Hun fikk rollen sin definert fra første dag i sitt nye samliv. Hans ekskone skrek ut at hun var en hore og en heks. Hennes barn sto forskremt og hørte på. Siden har hennes manns eks dyrket denne rollen. Hun er den onde stemoren som gjør livet surt for henne og hennes barn.
LESERHISTORIE: Du vil kanskje tenke at jeg tok mannen hennes fra henne? Det gjorde jeg ikke. De hadde vært fra hverandre i nesten to år. Hun var den som tok ut separasjon. Etter at jeg kom inn i hans liv, har hun laget bråk. Vi har gått i årelang terapi for å takle hennes narsissisme eller kanskje er det også psykopati? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at hennes væremåte er dysfunksjonell. Normale mennesker oppfører seg ikke som henne.
Først var hun ute etter å ta min mann. Hun gikk grundig til verks. Marginaliserte personer tyr ofte til hevn og bruker infame metoder. Det kan straffe seg dyrt å krenke en narsissist. Vi har i flere år levd med sterke hevnaksjoner som har tatt til hensikt å frata min mann samværet. Når dette ikke fører frem, og hun ikke fikk medhold i barnefordelingssaken, tar hun andre metoder i bruk. En av disse metodene er å fore barna med løgner som skal bidra til at de får et iskaldt forhold til meg. Jeg er hun som ødelagt livet for henne – inneforstått har jeg også gjort det samme for hennes barn.
Hun hadde det veldig vanskelig – løy hun
I flere år har jeg hørt forklaringer fra henne som spriker i alle retninger. Jeg har hørt hennes tåredryppende versjon om hvor vanskelig hun hadde det i sitt ekteskap. I følge henne levde hun sammen med en notorisk kvinnejeger som attpåtil drakk for mye. Det er denne forklaringen hun gir i sakkyndige rapportene som følger barnefordelingssakene. Når hun ikke fikk medhold i barnefordelingssaken, aksepterte hun selvsagt ikke at hennes barn skulle være i samme hus som meg. Hva er mest effektivt da? Jo, det er å så splid og ødelegge. Barn som klager på en steforelder er effektfullt. Kritikk som har til hensikt å ødelegge og ramme fungerer best i det skjulte. Det er kanskje på tide å si fra? Nå skal alt på bordet. Hva er det jeg gjør, hva er det jeg sier – hva er det som er så forferdelig vanskelig?
I stedet har vi fått en situasjon hvor det knyter seg i magen hver gang hennes barn kommer inn døren. Nå gjelder det å vokte hvert eneste ord som sies. Nå gjelder det å ligge lavt. Nå gjelder det å holde munn. Alt jeg sier tolkes i retning av at jeg egentlig ikke liker barna. At jeg er mer glad i egne barn og at de får mer oppmerksomhet.
De andre barna i familien kan tildeles grenser, korreksjoner og irettesettelser. Men ikke hennes barn. Kommer det en eneste skjev kommentar fra meg (eller en kommentar som kunne tolkes som kritikk) eller en irettesettelse på deres oppførsel eller at jeg ber de hjelpe til med små ærender i huset – så blir det tolket som et tegn på at jeg er misfornøyd eller at jeg er ute etter dem. En kommentar kan være nok til at de avbryter samværet og stikker hjem til mamma for å sove.
Nettopp det gleder jo et narsissistisk mamma-hjerte. Jeg er selveste satan i hennes liv. Hun som ødela alt. Hun svarer med å ta i bruk alle de mest infame virkemidlene som tenkes kan for å ødelegge samværet. Når dette allikevel ikke har fører frem er det et effektivt middel å gjøre meg til den personen som ødelegger alles liv. Hennes barn er løyet huden full. Min mann har forsøkt å korrigere hennes løgner overfor barna. Det bidrar kanskje til å rette opp inntrykket av deres far, men jeg er fortsatt en heks. Det vil jeg alltid være.
Jeg har lyst til å rømme
Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg blir uglesett i mitt eget hus? Jeg har mange ganger lyst til å rømme. Stikke av fra samvær jeg også. I stedet blir jeg et gissel som skal akseptere alle hevnaksjoner, reagere voksent, ikke ta igjen, svelge alle krenkelser, all offentlig skittentøyvask og alle løgner. Skal jeg gå med bøyd hode og ta imot alt? Er det det eneste riktige? Er det til syvende og sist riktig overfor barna?
