Blogglistenhits Lesernes historier | Psykopaten

Lesernes historier

Dette er en side hvor våre lesere kan få sin historie på trykk. Historiene må ikke inneholde navn, stedsnavn eller annen type informasjon som identifiserer personer i historien. Vi legger ut historien på denne leser-siden. Innleggene under er ikke redigert, men gjengis i sin helhet slik innsender har formulert seg.

Vi som står bak denne bloggen er ikke utdannet psykologer/psykiatere, men vi har lange samliv, flere rettsaker og mange års terapi for å forstå hva vi har vært gjennom. Den erfaringen sammen med det vi har lest oss opp på vil vi dele med andre som står oppe i dette. Vi er forsiktige med å gi konkrete råd, men vi oppfordrer alle til å lese historiene som andre og vi deler på bloggen.

Vår erfaring er nettopp at mange finner trøst og hjelp i å lese hva andre har opplevd, og derved forstå at de ikke er alene. Derfor oppfordrer vi alle som vil og orker til å dele sin historie. Vi anbefaler at det gjøres anonymt også til de som gjerne vil stå frem med fullt navn. Erfaringen fra de som likevel har valgt å gå ut med sine historier under fullt navn (ikke hos oss) er at det er veldig stigmatiserende i ettertid. Man blir simpelten ikke trodd. Derfor fraråder vi å publisere under eget navn.

Vi legger ut teksten etter avtale – enten som “Leserhistorie – med egne ord”, eller redaksjonelt bearbeidet, og da blir historiene gjerne endret en del. Vi har etterhvert et øye for detaljer og passer på at den forblir anonym. Om du vil, sender vi deg teksten til gjennomlesning før vi publiserer noe.

Du behøver ikke å være redd for hvor «godt» du skriver. Om du vil, kan vi hjelpe deg med teksten. Bare skriv ned historien rett fra hjertet og så ser vi hvordan vi kan bruke den på sidene.

Har du også lyst til å dele din historie anonymt? Send historien direkte på mail til redaksjonen@psykopaten.info eller bruk skjemaet under. (Da er det ingen opplysninger som knyttes til deg.) Historien din presenteres også på våre Facebook sider “Psykopatene blant oss”  Her kan du se om andre lesere kommenterer innlegget ditt.

Hvis du vil dele din historie med den mailadressen du benytter når du besøker sidene kan du legge inn din kommentar eller historie rett under det blogginnlegget som du synest passer. Da trykker du på “Leave a comment” nederst på siden. Da vil din mailadresse være synlig, og du vil se de kommentarer som måtte komme. Vår –  og mange av våre leseres erfaring er at det ofte hjelper å “skrive av seg”.  Lykke til!

Du også er velkommen til å legge igjen en kommentar. Gi beskjed om du ikke vil det skal publiseres på bloggen, men kun er ment for oss. Om det er ment for alle lesere blir innlegget gjennomgått og eventuelt anonymisert før det legges ut. Det kan ta litt tid, men du er helt anonym.

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep. Vi du sende din historie og få den publisert? Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt. Send mail til leserhistorie@gmail.com Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut.

 

HER ER “ELDRE” LESERHISTORIER SOM VIL BLI FLYTTET TIL DEN NYE BLOGGEN:

 Ny historie: Jeg kom meg vekk

Jeg har hatt ein eks-kjærste for par år siden no som holdt på slikt med meg. Han kunne krangle om alt. Det var vanskelig innså det selv at kva han  var for noke. Jeg sverger på at han ikkje kunne gjere noke vondt med noke som helst  før jeg og han kranglet om eit arrangement jeg skulle. Han brukte vold i mot meg for å ha overtaket over meg. Det vart mange gonger av og på med jeg og han. Men jeg kom meg der ifra til slutt, når jeg knakk samen av både utmattelse og tidspress. Men han var ikkje typisk snakke om ting, men han gikk og håpte på at jeg las tankene hans. Han gjorde alt for å slukke ut energien min, slik at jeg skulle være utslit og at jeg ikkje orket å gjere eller finne på noe som helst med andre.  Jeg var åleine i leiligheta mi i eitt døgn etter jeg knakk samen, før han plustelig banket på døra mi. Han sa at han ville snakke, for siste tida der følte jeg at vi snakket opp igjen og opp igjen om same sak uten å komme oss noe sted.  Jeg vart livredd, når han prøvde å komme seg inn. Jeg prøvde og ringte husverten, og fikk ikkje svar. Ringte til mor mi og ho ringte til politiet. Til slutt gikk han, og jeg snakket aldri meir med han igjen. Men jeg har sett han i enten bil eller person, blir livredd for kvar gong.  Jeg har ikkje gått i terapi, bortsett tanketerapi, sjølv om jeg har følt at jeg snakket om han og dette fleire tusen gonger til alt og alle. Men jeg føler det er ikkje nok det jeg, men har bestemt meg at jeg ikkje skal snakke om det igjen. Til dags dato har jeg kjærsten som jeg har vært ilag med i snart 2 og halvt år , og flyttet inn ilag med han for snart 1 år siden. Han budde på andre siden av fylket, så jeg flyttet til han. Jeg har det godt no i dag.

