Brudd med en psykopat

Min manns nye kone har tatt full kontroll og barna lider

Mange lesere synest vi for ofte omtaler psykopaten som en mann og etterlyser historier om den kvinnelige utgaven av psykopaten. Og ja, hun finnes. Men hun tar ofte en annen form enn den vi kjenner igjen fra den mannlige utgaven. Denne kvinnen undrer om ikke stemoren til hennes barn er det. Hun har forstått at kvinnelige psykopater kanskje oppfører seg litt annerledes enn mannlige, men likhetene er der likevel, mener hun. Hun har etterhvert lest mye om dette som tema, da hun tidlig syntes noe var «rart» ved henne, noe udefinerbart og ondskapsfullt. Den totale mangelen på empati. Det tok tid før hun og andre rundt forstod at hun var mer enn «bare» kontrollerende og utspekulert.

LESERHISTORIE: Hun kom påtvunget inn i livet vårt etter min eks var utro og det førte til skilsmisse mellom oss. Barna var den gang ganske unge og var vel lette å manipulere med smiger og gaver. Hun markerte seg tidlig i vårt liv etter bruddet som om hun hadde den største rett til å være der. Det forundret både meg og familie for øvrig at en som hadde hatt en affære med en gift mann, på et så tidlig tidspunkt så «usjenert» ville ha plass i barnas liv på alle måter, delta på tilstelninger og ville vise offentlig at dette er min mann. Forlovelsesringen kom på plass omtrent før vi var skilt. Hun la sin elsk på mine barn og omtalte seg tidlig som bonusmamma. Til gjengjeld la hun sitt hat på meg. Hun har bearbeidet både min eks og barna i mange år, trakassert meg både direkte og via min eks.

Utad er hun den perfekte bonusmor og viser engasjement i barnas liv. Hun forstår ikke at det og dukke opp på foreldremøter, planlegge bursdagene til barna, ta dem med bak min rygg til diverse alternative «behandlinger» ikke passet seg for en stemor. Plutselig tålte ikke barna det ene og det andre, maten skulle være glutenfri, sukkerfri, uten melk osv. Jeg ble sendt lange og mange mailer med diverse oppskrifter på mat jeg burde lage til dem. Alt fra henne. Min eks gjorde ingenting for å stoppe det, tvert imot. Sa jeg noe imot det, var jeg vanskelig og samarbeide med. Jeg tok barna til lege for å motbevise hennes påstander. Når dette ble lagt frem for dem, het det at legene ikke hadde peiling og at jeg motarbeidet dem. Hun tok dem til alternative behandlinger som jeg etterhvert fikk stoppet. Da var jeg vanskelig og ville ikke barnas beste. Hun mente at barna kunne ha godt av det for å få bedre selvtillit. Da jeg ville ha med sønnen min til en konfirmasjon (vårt andre barn var borte på fritidsaktiviteter den helgen), fikk jeg til beskjed at det gikk ikke da han og stemoren skulle ha helg bare de to sammen. Hun feirer morsdager med kake og kaffe på sengen, som hun «rørende» legger ut om på Facebook. Om disse barna som hun er like glad i som det skulle vært hennes egne.

Psykopaten sier alt jeg gjør er feil
Hun sier alt jeg gjør er feil – gir barna gal mat – jeg måtte ta de til legen for å motbevise det

Etterhvert forstår jeg mer og mer, når barna blir større og mine antagelser blir bekreftet. De må dusje når de kommer fra meg og legge alle klærne til vask, fordi det lukter vondt av dem når de har vært hos meg. Jeg blir fortvilet og begynner og spørre alle som er på besøk om det lukter vondt hos meg. Etter hvert forstår jeg at dette er hennes måte å trakassere meg på, trykke meg ned samtidig som hun forsøker og få barna til å ta avstand fra meg. Jeg forsøker og få dette stoppet dette, men det nytter ikke. Barna blir fortalt at mamma sier imot ting fordi hun er sjalu og ikke liker stemoren. Når øvrig familie begynner å reagere, særlig min eks’ familie, så er det jeg som har snakket stygt om dem. Hun prøver dermed og forhindre at barna har noen som helst kontakt med sine besteforeldre på farssiden. Hun får manipulert min eks til å tro at hans familie ikke liker henne og bare motarbeider han og dem. Dermed kutter han kontakt med sin egen familie. De har begynt å se henne for hvem hun er og stilt kritiske spørsmål, og dermed må hun kvitte seg med de. Barna har da bare kontakt med hennes familie, som nå er de nye onklene, tantene og besteforeldrene. Barna treffer i dag bare familien til min eks gjennom meg. Alle blir vi maktesløse vitner til det som skjer.

Min eks behandler meg som søppel, alt er min feil

Jeg har blitt den sjalu eksen som legger kjepper i hjulene for deres lykke. Hver gang jeg sier meg uenig med dem i deres forslag på hvordan vi skal gjøre ting, så får jeg høre hvor egoistisk jeg er som ikke tenker på barnas beste. Gjør de det dårlig på en prøve, så er det min feil fordi jeg ikke har fulgt opp barna godt nok, glemmer de noe så er det jeg som har glemt og/eller rota det bort. Når eksen har vært og kjøpt noe til dem og ringer meg etterpå og skal ha meg til og betale halvparten, så er jeg smålig når jeg sier nei (dette skal avtales på forhånd). Jeg blir i perioder bombadert med mailer om min udugelighet som mor og hvor egoistisk jeg er, samtidig som han opphever seg selv og dem som alltid tenker på barna først. Jeg ser at det ikke er min eks som har forfattet flere av disse mailene, jeg var sammen med han i nesten tjue år og ser fort når det er han eller hans kone som har skrevet noe. Det være seg både mail og SMS. Jeg har vært både hos psykolog og forsøkt Familievernkontor uten at ting blir bedre. Straks noen gir meg støtte, skyter eksen rygg, blir sint og går. Da anklager han Familievernkontoret om og holde med meg og at de ikke klarer og være upartiske. Hun har også forsøkt og gjøre seg til venns med min familie og mine venner. Forsøkt å så splid om meg, men jeg har lojale og gode venner (og familie), slik at hun ikke har lykkes med å få dem inn i sin hule hånd som ønsket.