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Går jeg rundt og pønsker ut faenskap på samværene eller forsøker jeg så godt jeg kan innenfor det dysfunksjonelle rammeverket hun trekker opp, å gjøre samværene best mulig? Jeg er så lei og sliten av dysfunksjonelle voksne som lager konflikter og iscenesetter problemer, som dyrker sin relasjon til BUP, skole, perifere omgangsvenner og alle som måtte ha lyst til å høre på. Jeg har så lyst til å skrike ut at jeg holder på å bli gal, men det gjør jeg jo ikke. Jeg har lyst til å rope ut all den urett som hans ekskone har stelt i stand. Men, det gjør jeg jo ikke. Jeg skal forsøke å gjøre alt best mulig, ikke ta skittentøyvasken i full offentlighet, ikke snakke nedsettende om henne. Ikke noe av det jeg gjør er bra. Ingenting gjøres riktig i hennes øyne. Gjør jeg noe ekstraordinært bra, blir straffen fra en krenket eks-kone enda større. Da får hun panikk og iverksetter enda kraftigere straffereaksjoner.
Jeg har skjønt at denne kampen er jeg dømt til å tape. Jeg er og forblir en heks. Inni meg koker det. Jeg mobiliserer til fullt oppgjør. I full offentlighet. Hva om så skjer? I stedet griper jeg til tastaturet. Anonymt selvsagt. Trollet skal ikke frem i lyset. Hun skal fortsatt få lov til å herje. Ødelegge og være sjalu. Vi beskytter psykopatene rundt oss. Det finnes ikke noe effektivt hjelpeapparat for oss som utsettes for dysfunksjonelle voksne. De får herje fritt. Ofrene krymper sammen, går med bøyd hode og tar straffen i ensomhet. Skamfulle og ødelagte.
En dag sprekker jeg. Da bryr jeg meg ikke lenger om hva som er passende.
LES OGSÅ:
Hun har ødelagt mitt liv
Kvinne og fullblods psykopat
Hun slo og truet meg
Hvem er det som blir offer for psykopaten?
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Fra en leser som vil være anonym: “Eg trur nok ungane ein vakker dag vil sjå deg som den du faktisk er, og mora for den ho er…… Men veien dertil er vond og hard!! Berre pass på at du er du, og at du kan stå for det du gjer og seier! Ein gong i framtida vil til og med hennas ungar sjå kva mora gjer, det blir ein vond opplevelse for dei, for ho er jo tross alt mora…. Men sånn blir det i 99 av 100 tilfeller… Tru meg!
Kommentar fra en leser: Din manns exfrue handler slik som hun gør derfor att hun er den hun er, og du kan ikke kreve av henne at hun skal være som du. Men du kan kreve av dig sjælv at du handler som den du er,når du søker å gjøre det som er bra for barnen.
En sak som er bra både for dig, barnen og din mann er å dele glade stunder. Jeg mener at det kan være bedre å tenke på det som gir glede til sammens enn å forsøke unnvike en handling som du bedømmer er bra for barnen, selv om den også kan gi sorg og ubehag.
En lang kommentar fra en leser som vil være anonym: “Mine barn har en ond stemor. En som fra dag en har gjort det hun kan for å skvise ut barna fra det tidligere ekteskapet. For de som ikke har hele historien så ser nok jeg ut som Eksen fra helvete. Hun som er bitter og sjalu fordi mannen byttet henne ut med ei som var “ung og pen”. Men er man på innsiden og har lest kommunikasjonen mellom oss (vi kommuniserer kun skriftlig siden mine barns onde stemor vil ha full kontroll. En kontroll som viser igjen ved at mye av det jeg får skriftlig helt tydelig har vært gjennom Google translate først. Mine barns onde stemor er nemlig ikke norsk. Og mine barn (som heldigvis er flytende i engelsk) har forbud mot å snakke norsk (både de og far er norske) hjemme hos faren. Og må akseptere at far og stemor kommuniserer med hverandre på et tredje språk som de ikke forstår.
