

Hvis du svarte var du frekk, hvis du ikke svarte var du frekk, hvis du ble sint var du frekk. Hvis du ble lei deg hadde hun vunnet.

Jeg endte ofte opp med å provosere henne fordi jeg følte meg så urettferdig behandlet. Uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde, det kunne aldri bli riktig. Hvis hun hadde lyst til å kjefte fant hun noe å starte med, og så fortsatte det til hun hadde fått nok utløp.

Hun sparket og slo, lugget og dyttet, samtidig som hun brølte. Men det var ikke det som var det verste. Det er ikke det som har satt de dypeste sporene.

Psykisk nebryting

Det er den psykiske nedbrytningen som er det verste. Den er gjennomborende og ødeleggende.

Det er umulig for meg å forstå. Når man selv har hatt en traumatisk oppvekst burde man jo ønske å ikke videreføre det. Hun jobbet hardt for å bryte oss ned, både oss barn og min far. Det kom stikk hele tiden. Og beskyldninger om at uvennskap, episoder og krangler mellom voksne var min feil. Fra tidlig barneskolealder, minst.

Jeg har brukt år av mitt voksne liv på å “finne meg selv” og bli venn med meg selv. Det tar tid å bygge seg opp igjen etter en slik oppvekst.

Det har vært en stor tankevekker å få egne barn. Selv om jeg alltid har vært svært opptatt av å ikke være som, eller gjøre de samme feilene som mine foreldre har gjort.

Jeg var udugelig, vanskelig, bortskjemt og selvopptatt

Jeg fikk aldri, ikke en eneste gang, høre at mine foreldre var glad i meg eller stolt av meg. Derimot fikk jeg til stadighet høre at jeg var udugelig og vanskelig, bortskjemt og selvopptatt. Faktisk fikk jeg høre at jeg var så vanskelig at de kanskje måtte sende meg bort. Og at de kanskje skulle skilles fordi jeg var så umulig. Dette pågikk helt til jeg kutta kontakten og stengte av alle muligheter for å ta kontakt.

Etter at jeg ble voksen, og etter flere år til psykolog, ble det etterhvert helt umulig å fortsatt omgås henne. Både fordi det alltid førte noe negativt med seg å være sammen med henne, og fordi jeg ble mer og mer sikker på at mine barn aldri noen gang skulle være alene med henne!

Problemet med å omgås henne er at det alltid er en hake ved det. Samme hvor lang tid det går. Får man noe, brukt eller nytt, står man i evig takknemlighetsgjeld. Og gaven er for evig hennes til å bestemme over. Og når hun blir sint for noe drar hun frem alle de fantastiske gavene og hvor mye jeg krever av henne, hvor utakknemlig og storforlangende jeg er. Sannheten er at de fleste tingene hadde jeg ikke bruk for, og langt mindre hadde jeg bedt om å få det.

Er det ikke noe å krangle om konstruerer hun en krangel. Det må være konflikter hele tida.

Hun lager konflikter på mange måter. Hun bruker oss søsken mot hverandre, vrir og vrenger på ting som er sagt og prøver å sette oss opp mot hverandre.

Jeg har vært heldig, jeg hadde flere søsken, og vi snakka mye sammen. Sånn beholdt vi forstanden oppi galskapen. Men det var også årsak til mye trøbbel.

Sjalusien hennes kjente ingen grenser

Det ser jeg nå, i voksen alder. Hun jobbet iherdig for å ødelegge enhver anledning som kunne ha et hint av å være fredelig og koselig. I ordets ytterste forstand.

Jeg og mine søsken var alle hjemme ei helg, vi var tenåringer og  hadde sittet oppe etter at foreldrene våre hadde lagt seg. Vi hadde spist potetgull, og satte bollen i vasken. Vi la oss, og sovna. En times tid etterpå kommer mamma brølende inn på rommene våre fordi vi ikke hadde vasket bollen. Brølingen varte lenge. Kanskje en times tid. Ikke uvanlig for oss.

En annen episode fra da vi var yngre:

Straks vi kom hjem fra skolen skulle vi rydde rommene våre. I stedet rydda og støvsugde vi så og si hele huset. Vi gjorde det i håp om at det skulle bli en rolig ettermiddag. Vi tok feil. Ikke et positivt ord om alt vi hadde gjort. Bare kjeft fordi vi ikke hadde ryddet rommene og fordi det sto to kasseroller i vasken som skulle vært vasket opp.

