Blogglistenhits Mor låste barna inne på rommet for å strippe mot betaling | Psykopaten

Mor låste barna inne på rommet for å strippe mot betaling

LESERHISTORIE: Min mor låste oss barna inne på storebrors rom for å kunne feste og strippe for sine betalende gjester. Jeg ble mishandlet på det groveste av min uansvarlige mor. Mitt første minne er at hun slår meg mens jeg ennå er et bleiebarn. Nå er jeg gift, snart 40 år og lykkelig med mitt tenåringsbarn. Mor forsøker å ta han fra meg. Skal marerittet aldri ta slutt?

Psykopatene - mor strippet mot betaling

Jeg vokste opp med min mor som eneste omsorgsperson. Det var ingen enkel oppvekst. Utad var hun en hardtarbeidene alenemor som var villig til å gå til verdens ende for barna sine. Slik så det i allefall ut for alle andre, men slik var det ikke. Familien vår hadde nok sine mistanker, men istedenfor å ta grep bortforklarte de åpenbare forsømmelser og mishandling. De unnskyldte henne, hun hadde jo ikke hatt det lett. Nå var hun alene med ansvaret for oss barna, og mente aldri å være ond. Med denne holdningen kunne hun fortsette mishandlingen. Ingen grep inn.

Det ble mange bortforklaringer i årenes løp, men det hjalp ikke for meg og min bror som måtte vokse opp i hennes klør. Jeg vet det høres rart ut, men jeg kan huske at den første mishandlingen startet allerede mens jeg var et bleiebarn. Nesten 40 år senere står dette krystallklart for meg. Jeg ligger på stellebordet, og min mor skal skifte på meg. Det er sommer og varmt. Jeg er i det genetale stadiet, kanskje ikke mer enn 1 år gammel.  Bleien blir tatt av meg, og jeg blir nysgjerrig på hvor alt kommer fra. Det som nå skjer er blitt tiet ihjel av min familie. Hun slår meg hardt. Jeg blir knallrød fra håndbaken til langt opp på armen. Jeg var en sped og liten baby, og jeg husker at det gjorde fryktelig vondt. Likevel var ordene hennes enda vondere. “Du er motbydelig! Ligge der å ta på deg selv. Fy faen! Kutt ut ellers slår jeg hardere”. Dette er mitt aller første minne i livet og det skulle sette standard for resten av min oppvekst. Dette fortsatte med psykisk terror.

Hun slo meg ikke flere ganger, det setter jo merker og blir vanskelig å lyve bort. Istedenfor klarte hun systematisk å ta fra meg selvtilliten, mitt gode selvbilde og troen på andre mennesker. Jeg manglet den grunnleggende tryggheten som er så viktig i barndommen.

Ved en anledning kan jeg huske at hun låste oss barna inne på soverommet til eldstemann. Hun tok ut dørklinka slik at vi ikke skulle klare å åpne døra, og ga oss streng beskjed om å være stille. Beskjeden var at eldstemann kunne lese for oss slik at ingen hørte at vi var der inne? Utenfor døra hørte vi mange stemmer, klirring fra flasker og latter. Snart kom høylydt musikk på. Snakket vi sammen, kom et det slag i døra og beskjed om å være stille. Gjestene skulle ikke høre at vi var der. Ingen av oss turde å protestere og alle barna var like redde. Plutselig kommer tante krypende inn vinduet og sier vi skal være stille og ikke røpe at hun er der. Hun sier hun er der for å hjelpe oss, men vi må bare være modige å holde oss rolige litt til. Etter en stund ser vi døra gå opp, tanten vår kommer inn og alt er trygt. Tanten vår hadde sneket seg inn hovedinngangen mens min mor og hele selskapet hadde gått ned til en parkert bil for å hente drikkevarer. Tante venter til rette tidspunkt og setter en stopper for hele selskapet. Hun sender alle besøkende på dør og tar et saftig oppgjør med min mor. Det som hadde hendt der inne var at mor hadde samlet endel mannfolk, satt på høy musikk og alkoholen fløt. Mor strippet for penger. Vi barna var alltid innelåst på rommet og så ingenting. Derfor så ikke min mor noen grunn til å unnskylde seg. Hun forsvarte seg med at hun måtte tjene til livets opphold slik at hun kunne holde liv i oss barna.