Mine barns onde stemor hater meg intenst. Sannsynligvis fordi eksen og jeg, på tross av at han bedro meg med henne, skiltes som venner, og eksen min i begynnelsen var veldig tydelig på at vennskapet mellom oss var veldig viktig for ham. Så viktig at han en gang gjorde det slutt med henne fordi hun ble rabiat etter at vi hadde spist middag sammen med ungene. Hun svarte med å skifte til vårt etternavn på facebook (vi var enda ikke separert og hadde vel knapt flyttet fra hverandre) og lovte dyrt og hellig at hun skulle skjerpe seg og ikke være sjalu. Men det tok ikke så lang tid før det ble tydelig at det var et løfte hun ikke kunne holde og at det var umulig for ham å være venner med meg og sammen med henne.
At han valgte henne har jeg full forståelse for. Det var trist, men til å leve med. Jeg foretrekker uansett venner med baller og ryggrad, og det sa jeg til ham. Jeg flyttet ut, hun flyttet inn (opprinnelig plan var en midlertidig ordning å leie en leilighet og bo annen hver uke der og annen hver uke med ungene, slik at ungene ikke måtte flytte. Men Den onde stemoren bestemte at hun skulle bo sammen med barnas far også den uken han bodde med ungene. Og annen hver uke sove i sengen min, dusje i dusjen og spise på kjøkkenet mitt. Der gikk grensen gitt, og det ble ungene som måtte flytte på seg.
Vi gikk over til å kommunisere på mail og sms. Han ga uttrykk for å være bekymret for sjalusien hennes. Hun ville eie ham med hud og hår, være med over alt, skype når han var på jobb. osv. Men så het det seg snart at sjalusi var et tegn på ekte kjærlighet. Var man ikke sjalu, hadde man ikke elsket. Ergo hadde jeg aldri elsket ham, for jeg fantes jo ikke sjalu. Greit nok. Så slettet han meg fra Facebook. Fordi “jeg orker ikke gnålet hennes”. Greit nok det også. Hans valg. Jeg likte jo uansett ikke den dørmatten han var blitt, og vi kunne jo ikke møtes uten at det endte med at jeg fortalte ham akkurat det. Det var ikke hyggelig for noen av oss. Jeg forstod, og aksepterte at han valgte bort meg.
Det jeg IKKE klarer å akseptere er at hun også har endret hans forhold til ungene. At pappajenta mistet den faren hun kjente, at sønnen min ikke vil ha samvær lengre. At bikkjen HAN kjøpte til ungene nå bor hos meg, fordi hun ikke liker hunder (som om jeg gjør det… Men ungene elsker jo hundern). At vi ikke lengre har 50/50-ordning fordi han plutselig har fått det for seg at JEG ga ungene fri barneoppdragelse mens vi bodde sammen (han har visst glemt at vi bodde sammen og oppdro dem sammen uten å krangle, i tråd med hvordan vi selv er oppdratt ….). At han har NULL forståelse for at ungene er sjalu på hun som har overtatt faren med hud og hår og har sørget for at de gangene de har vært sammen med sin far alene siden februar 12 kan telles på en hånd. Til og med når han skulle legge dem om kvelden krøp hun opp i sengen sammen med dem. Jeg kan heller ikke akseptere at han ga dem ris på blanke messingen med en flippflopp-sandal (Neida, det er ikke bare noe jeg finner på, han innrømmet det i mekling med familievernkontoret. Det var i tråd med ny oppdragelse der man ikke bare kan true, men også må gjennomføre, må vite. Men han innså at det er ulovlig i Norge så han skulle ikke gjøre det igjen). Jeg kan ikke akseptere at han har låst sønnen vår inne på rommet sitt og tatt resten av familien med på kino. Fordi han mente gutten var vrang. Og vrange gutter får ikke være med på det som er kjekt. Eller hindre resten av familien i å ha det kjekt. Jeg kan ikke akseptere at mine barns onde stemor har tatt faren fra ungene mine.