Etterhvert fikk vi faste oppgaver. Jeg unnlot alltid å gjøre min slik jeg skulle, for da var det en grunn til all kjeftinga. Og så visste jeg at mine søsken slapp. Det som var helt sikkert var at det alltid fantes en grunn til å starte kjeftingen. Da var det bedre at det var noe som føltes som en reell årsak, i tillegg til at det var mer forutsigbart.

Julen er fortsatt vanskelig

Jeg synes fortsatt at jula er litt vanskelig. Litt fordi det er så veldig fokus på familie og kos, og litt fordi jeg husker alle grufulle juler vi har hatt. Så mye kjefting og forferdelig stemning at det var en gru. Slikt henger i langt inn i voksenlivet. Heldigvis har jeg nå en fin og koselig svigerfamilie med bare hyggelige folk. Sammen med dem, og mine søsken gjør jeg så godt jeg kan for å lage en koselig og avslappende jul for barna mine.

Jeg synes også det er vanskelig at jeg aldri blir helt ferdig med barndommen min og familieforholdene. Jeg har snakka og snakka og snakka om det, og det har jo blitt stor forandring siden første gang jeg snakka om det.

Problemet er at det til stadighet dukker opp ting som får minner opp til overflaten igjen. Det er veldig slitsomt og litt deprimerende og tenke på hvor lenge man har slitt med det. Når skal det ta slutt?

Etterhvert forstår man jo at det ikke gjør det, men at det gradvis blir litt mindre vanskelig. Og det gjør meg veldig oppmerksom på at alt jeg gjør har enorm innvirkning på mine egne barn. Det gjør også at jeg får det tøft på innsida når jeg må være skikkelig streng med de. Jeg forstår at man må det, og at det innimellom er helt nødvendig, men det er allikevel svært tøft!

Nå kan jeg jo ikke svare for mine barn, men det jeg kan si er jo at jeg heldigvis snakker med mine barn i etterkant, både om jeg og de har vært sint. Jeg jobber hele tida for at alt skal gå så knirkefritt som mulig, og prøver å finne ut hva som er årsaken når det oppstår problemer. Det er vel slik man vanligvis tenker som forelder, at man ønsker å hjelpe sine barn til å få en så god dag som mulig.

GUNN BERIT LANDA SOLDAL Luftslottet

GUNN BERIT LANDA SOLDAL

BESTILL BOKEN I DAG

Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Publica forlag sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Mamma tenkte ikke sånn. Målet hennes var oppnådd når vi tilslutt ga etter for hennes pågåenhet. Det vil si at hun hadde brølt, kjefta, beskyldt oss så lenge – gjerne tett opp i ansiktet – at vi tilslutt ropte tilbake. Når vi mistet kontrollen var målet nådd.

Det som gjør det enda verre er varigheten på det. Det kunne vare i mange dager. Hele dagen på skolen visste jeg at så snart jeg kom hjem ville det starte opp igjen, og det holdt på til etter jeg la meg. Da fortsatte det mellom mamma og pappa.

Vi bestemte ikke over våre egne følelser.

Jeg syntes ofte det var verre når det gikk utover andre i familien. Hvis det var meg det gikk utover føltes det på et sykt vis ut som jeg hadde litt kontroll på det. Jeg kunne styre det litt.

Hvor lenge jeg klarte å tie helt stille var det som avgjorde hvor lenge hun bråka. Med andre ord, hvis du ble med på galskapen tok det helt av, men det gikk raskere over. Dette har gitt meg et forvrengt syn på sinne. Når man blir dratt så langt at man tror man er i ferd med å bli gal, og til slutt reagerer, da blir man stengt inne på rommet sitt. Av en mor som er rasende men strålende fornøyd med måloppnåelse fordi barnet er frekk og ikke får lov til å være sint.

Det var ikke lov å være sint eller lei seg

Selv om vi visste veldig godt hvordan hun var hendte det at vi av og til glemte det. Det fikk vi kraftig kjenne på når vi minst ante det. Det ble alltid raseri etterpå når vi hadde hatt det koselig. Det kunne starte med en bagatell. Eksempelvis at du satte skoene på gulvet og ikke i skohylla. Og derfra tok det fullstendig av.

Hun kunne være “snill”, låne bort klær og smykker til en anledning. Selv om jeg lærte meg raskt at det ikke var særlig lurt å ta imot slik godhet. Det ble alltid brukt mot meg ved enhver anledning.

Hvorfor varslet ingen?

Det forundrer meg at ingen noen gang har tatt det opp med meg. At ingen har gitt uttrykk for at de forsto hvordan vi hadde det. At ikke en eneste lærer på barne- eller ungdomsskolen har sett det og varslet rette instans.