Ny historie: Hvordan kan jeg hjelpe min venninne?

Jeg har ei venninne som har levd under en psykopat i 6 år. Hun kommer seg ikke unna da han truer henne tilbake eller snur finsiden til. Jeg visste det var gale, men etter ett besøk av begge i sommer,  ble jeg skremt! Jeg så selv hvordan han vred seg unna anklagelsene og gjorde henne skyldig i andre ting. Han grein, men det kom ikke en tåre! Det kom ut ting fra han og dem som var hårreisende!

Jeg vil så gjerne hjelpe  henne men aner ikke hvordan. Nå går hun tilbake til han nok en gang, og er rasende på meg for at jeg ikke forstår at når han er snill så er han snill. Han har igjen lovet å forbedre seg. Jeg er så redd for at det skal ende fatalt, da det har vært i nærheten av tragedie tidligere.

Jeg er rådløs, så tips mottas mer enn gjerne!

Ny historie: Han hetset meg og anklaget meg for utroskap

Jeg traff mitt verste mareritt på nettet for 7 år siden. Romantisk mann som kjøpte roser, gaver og middager. Elsket å prate, perfekte lytter, fikk meg til å åpne opp og betro meg ting jeg knapt nok hadde fortalt mine venninner. Perfekt elsker, venn og livsledsager tenkte jeg. Og lot han få treffe mine barn. I starten var det små drypp som, du burde ha lange negler, eksen min hadde det, Hun var vakker. Så sendte han meg roser på jobb, rett og slett fordi jeg skulle bli forlegen. Så ringte han meg når jeg var på sommeravslutning fest med kolleger, da faket han en bilulykke. Sa han lå på sykehuset lettere skadd, det viste seg i etterkant å være løgn. Vi kjøpte hus sammen, planla en fremtid sammen. Men huset flyttet vi aldri inn i, men det ble solgt via samme megler med tap. Og salget var en ydmykende affære, der megler ble satt som mellommann for kommunikasjon siden jeg var for “voldelig” til å ha direkte kontakt med. I den tiden etter huskjøp,  før hussalg.. fikk jeg mange mailer fra en ukjent mann som hetset meg. Fortalte meg at jeg var observert her og der med andre menn og at han kom til å informere kjæresten min, jeg var stygg, feit, verdiløs, hore, bla bla. (Jeg fant senere ut at denne mannen var nettopp min kjæreste, og at disse mailene sende han mens jeg var i dusjen, på jobb, i butikken osv.. for mye av det denne mannen brukte mot meg, var ting jeg hadde betrodd min kjæreste). Så startet han å skrive dikt, syke dikt på dikt.no. der han la ut om hvor utro og falsk jeg var. Han opprettet en egen blogg, som var kun for å hetse meg offentlig. En gang jeg var nyoperert i foten og gikk på krykker, tok jeg med meg min 4 år gamle sønn for å besøke han. Etter at jeg hadde fått sønnen min til å sove, endte det med krangel om hvem jeg hadde ligget med før og etter han, og når jeg stod i gangen for å hysje han ned, sparket han meg og krykkene ned trappen.  Det ble en voldsomt rabalder så min sønn våknet og kom ut. Da ble han dyttet inn på rommet og psykoen låste døren. Så jeg fikk nok, hinket meg opp igjen og slo han over ryggen med krykkene flere ganger, så han gikk i kne og sa jeg kom til å drepe han om han noen gang så mye som så mer på min sønn. Vi dro derfra i taxi, jeg så han aldri mer. Men han holdt bloggen sin vedlike i snart 2 år etterpå, der han klaget om hvilken bestialsk og falsk kvinne jeg var. Veldig vondt å se hvor mange støttende ord han fikk fra damer om hvor gal jeg var, og hvor heldig han var som kom seg vekk fra slemme meg.  Men jeg måtte bare snu ryggen til å gå, fikk til slutt fred! Men erfaringen kunne jeg vært foruten.