Mine barns onde stemor er psykt opptatt av meg. Jeg måtte blokkere henne på facebook da hun klarte å finne det eneste bildet av eksen jeg ikke hadde slettet (jeg slettet dem frivillig da jeg begynte å date selv, og det var mens jeg enda var venner med eksen min på facebook, og han sendte meg en “sletter du meg fra livet mitt? 🙁 -melding da han oppdaget det), og begynte med noen voldsomme beskyldninger mot meg på veggen min. Jeg måtte blokkere telefonnummeret hennes etter at hun for gang x følte behov for å slenge dritt mot meg. Jeg kan leve med meldinger av typen “(Navn på barna mine) is invited to my kids birthday on Sunday. Please pretend to be polite and nuy them a gift” (som om det ikke var naturlig at barnas far kjøpte gave, om han mente at de skulle gi noe). Jeg kunne også leve med at hun sendte meg alle bilder av seg og eksen min, bilder av diamatringene han har gitt henne, beskrivelser av innsiden av underlivet mitt og meldinger om at det var synd på meg som ikke var så rik som henne. Det er jo ganske underholdende. Men når hun, etter at jeg hadde vært på døren for å plukke opp min datters telefon (som jeg har kjøpt og betaler abonnement på) som faren hadde beslaglagt fordi hun ikke fikk ha telefon når hun var der, sendte meg sms der hun beskyldte meg for å ha skrapet opp bilen hennes (“but luckely not the Porsche my husband gave me as a morning gift”) fant jeg ut at nok er nok og blokkerte dama. Hun har tydeligvis glemt at det var HUN som truet med å ødelegge min bil (og det har jeg skriftlig på sms). Jeg har aldri tenkt tanken en gang.
Jeg aksepterer heller ikke at hun har ombestemt eksen min mht den økonomiske avtalen vi ble enige om i fred og fordragelighet. En avtale eksen min satte opp på eget initiativ. Uten bruk av advokat. Jeg aksepterte at boet vårt ble delt uten at jeg var til stede fordi jeg nektet å ha henne der og at vi skulle snakke engelsk mens vi delte tingene våre. Hans forklaring var at hun måtte være med å bestemme hva han skulle ha. Min protest gikk på at hun strengt tatt ikke hadde noe med det, at de (som bodde i huset tingene stod i) kunne bli enige om det i forkant, og at hun kunne gjøre noe annet de timene det tok for oss å dele restene etter 20 års samliv. Men enden på visa var at jeg ble kastet på hodet ut at mitt forhenværende hjem fordi jeg var så respektløs at jeg ikke ville snakke engelsk. Ja, jeg fikk det også skriftlig etterpå. Det var utrolig respektløs å komme inn i deres hjem og nekte å rette meg etter regelen om at det kun var engelsk som ble snakket der. Selv om avtalen på forhånd var at hans nye kjærlighet ikke skulle være til stede. Så da sendte jeg en liste etter hukommelsen og ba ham gi det han følte jeg skulle ha basert på den. I stedet for å kontakte advokat og kreve min rett til å få være til stede og dele tingene våre. I et forsøk på å ikke skape en større konflikt enn høyst nødvendig.
Og slik har jeg fortsatt å bøye meg for å unngå konflikt. Helt til jeg fant ut at mesteparten av mailkommunikasjonen mellom oss var slettet fra min yahoo-konto, og med den langt på vei alle bevis på den økonomiske avtalen vi hadde gjort. Og at han ikke hadde til hensikt å betale ut pengene han skyldte meg. Først da, lenge etter bruddet, skaffet jeg meg advokat. Og politianmeldte ham.
Mange ganger har jeg lurt på om det er jeg som gjør noe feil. Om jeg har sagt og gjort noe som kan rettferdiggjøre det voldsomme hatet både mine barns stemor og min eks har mot meg. Men heldigvis har vi jo kommunisert skriftlig. Og jeg ser jo at dette kommer fra henne, ikke fra meg. Det eneste jeg har gjort er å gå fra eksen da jeg oppdaget at han var utro med henne. Uten å bli bitter og sint. Og det er vel der problemet ligger. Det at vi faktisk skiltes som venner og at eksen så tydelig sa i fra om at han ønsket å være venner med meg. Det var nok da jeg ble en trussel.
Og jeg vet jo at de forteller alle en annen historie enn den jeg forteller. Jeg er den bitre, grådige eksen som er sjalu fordi han har funnet kjærligheten sammen med en ung og pen kvinne. Jeg er kun ute etter pengene. Jeg bruker ungene for å straffe ham. Jeg har satt dem opp mot ham. Hindret ham i å se dem. Nektet å signere skiftet sånn at de måtte flytte ut av landet (og omgå regelen om at man ikke kan gifte seg på nytt før skiftet er gjort ved å gifte seg i Las Vegas, hvor de ikke krever prøving av ekteskapet). Min feil. Ikke hans, han som nektet å møte på et av de seks møtene advokatene mine har kalt ham inn til. Min skyld at han ikke kunne treffe ungene, selv om både jeg og min mor sendte mail til ham om at han var hjertelig velkommen til å gi lyd fra seg om han skulle til Norge, så skulle det legges til rette for at han kunne treffe ungene.