Det som er hevet over enhver tvil er at det er mange som har visst. Alle naboene. Kjeftinga hørtes så godt på utsida at naboene snudde seg når de gikk forbi huset. Nær familie, venner som jeg var mye sammen med. Selv om jeg aldri snakket med noen om det.

Jeg hadde svært sjelden besøk med meg hjem. Det var kun hvis mamma skulle jobbe seinvakt at det gikk an. Mamma var altfor ustabil til at jeg turde stole på at det ikke skulle oppstå noe. Hvis vi var ute med venner kunne hun rope oss inn i gangen og begynne å kjefte helt ut av det blå. Da sto vennene våre ved døra, og vi stod inne i gangen..

Jeg husker at det var mange episoder rundt det med mat. For eksempel var det en gang hun hadde laga en dessert med gelatin og noe bær. Det var gelatinklumper i. Jeg syntes det smakte grusomt! Likevel måtte jeg sammen med min søster sitte ved bordet til skåla var tom. Hun hadde laget noe som vi måtte synes var godt, vi hadde ikke noe valg. Vi satt lenge ved bordet..

Jeg forstår at det kan høres barnslig ut, men om du hadde vært der hadde du ment det samme. Det var ren maktutøvelse.

Jeg flytta hjemmefra og inn til farmor før jeg fylte atten. I forbindelse med at jeg flytta til henne ble mamma med meg og handla litt mat, litt til kjøleskapet og litt til fryser. Dette brukte hun mot meg utallige ganger, i alle år etterpå. I følge henne pleide de å handle inn mat til meg. Det skjedde kun én gang. Og for det sto jeg i evig takknemlighetsgjeld til henne.

Noe som betyr at man alltid må være enig med henne, hvis ikke er du usannsynlig frekk og utakknemlig. Jeg var enda ikke fylt atten. Jeg levde på kun borteboerstipend, og ba aldri om å låne penger. Det var ikke noe å bli rik på, men jeg hadde det bra! Det føltes derfor veldig urettferdig da mamma kunne fortelle meg at de hadde hjulpet meg så enormt mye. Da er det vanskelig å la være å protestere, selv om jeg forsto at det var det som var meninga.

Hun holdt på helt til du reagerer og prøver seg fram helt til hun treffer noe. Og så holdt hun å så lenge at begeret til slutt er fullt. Og når du da svarer, i sinne, frustrasjon og irritasjon, da blir det leven. For da kommer grumset helt fra du ble født og frem til den dagen.

Blandet seg inn i mine forhold

Jeg hadde nettopp flytta fra samboeren min, jeg var litt nedfor. Jeg hadde sykla fra der jeg bodde og hjem til mine foreldre. Jeg skulle dit på middag fordi søskenbarna mine skulle komne på besøk.

Mamma hadde noen sannhetens ord hun ville si meg om hvordan jeg hadde løst mitt tidligere forhold. Jeg sa flere ganger at jeg ikke orket å høre om det akkurat nå. Jeg er sliten og har det ikke så bra, kan du være så snill å slutte å snakke om det nå? Jeg ba henne pent om å slutte.Hun slutta selvsagt ikke. Hun holdt på til hun hadde fått sagt det hun ville, og det hele endte med at jeg dro.

Nå er det flere år siden vi brøt med dem. Til stadighet dukker det opp nye situasjoner som gjør at det blir vanskelig. Men jevnt over vil jeg si at jeg og min familie alle har det bedre uten hennes påvirkning.

Innimellom kommer det frem på ulike vis at hun fortsatt prøver å lage styr. Hun kommer med stygge historier til folk vi kjenner. Kommanderer folk til å kontakte oss og at de må ordne opp.

Hun har skrevet stygge ting om både meg og mine søsken til familie, venner, kjærester, svigerfamilie og sikkert til folk jeg ikke har fått høre det fra også. Gjengangeren er at andre må sørge for at jeg ordner opp. Selvsagt ikke no galt med henne, så det er jo opp til oss barna…

Trøsten min er at de som kjenner meg vet sannheten om hvordan jeg er, så til slutt faller det tilbake på henne selv. Jeg kan bare gjøre noe med meg selv, så får hun bare styre på som hun vil.

Det som har vært vanskeligst for meg er at jeg synes det er trist på mine barns vegne at de mangler et sett besteforeldre. Samtidig er jeg glad for at jeg brøyt kontakten før det ble vanskelig for barna. Slik at de slapp å oppleve for mye av hvordan hun er, selv om de rakk å kjenne på det. Mitt eldste barn fikk oppleve det, hun snakket nedlatende og stygt til, og om, henne. Hun var jo så liten at hun ikke skjønte så mye av det, men over tid vil det jo likevel gi skade.