Ny historie: Økonomisk utnyttet

Jeg gikk inn i et forhold, der jeg egentlig burde vite bedre. Hun var kjent for å være rar. Men for meg var hun morsom, vi hadde samme interesser,  bortsett fra hennes hester,. Vi dyrket grønnsaker, urter, poteter.  Hadde det bra. Det var hennes småbruk, jeg kom hjem fra afrika, hadde vært  der en stund(3 år), og møtte dette fine kvinnemennesket. Jeg falt.  Etter at jeg har bodd der i 2 år,  spør jeg henne, skal vi ikke registrere oss som samboere? Svar: Nei, da går trygden min ned. I samme periode pendlet jeg til byen og la fliser for å få ting til å henge sammen. Så ble piken gravid, noe som forsåvidt er bra.  I øyeblikket.  Jeg sluttet i jobben i byen, for å hjelpe henne med hester etc. Fulldagsjobb.  Etter et par mnd får jeg nav/barnevern på nakken. fordi min bedre halvdel har oppgitt “ukjent far”, men de tror det er meg, som de sier. Selvfølgelig er det meg. Jeg prøver å konfrontere henne med dette, får den vanlige beskjeden om at hun bare prøver å beskytte økonomien sin.  Etter en stund går jeg fra henne, nok er nok. I begynnelsen hadde vi faktisk en ok ting, jeg kom dit var der en kveld eller to i uken, lagde middag sammen, kveldsstell.  Og så møter jeg en annen kvinne.  Som jeg faller for. Og da starter helvete.Sett fra andre siden så håper faktisk jeg at hun finner en fyr som kan leve med henne. Kanskje hun roer seg. Har prøvd rettsak/rettergang,  jeg trakk meg når jeg så hva hun utsatte barna for i sammenhengen. Og advokaten min sa at “det spiller ingen rolle hvem som vinner, mor vinner”.  Ettersom jeg aldri byttet adresse til dette stedet der hun bor, skylder jeg barnebidrag for 6 år..  For perioden jeg sleit livet av meg for å sørge for at hun hadde nok penger. Man blir så frustrert
Har ikke sett barna på 3 år.  Pga hennes sabotasje.

Ny historie: Han tok barna fra meg

Klarte å komme meg ut av de manipulerende klørne på min eks etter 23 år. Dessverre ble barna hos han og nå har de vendt seg mot meg… Har ikke sett de på snart 3 år. Har holdt på i retten i snart 3 år. Har blitt beskyldt for så mye som er løgn og atter løgn. Alt for at ungene ikke skal ville se meg. Har begynnt med terapi nå for å komme meg ovenpå igjen. Han har sakte men sikkert ødelagt meg og barna og han fortsetter med det. Flyttet fra et lite tettsted til et sted et stykke unna for han er manisk på å forfølge deg hvis du er i nærheten. Han har truet meg fra dag en om at hun skulle ta meg. Hvis ikke han gjorde det så ville han få andre til å gjøre det. Har null kontakt med ungene. Far har skiftet til hemmelig tlfnr på de så eneste mulighet er å sende brev. Vet ikke om de mottar de el om far tar de. Forsetter kampen om ungene selv om jeg nå selv er utslitt etter en evig kamp i retten mot barnas far. Håper og tror de vil forstå en dag.!