Min feil at han sier til ungene at han ikke kan komme på fotballturneringer “fordi det ikke er godt å vite hva moren deres finner på”. Jeg burde nemlig holde meg borte, så han kan gå. Men jeg er oppmann på laget. Det er mine venner og naboer som utgjør foreldregruppen. Og om han hadde kommet så hadde jeg nok strukket meg så langt at jeg hadde sagt “fint at du kom”. Og holdt meg i bakgrunnen så han fikk snakket med sønnen sin.
Til hjelpeapparatet (ja, for sønnen vår hadde et skikkelig sammenbrudd på skolen i vår, og både PPT, BUP og BV er involvert – på mitt og skolens initiativ – det passer jo fint inn i bildet av mødre som sykeliggjør barna for å ramme eksen) forteller han at barna er preget av konflikten mellom oss voksne fordi jeg er bitter og ute etter pengene hans. Men glemmer å fortelle at det siste han sa til meg før helvete brøt løs (og tenk, jeg har det også skriftlig…) er at han syntes vi samarbeidet fint, og at han håpte det fortsatte. Så var det zero kontakt i seks uker mens han og ungene var på ferie og fram til jeg fikk en mail om at jeg var verdens mest jævlige person og en elendig mor og at han enten måtte ha ungene på fulltid for å få skikk på dem, eller så måtte jeg bare ha dem selv. Konflikten mellom oss var det ikke jeg som skapte. Og jeg har heller ikke behov for å være i konflikt. Men det er det jo ingen som ser….
Så jeg er temmelig sikker på at jeg i noens øyne fremstår som den fæle eksen som ikke tåler at mannen har erstattet henne med Frøken Ung & Pen.
Heldigvis vet alle som betyr noe, inkludert ungene, at det ikke er noe jeg heller vil enn at ungene skal bli venner med faren igjen. Og om man tenker etter så rimer det nok dårlig at jeg, om jeg er bitter og sjalu, fremdeles sender ungene til deres farmor og farfar. Kjører dem i bursdager på farssiden. Legger til rette for at de får være med farsslekten også i julen, selv om de ikke er hos sin far (og vel vitende om at nevnte far også er der).
Jeg vet også at mange undrer seg over en kompis som nå aldri gjør noe uten sin nye kjærlighet ved sin side. Og at det fnises litt over at det som regel er hun som svarer hans telefon, og at det til og med hender at de ringer folk opp fra dual line. Og jeg vet at det var en stående vits å si “fri for å være den som må fortelle Eksen at det er uten partner!” på jobben hans hver gang det skulle arrangeres noe hvor partner ikke var invitert. Så det er nok mange som undres likevel. Og forhåpentligvis forstår at det som skjer mellom eksen og ungene ikke er noe jeg har lagt opp til.
Mine barn har en ond stemor. Og en far uten ryggrad og baller. En far som har sviktet dem, og som nekter å forstå at en skilsmisse er vanskelig for unger, og at det ikke bare er enkelt å se at noen overtar førsteplassen i farens liv og flytter inn i deres hjem og snur opp og ned på alle regler og forteller dem at de er uoppdragne og vanskelige når de ikke bare bøyer av for alt som er nytt.
Mine barn har en ond stemor som skviser dem bort og holder sine egne tett. Og jeg har en eks som sender meg meldinger om at jeg er så ond at jeg er steril. Meldinger der han ber meg om å og hoppe fra nærmeste bru. Meldinger der han sier jeg ikke fortjener å kalle meg mor. Der han sier jeg ødelegger ungene.
Ironisk nok gjør han INGENTING for å redde ungene fra meg. Null initiativ til mekling. Null kontakt med advokat. Null krav om mer samvær. Null forsøk på kontakt med ungene ut over en sms i ny og ne.