Familien truet med å ta barna fra henne, men de gjorde aldri noe. Det ble bare tomme trusler. Min mor forandret taktikk og dermed klarte hun å skjule forholden. Min mor beveget seg mot psykisk mishandling.Om vi prøvde å forklare hvordan vi levde bortforklarte hun historiene som løgnaktige. Vi var slemme barn som gjorde alt vi kunne for å ødelegge for henne. Vi sa aldri noe om at vi storebror måtte regne ut hvor mange skiver vi kunne spise hver dag, vi fikk nemlig bare ett brød i uka og det måtte holde til neste brød kom. Vi sa aldri noe når hun overlot oss alene hele dagen og at hun dro før vi stod opp og kom hjem etter vi hadde sovnet. På nesten to år så vi henne overhodet ikke, bare korte øyeblikk i helgene når hun bestemte seg for å tidvis leke perfekt familie. Vi sa heller ikke noe om mobbingen hennes. Det gikk spesielt utover meg, for i hennes øyne var min bror perfekt. For han var tross alt gutt! Jeg maste for mye, var utakknemlig og for fet (selv om jeg var normalvektig). I følge mor var jeg stygg. Mor påsto at jeg var en stor løgner.

Mitt første nye plagg fikk da jeg var 12 år gammel. Tante kjøpte ei bukse til meg. Da ble jeg så redd for å ta imot at jeg stigråt. Jeg var livredd for at mor skulle bli sint. Da jeg ble 18 og voksen og flyttet for meg selv. Jeg kjøpte meg nye sko, og det ble mitt aller første nye skopar. Tidligere hadde jeg fått utslitte sko av min mor som knapt hang sammen. Jeg ville være mer enn fornøyd med det, sa hun alltid, for jeg var så enkel å gjøre til lags. Ikke fortjente jeg mer heller for jeg hadde garantert ødelagt de likevel.

Da jeg opplevde å bli seksuelt misbrukt av mors kompis, var jeg ei hore og løs på tråden. Hun trodd ikke på meg og beskyldte meg for løgn. Det var ingen grenser for hvor stygg jeg var som kunne lyve om noe sånt. Jeg gikk i femte klasse og var bare et barn.

Da jeg ble eldre og flyttet ut, fikk jeg en kjæreste. Vi flyttet sammen. Hun var aldri fornøyd og forsøkte å ødelegge for meg. På tross av alle forsøkene hennes ble vi gift og bestemte oss for å stifte familie. Sorgen var stor da vi fant ut at vi måtte forsøke prøverør for å bli foreldre. Jeg ble til slutt gravid. Mor hadde holdt seg i bakgrunnen en stund og bare ventet på å slå til på rette tidspunktet. Og det fant hun når jeg var noen måneder på vei. Da stod hun og lo av meg foran naboene og la ut om at hun var i det minste normal og kunne bli gravid når hun ville! Hun trengte ikke nedlate seg slik at hun måtte få hjelp av leger. Slik skulle gå naturlig for ei normal kvinne. Så avsluttet hun med å slenge i meg at hun ville heller hatt ti gutter enn ei jente, det var jo bare problemer med oss jenter. Men dette ventet hun med å si til meg til etter at vi var alene. Slik at hun ikke fikk vitner.

Dette er bare få utdrag som beskriver min mor. Det har alltid vært veldig synd på henne og hun var villig til å tråkke over lik for å få sympati fra omverden. Hun slet voldsomt siden hun var alenemor til 3 barn. Økonomien var hard. Barna var vanskelige og utakknemlige. Min eldste søster ble til og med anklaget av min mor for å ha sendt drapstrusler. Da gikk søsteren min I tredje klasse. Det hele var bare et påskudd for at mor kunne ta med seg de to minste barna og flytte fra eldstemann mens hun var på skolen. I flere måneder måtte eldstemann bo for seg. Naboene tok seg av henne.