Ny historie: Voldelig kjæreste

Alt var fint i ca 8 år. Helt til vi giftet oss. Da kom vendepunktet. Han var påvirket av hasj og evt annet. Jeg så ikke tegna,for jeg var for naiv og godtroende. Vi har felles barn. 2 gutter, tvillinger. Det begynte sakte. Som at jeg skulle ikke gå ut og være ute når barna var ute. De kunne klare seg ute alene. Det var viktigere at jeg var hos han. Etter det så var det hakking angående min familie. Det var alltid noe galt. Han var ikke interessert i å bli med noen steder. Jeg reiste alene, men han fikk meg alltid til å føle meg slem som reiste. Det var viktigere jeg var hos han.Senere så jeg på mobilen at han hadde flørtet med ei annen ei. Tok det opp med han, og han nektet. Men bevisa var jo der, svart og hvitt. Sa til han at jeg kunne tilgi, men det måtte stoppe. Det  gjorde det ikke. Det var da ting trappet opp. Jeg fikk ikke lyst på han seksuelt. Da tok han seg bare tilrette med tvang. Han var tross alt ektemannen min, og det var ektemannens rett å få. Jeg sparket og  gråt, men var redd for at barna sku våkne. Jeg prøvde å legge meg et annet sted, men han bar meg bare tilbake. Han begynte og å bli mer sjalu på barna. Jeg brukte for mye tid på dem. Han mente og at jeg gjorde meg til for dem, når jeg satt i shorts. Når jeg kom hjem fra jobb, lurte han på hvem jeg hadde hatt med meg i bøttekottet. Hvis jeg sa at jeg ikke orket mer, og sa at jeg sku flytte. Da truet han med å slakte alle dyra. Og like lett å få et nytt sted med katter, hunder og marsvin var det ikke. Han kunne sitte i mange timer og fortelle meg hvilken hore jeg var, at jeg  ikke var verdt noe, hvor synd det var på han o.l. Prøvde jeg å svare imot, endte det bare med 2 nye timer med kjefting fra hans side. Så det beste var å ikke si noe.

En gang vi var på fest klikket han. Jeg ble dårlig og bare kastet opp. Jeg hadde ikke drukket mye, og passer alltid på drikket mitt. Det var bare han som hadde åpnet flaske for meg. Jeg er sikker på at han puttet noe i drikket mitt. Og at det var derfor jeg ble dårlig. Jeg hang bare over vasken, da han kom inn og kjørte huet mitt hardt i vasken. Alle fikk det med seg, men ingen turde å gjøre noe. Bortsett fra min tvillingsøster. Hun kjørte han i veggen og tok med meg til min mor. Jeg spydde fortsatt. Fikk en dusj, men han kom og hentet meg. Så ble det til å reise hjem. Jeg fortsatte å kaste opp, satt med bøtta på gulvet. Da han stod over og fortalte hvor håpløs jeg var,samtidig som han sparket meg. Min mor spurte senere hvorfor jeg hadde blåmerker, hvor jeg da sa at det ikke var noe. Skammen  over det som skjedde var der. Han hadde og tendens til å dytte meg ut av senga. Dytta til meg overalt på kroppen med fingertuppene. Hardt så det gjorde vondt. Men det lagde ikke blåmerker. Jeg søkte trøst hos 2 av mine søsken engang. Kom gråtende med de 2 guttene mine. Fortalte litt om hva som skjedde. Men det var ingen hjelp å få. Tror de ikke helt visste hvordan de skille forholde seg til dette. Endte med å reise hjem i “fangenskap” igjen. Den dagen jeg løsrivde meg fra han, var pga jeg kom gråtende ut av soverommet, og guttene mine spurte hva som var galt. Jeg kunne ikke utsette de for det som skjedde. Ting ble jo aldri bedre. Bare verre. Og jeg fant ut at når et menneske er glad i et annet, så skal de gjøre gode ting til hverandre. Ikke vonde. Det var en lang prosess å løsrive seg fra han. Og selv om jeg bodde et annet sted enn han, så var det ikke over. Felles barn, som han ikke ville ha pga da kunne jeg finne meg ny type hvis jeg hadde fri fra de. Meldinger og trakassering på mobil. Usikkerhet på når han kunne dukke opp. Ødelagte følelser. Det å ikke stole på et annet menneske igjen. Det har nå gått  7 år  og jeg er fortsatt ødelagt følelsesmessig. Men barna mine er  ikke ødelagte. De  er nå 2 fine gutter på 15  år som bare lever livet 🙂 Men faren stiller ikke opp for de, men det kan være like greit. Så de ikke  ble en brikke i “spillet” hans. Der fokuset hans var bare på seg selv. Og han var alltid feilfri.

——————————————————————————————————————————-

Ny historie: Barnemishandling

Vi har fått en historie fra en av våre lesere. Hun er en ressurssterk kvinne som falt for en tilsynelatende sjarmerende mann. Etterhvert viste han nye sider av seg selv og ble en tyrann innad i familien. Hun forteller om skammen og hvordan hun tilslutt klarte å bryte med sin psykopatiske ektefelle.

http://www.bt.no/meninger/debatt/Jeg-lot-min-egen-ektemann-mishandle-barna-mine-3114993.html#.U8wFuo1_sbo