Ironisk nok har jeg sendt uttallige meldinger der jeg har tryglet ham om å kontakte ungene. Tryglet om megling. Innkallinger via advokat, forslag om å møtes med for eksempel foreldrene hans til stede (jeg har enda kontakt med dem). Osv. Osv. Som han ignorerer.
Ironisk nok ignorerte han ønsket sønnen hadde nå i sommer, da hjelpeapparatet spurte om det var noen som helst måte han kunne tenke seg å treffe faren igjen på. Han sa hyttetur med farmor og farfar, og så kan pappa bli med. Hva skjedde? Gutten dro på hyttetur med farmor og farfar. Faren troppet opp med stemor og stesøstre. Ikke en gang der kunne han komme sønnen i møte. Og jeg fikk hjem en gutt som var knust.
Jeg tviler ikke på at det finnes fine stemødre. Og jeg tviler ikke på at det finnes bitre ekskoner (og eksmenn for den saks skyld). Men det er ikke alltid ting er slik det ser ut ved første blikk.
Jeg har hatt møte med PPT, som har sagt at det ikke er første gangen de hører om en far som mister hodet fullstendig etter å ha fått ny (utenlandsk, men det ville han helst ikke refereres på) kone.
Det er greit når man kan gå til retten og forsøke å hindre samvær. Men hva gjør man som foreldre når man ønsker å få til samvær? Man kan ikke kreve at den som ikke har samvær skal ha samvær, og særlig ikke når det er ungene som ikke vil.
Jeg savner et apparat som kan mekle mellom foreldre før det blir en rettskonflikt. Og særlig i de tilfellene hvor man uansett ikke kan trekke den andre for retten.
Et hjertesukk fra en mor som kun er bitter fordi ungene har det vondt, men som ut over det er lykkelig skilt.
(Og jeg vet ikke om min eks sin nye kone er psykopat, eller om det å være så sykt sjalu og posessive bare er vanlig i den kulturen hun er fra, og at dette handler om at hun beskytter sin investering, som min eks nok må sies å være).
Dette kunne jeg glatt ha skrevet selv, den eneste forskjellen er at hun klarte å ta fra ham barna også.
Veldig gjenkjennende historie. Jeg gjenkjenner alt du skriver, og jeg undrer meg over hva det er som driver disse menneskene. Noen ganger tenker jeg at det er selve hatet som nærer dem, som driver dem til å fortsette. Og hatet er rødglødende og evig tilstedeværende. Jeg er ikke så sikker på at barn en dag vil se oss “onde” stemødre for de vi er. Mine stebarns mor har den dag i dag ikke kontakt med sin egen far og hans nye kone fordi hun ble manipulert på samme måte da hun var barn. Av sin mor. Det fosser ut anklager mot han, selv i dag, når hun er over 40 år. Og barna tar etter. Minst en av dem kommer til å bli likedan som sin mor, alle tegn er til stede. Hån, latterliggjøring, mobbing, feighet og dårlig selvtillit. Tøff bak tastaturet på mobil eller pc, men viker unna når hun konfronteres.Forferdelig beklagelig at et barn som hadde trengt støtte, rettledning og et godt forbilde, skal oppdras av en som bruker de mest nedrige metoder man kan tenke seg. Man blir faktisk uvel av barna, selv om det er aldri så lite korrekt.
Hjerterått! Både innlegget, og den lange kommentaren. Man kunne gråte blod for mindre. Jeg sitter i en situasjon, hvor begge tilfellene er veldig godt kjent. Det som blir så uforståelig for meg, er at det finnes jo så mye av dette her….men INGEN er i stand til å få stoppet dem. Barnevern og familievernkontor har altfor, altfor lite makt i sånne saker. En Guds lykke er at vi bor på en plass hvor de fleste rundt oss har gjennomskuet psykopaten for lengst….og ja, det er samme dama som innehar begge rollene (psykopatiske eks, og psykopatiske stemor) Er vel et godt tegn på at de aldri lærer????
Har noen tips eller råd til ny kjæreste under 40, som ønsker seg barn og å leve med en 47års far av 2 barn? Vi er sammen siden 4år og eksen hans har beskrivet meg som den onde heksen siden starten, slik at barn truer faren å stikke hvis jeg kommer. Ingen ferie sammen, vi har vårt eget hjem.. Noen løsning?
Jeg mente vi bor hver for oss i eget hjem.