I dag er jeg snart 40 og har min egen familie. Jeg bor sammen med den samme mannen og prøverørsbarnet vårt er tenåring. Oppveksten med en dysfunksjonell mor har preget meg sterkt og ødelagt livet mitt. Jeg eier ikke selvbilde og sliter med sosial angst. Har nesten ikke kontakt med min mor lenger. Jeg klarte å kutte kontakten. Dråpen som fikk begeret mitt til å renne over var da hun fikk en stor del av hennes omsorgskrets til å ringe barnevernet og sverte meg som omsorgsperson og menneske slik at barnet mitt kunne flytte inn til henne. Dette fikk jeg vite av barnevernet. Da fikk jeg nok! Hun ødela nok når hun ødela meg. Jeg godtok ikke at hun skulle fortsette å få lov til å forsøke å ødelegge både forholdet mitt og sønnen min. Angrer ikke et sekund på at jeg har kuttet forbindelsen til henne. Det hun har gjort i alle disse årene har satt store spor.

……………………………………………………………………………………

Du er velkommen til å legge igjen en kommentar til dette innlegget. Klikk på “Leave a comment” nederst i artikkelen. Da fremstår du som den du er logget inn som – med ditt navn.

Vil du kommentere anonymt eller har du en historie du har lyst til å dele med våre lesere?  Da kan du sende en email til leserhistorie@gmail.com eller benytte kontaktskjemaet under:

Alle kommentarer og innlegg leses av oss før de publiseres. Dette for å være sikre på at ingen kan kjennes igjen i det som skrives. Kommenterer du eller deler din historie anonymt er det ingenting i innlegget som kan knyttes til deg.
Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Psykopati er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.
Klikk  på overskriften til artikkelen så får du en deleknapp nederst på siden.
Du er også velkommen til å følge bloggen! Legg inn til e-mail adresse oppe til høyre på siden. Da vil du motta en epost hver gang vi publiserer et nytt innlegg.

5 Comments

  1. Marit K. R. Wichne

    October 4, 2014 at 8:29 pm

    Er denne historie sann? Eller kan man skrive inn hva man vil? Hvordan kan man vite om sannhetsgehaltet i historien? Denne historie starter med en søster og bror og siden er det flere søsken? Psykopater,de er reelle og de kan gjøre livet til et he…… for de som kommer deres klør enten det er i familiesammenheng eller arbeidssituasjon

    • lenakr76

      October 4, 2014 at 9:17 pm

      3 søsken.. 2 jenter og en bror. Eldstemann(ei jente) flytta ut tidlig…

    • lenakr76

      October 4, 2014 at 9:19 pm

      Og historien er sann dessverre….

  2. Marit K. R. Wichne

    October 4, 2014 at 9:26 pm

    Ok. En forferdelig historie,og det grusomt at barn utsettes for dette fra en omsorgspersonen i livet.

  3. tgrobstock

    October 7, 2014 at 12:39 pm

    Fra en leser: Kommentar: En psykopat får sin energi av å ødelegge andre og tappe andre for sine krefter. Siden de de eier interesse eller evne for gjensidige nære forhold, er det de i nære forhold som lider mest. Derfor gir de seg aldri med å plage sine nære, barn er alltid lettest å komme til. Familier med psykopater vet om hvordan denne er som omsorgsperson, det er jeg ganske sikker på. Det er jo lagt frem flere artikler der det fortelles om at tegnene sees fra barneårene.
    Jeg føler virkelig med deg, man er dobbelt ensom, dobbelt sårbar og dobbelt utsatt, nettopp fordi man ikke sees av andre voksne, de blir jo dupert av psykopaten. Dermed er man også dobbelt isolert overfor verden, man skal jo hedre sine foreldre…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.