Det oppstod flere episoder der hun ble sint fordi mine barn så tydelig foretrakk min far fremfor henne.

Barna spør etter sin besteforeldre

Innimellom hender det at barna spør etter mine foreldre. Ikke så mye fordi de husker dem, men fordi de lurer på hvem de er, om de lever og om vi skal møte de snart. Jeg svarer på alt de spør om, og på spørsmål om å møte de svarer jeg at jeg skal si fra til de om det. Enn så lenge er dette nok. Enda er de litt små til å få vite så mye mer, jeg gruer meg litt til å måtte forklare nærmere.

Etter at vi brøt kontakten har jeg også etterhvert blokkert henne på alle kanter fordi hun sendte stygge meldinger både til meg, min mann og svigermor. Meldingene inneholdt løgn og sverting og et krav om at den andre parten må ordne opp.

Aldri en eneste gang har jeg hørt henne si ordet unnskyld, eller at hun på noen måte mener at hun har vært urimelig eller gjort noe galt. Det er jeg, eller vi, som er problemet uansett hvilken situasjon det er snakk om.

For meg var det riktig å bryte kontakten helt, for bare sånn får jeg selv bestemme over mitt eget liv. I mitt og mine barns liv ønsker jeg å ha personer som tilfører noe positivt, ikke noen som jobber iherdig for å bryte oss ned.

 

LES OGSÅ:

Min mor bak fasaden

Skal du hedre din mor og far?

Når mor stjeler fra vårt barn


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne hsitorien? Kjenner du deg igjen?  Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

6 Comments

  1. Trinr

    October 7, 2017 at 5:59 pm

    Hei, vil bare si til deg som har opplevd dette, du er ikke alene !! Jeg har også vokst opp med en mor som psykopat… og mine brødre som hennes medhjelpere… men husk at det er vi som er de sterke! Ta vare på deg og dine.

  2. Trine

    October 7, 2017 at 5:59 pm

    Hei, vil bare si til deg som har opplevd dette, du er ikke alene !! Jeg har også vokst opp med en mor som psykopat… og mine brødre som hennes medhjelpere… men husk at det er vi som er de sterke! Ta vare på deg og dine.

  3. Christine

    October 7, 2017 at 6:29 pm

    Dette var skummelt å lese… Det er som om du har vært inne i min familie og sett hvordan vi (jeg og mine tre søsken) vokste opp… Vi ble mobbet psykisk og fysisk hjemme av mor, og far gjorde lite eller ingenting… Han sa heller ingenting… Nå når jeg er voksen, ser jeg jo at det er fordi han ikke turde, men når jeg var liten, var det noe jeg savnet – at far skulle gripe inn og redde oss fra marerittet… Jeg har endelig innsett at det er best å kutte kontakten helt med både henne og far, fordi jeg ønsker ikke at marerittet skal gå ut over datteren min…

  4. Trine

    October 8, 2017 at 2:22 pm

    Hei igjen Christine, hvis du har inn på innlegg under flygende aper, så kan du se et Mikro-utdrag av mitt liv… Så skjønner du at du ikke er alene… Det lureste du har gjort er å bryte kontakt, ta vare på de søsknene du har kontakt med, jeg har ingen. Jeg er på heldig at min mor døde ved juletider, men det er fortsatt kamp. Min far døde for 10år siden. Men jeg brøyt med alle når min far døde, og nå har mine brødre bestemt seg å fortsette der min mor sluttet.ta vare på datteren din og slår deg ditt eget liv uten den “møkka ” der. Det lar jeg gjort .

  5. Maia

    October 9, 2017 at 5:51 pm

    Her satte du virkelig ord på mye av det jeg opplevde med min far,og hvordan det er å være mamma selv. Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver! Takk for et godt innlegg med mange interessante eksempler. Jeg var visst ikke alene om å reagere kraftig på å bli presset og presset… Veldig bra at du brøt kontakten. Slike dysfunksjonelle familier kan gjøre stor skade! Vi fortjener bedre, og barna våre fortjener bedre. De trenger at vi er trygge og at vi har gode mennesker rundt oss.

  6. Brit

    October 13, 2017 at 8:07 pm

    Ta aldri opp kontakten igjen og spar dine barn for å ha noe som helst med dette mennesket som kun elsker seg selv og lever for å bryte ned sine medmennesker.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *