Forskning viser at 1 prosent er psykopater

Psykopater i avisen og de som finnes i virkeligheten

Siden psykopati ikke er en formell diagnose i dagens diagnosemanualer, blir begrepet ofte slått sammen med både antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse i media. Dette blir upresist. Asle Sandvik jobber ved Politihøgskolen i Stavern og disputerte nylig med sin doktorgradsavhandling ved UiB. Avhandlingen handler i korte drag om individene kategorisert som psykopater er ulike og mangfoldige, og at det ikke er et like helhetlig begrep som det ofte blir fremstilt som i media.

Norske avisene og særlig VG har dette året publisert flere artikler om psykopater. – Måten begrepet fremstilles på, blir for upresist og unyansert, mener han. I media, film, og tv blir psykopater til stadighet portrettert som onde mennesker man bør unngå, og som skiller seg fra «oss andre». Hvordan er egentlig deres fremstilling av psykopati og psykopater sammenlignet med hva forskningslitteraturen forteller?

Katarina Harkestad på nettstedet www.katarsisuib.no (Psykologisk Fakultet UiB) gjennomførte et intervju med Sandvik hvor han forteller at mediene sauser sammen folk med ulike personlighetsforstyrrelser. Noe av det de skriver, er greit. Hovedproblemet er at de sauser sammen folk med ulike personlighetsforstyrrelser som burde vært skilt fra hverandre, både med tanke på problematikk og symptomer. VG har f.eks skrevet at så mange som 5 % av befolkningen er psykopater, og det presenteres på en måte som at de er overalt – på jobben din og i hjemmet ditt. Forskningen viser  at forekomsten kan se ut til å være på 1 %, mener Sandberg.  Det står også ofte nevnt at 9 av 10 vil vokse av seg diagnosen i løpet av 10 år. Dette er det heller ikke hold i. Tvert i mot – det er ingen litteratur som tilsier at der finnes en endring her. Antisosial atferd kan man vokse av seg. Da det er atferden som endres, men personlighet endres ikke i like stor grad. Den er derimot relativt stabil gjennom hele livet. Man kan til og med bli verre, sier Sandvik.

Avisene skaper et for enkelt bilde. Man tar alle man ikke liker, og kaller dem psykopater.  Det kan være nyttig for folk å vite at forskere ikke er helt enige i hva psykopatbegrepet innebærer, og at det ikke er enighet om dette.

Sandvik avslutter med å si at mange av artiklene i mediene mangler presisering og nyansering til å få frem et godt nok bilde av psykopater sett fra et forskningsmessig standpunkt. Han mener dette bør tas i betraktning i fremtidige artikler publisert i media om temaet.

Les hele artikkelen her.

……………………………………………………………………………………

Besøk også våre Facebooksider.

Kjenner du deg igjen? Vær den første til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir.  (Vil du være anonym skriver du “anonym” som navn.)

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som “Leserhistorie – med egne ord”? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info –  Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

1 Comment

  1. Anonym

    February 19, 2019 at 12:52 am

    Hei.

    Jeg har en 8 år gammel gutt med en narsissist. Jeg falt pladask for den jeg trodde han var; Reflektert, glad i barn, morsom, sporty, flott og hadde orden i sysakene. Jeg var solgt! Jeg hadde da trodd i 12 år at jeg var blitt steril, som jeg hadde fått beskjed om, etter fødselen til datter mi. At jeg ble gravid etter kort tids bekjentskap, så jeg på som et under. Da vi flyttet inn til han, var det mye jobb der jeg gjorde en stor innsats også for hans barn. Han var lite takknemlig, fikk meg til å føle meg som ei dårlig mor, en ubrukelig elsker, en kranglefant og generelt et mislykket menneske. Jeg kritisert de 8 bildene han hadde av x kona si, men selvfølgelig var det jeg som var slem som ikke unnet ungene hans bilder av mor deres. X kona hans, som jeg bestandig har hatt en fin tone med, reagerte også. Da riene kom, ringte han foreldrene kl 05 på morgenen og jeg husker hans far klaget på at det var veldig tidlig… Gutten ble født uten smertestillende og jeg var forbauset over hvor rolig og avslappet han virket. Det første året var det hovedsakelig jeg som tok meg av babyen. Etterhvert brukte han sex som et maktmiddel og da jeg aldri har opplevd lignende med en mann, fikk jeg komplekser for kroppen min, enda jeg ammet og trente bort kiloene på kort tid. Han sendte meg og barnet/barna ut på hytta mi annenhver helg fordi han ville ha alenetid. Det var som at han alltid hadde de motsatte behova som meg og tilfredsstilte jeg ikke hans behov til enhver tid, gikk han i offerrollen og fikk meg til å føle meg som verdens verste person som ‘kun tenkte på meg selv’ Jo hardere jeg prøvde jo verre ble han. Det var mye krangling, fordi jeg ikke likte urettferdigheten hans og stilte spørsmål. Han visste at ved å heve stemmen så ga jeg meg, pga barna. Han ‘vant’ dermed alle slagene. En morgen sendte han sin eldste sønn, trolig ‘gullungen’ på skolen med tydelig høy feber. Jeg tryglet han om å la gutten få fri, men her skulle det straffes fordi jeg hadde sagt i mot han kvelden før. Til slutt tok ensomheten, kompleksene og sorgen over. Jeg begynte å bruke alkohol i skjul både for å roe ner nervene og søvnproblemene jeg etterhvert fikkk. Det var ikke store mengder, men i starten fungerte det som selvmedisinering. Pluttselig, etter at vi hadde vært i barneselskap, røk han i meg og presset tomlene hardt opp i strupen og sa med ei intens stemme og kullsvarte øyne; Du kunne ikke gi deg, før du fikk meg til å hate deg! Jeg ble livredd, tok gutten på 1.5 år og kjørte ut til hytta mi. Neste gang vi møttes hadde han med ei venninne som beskyttelse og sendte meg et nådeløst blikk. Jeg fant en ny leilighet der jeg og mine to barn flyttet inn. Motvillig gikk jeg med på 50/50 og årene gikk der forholdene hans nesten overlappet hverandre og sjalusien florerte i alle retninger. ‘Mannen’ har en unormalt høy IQ og en sjarm de fleste bare kan drømme om. Han er produktsjef, har vært politisk leder i kommunen, har mastergrad i medisin, startet en stor kajakklubb, oppfant den elektroniske resepten og selvfølgelig er han den som holder 17. Mai talene. Han høster stor respekt og blir veldig godt likt overalt hvor han går. Pga min utfordring til alkohol, gikk jeg for 3 år siden med på å skrive daglig omsorg over på han. Jeg har, inntil for få mnd siden, stått fast i følelser for han og drømmen om oss. Det har vært flørting, løyner, samværs sabotasje, familieting, trusler, sjakkspilling, mm i en ‘skjønn forening’ Jeg har vært i konfirmasjonen til alle ungene hans og innimellom – når det passer han, har vi feiret jul og nyttår i lag. jeg har prøvd å komme meg unna alkoholen. Det var hver gang jeg prøvde å komme meg unna alkoholen han lagde et helvete for meg, der han brukte gutten som våpen og som skjold. Tidligere har han fått meg utpå igjen, da jeg så det som eneste måte å få fred rundt gutten og meg på. Jeg gruet meg som en hund til gå i en 3 måneders behandling, men holdt ved at det på sikt måtte komme gutten og meg til gode. Jenta mi var da flyttet ut, men har vært mi største støtte. Redselen for å kutte alkoholen for godt, var i høyeste grad berettiget. Nå har jeg vært edru i 5 måneder og han har gått så hinsides over streken at jeg i tur og orden har måttet koble inn familievernkontoret, skolen, legen min, psykologen min, og nå har de forskjellige distansene nærmest stilt seg i kø for å melde barnevernet – noe jeg ga legen min æren for. Jeg ba hun om å vente til jeg hadde underskrevet en avtale om at jeg skulle ta tester ut året, slik at jeg følte meg trygg. Jeg sitter rimelig ribbet tilbake; med en leid leilighet, en elendig økonomi, uten bil og lappen, med et frynsete rykte, osv. MEN jeg lever og også mine barn og det er det viktigaste. Nå venter jeg på at bv kan inntre slik at jeg kan våge å anmelde han for de to voldsepisodene. Dette skal brukes i retten og så mye, mye mer. Riktignok ble det en radikal forandring på mailene fra han etter at jeg var hos han og informerte om at jeg hadde sett spillet hans, skjønte at han prøvde å få meg utpå igjen og visste det var han som sto bak blåveisene til vår sønn. Må si jeg synes situasjonen er grusom og skammer meg over å ha blitt så kraftig manipulert over så mange år, men nå er det handling som teller. Han vet ikke hvor mange støttespillere jeg har – men det han dessverre vet, er mitt svakpunkt; gutten vår! Er han en fullbåren narsissist, våger jeg knapt nok tenke på hva han kan finne på for å sverte, eller stoppe meg. Jeg har passet meg godt for å ikke bruke ordet; narsissist/psykopat, men føler meg både redd og alene. Sannsynligvis kjemper jeg mot tre generasjoner med sadister og trenger all den hjelp jeg kan få, før det er for sent. Dette innlegget ble lengre enn planlagt, men jeg håper uansett noen med peiling på personlighetsforstyrrelsen kan gi meg et råd for å sikre gutten min og meg selv. Går alt bra og jeg/vi vinner daglig omsorg, vurderer jeg også å skrive ei bok eller ta forelesninger på fek. skoler for å forhindre flest mulig kommende ofre mot gode, uskyldige mennesker.

    Takk!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.