Drømmemamma – På Facebook

Hun fremhever seg selv i enhver anledning, ikke minst på Facebook. Legger ut om sin fortreffelighet og hvor dyktig og flink hun er i absolutt alt. Storhetstanker om segselv og fremtiden og ikke minst sin rolle som «bonusmamma». Når vi treffes i forbindelse med skoleavslutninger, 17-mai og lignedne og jeg forsøker og ha en samtale med min eks, så er det hun som svarer. Dette gjelder også når andre henvender seg til han. Det kan virke som han er fratatt all rett til og ha noen mening om noe som helst og at han også lar dette skje uten protester.

Vi rundt har nå opplevd dette i mange år og ser jo at han er villig til og gjøre veldig mye for husfreden og for å tilfredsstille sin kone. Han er totalt manipulert av henne og vil ha meg og alle rundt til å gjøre det samme. Han gjør som han blir fortalt, noe som har resultert i trakassering og utestenging av familie. Snakker vi på telefon sitter hun i bakgrunn og forteller hva han skal si. Barna sier at de også opplever dette. Han har heller ikke kontakt med gamle venner eller kollegaer og har lagt hobbyer vekk. Nå dreier alt seg om henne og hennes liv, som han tar del i. Hun må ha full kontroll på han og han reiser aldri alene noe sted lengre. Han har mer enn en gang kommet på kant med vår sønn, fordi han ikke alltid vil gjøre som faren og stemoren sier. Dette roter jo da til hele opplegget til faren, for hvordan bevare henne rolig hvis ikke sønnen også gjør som han blir fortalt? For henne er det jo dette hun liker, splitt og hersk, drama og uenighet. Hun/de blir aldri lenge i en jobb og de har flyttet fire ganger siden vi ble skilt. Det er alltid noe feil på en sjef eller en nabo. Umulige å samarbeide med og helt håpløse, får vi høre. Han vil eller klarer ikke og se hva som skjer. Når den eldste skulle konfirmeres var det hun som skulle være med og planlegge det hele og være med på forberedelsene. Det var hun som hadde flest inviterte fra sin familie og hun som skulle være med i alle sammenhenger. Hun ble svart i øynene og jeg så hatet hennes, når bilder av mor, far og konfirmant skulle tas. Det var hun som hørte hjemme på det bildet og ikke jeg. De ville at vår yngste skulle skifte skole nærmere dem. Jeg var mot dette og begrunnet det med at barna trenger stabilitet i livet og bør få være i fred i det miljøet hvor de er trygge og kjente. Nye krangler og diskusjoner, hvor jeg igjen får høre hvor egoistisk jeg er. Jeg ser for meg at hun koser seg når det er slik, og at hun har det aller best når jeg og eksen er i konflikt. Alle rundt ser det jeg beskriver, bare ikke min eks.

Jeg begynner og bli sliten, mange år med trakassering og vitne til at min eks er manipulert og mine barn er forsøkt manipulerte tærer på. Livet er blitt en kamp for å motbevise et sykt menneskes påstander/ønsker/behov. Jeg har full støtte fra alle rundt, også min tidligere svigerfamilie, men ingen får gjort noe.

Med årene har barna begynt å snakke. Forteller om ting de ikke får lov til, stygge ting som er sagt om meg, pappa som alltid gjør som stemor sier og mener. Hva som skjer når de kommer for sent, ikke spiser den maten de blir fortalt de skal spise, hvem de er sammen med og hvor. De og særlig den eldste begynner å bære preg av lav selvtillit og redsel for far og stemor. Redd for ikke å leve opp til forventninger og for å gjøre feil. Han begynner å gjøre litt opprør, rømmer til meg når det blir for vanskelig. Begynner å si dem imot, forteller faren at han er manipulert av stemor (noe far også sier kommer fra meg). Han nekter og se at barna kan ha gjort seg egne oppfatninger. Jeg har aldri sagt noe til barna om mine tanker og følelser rundt dette. Men, jeg har hørt på dem når de forteller eller spør, sagt ifra der det er ren løgn og fortalt dem hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort. Nå har også den yngste begynt å fortelle og stille spørsmål. Sier at far gjør som stemoren sier og at de alle må være med på de valgene som tas. Jeg er veldig glad for at de føler de kan snakke med meg og få det ut, men situasjonen er fremdeles slik at vi har delt omsorg. Barna kan selvfølgelig flytte til meg fullt dersom de vil det, men jeg vet at de foreløbig er for redde til å si det til faren. De er også redde for at de vil lage spetakkel og forsøke å forhindre dette. Han kan ikke stoppe han som er eldst, men han vil nok forsøke å stoppe den yngste. Men den dagen barna kommer og sier til meg at de vil bo mest hos meg, så skal jeg gjøre alt hva jeg kan for å hjelpe dem slik at det blir som de ønsker.

Sender meg venneforespørsel på Facebook

Kona og eksen har perioder hvor det kan være roligere. Jeg har med årene sluttet og tro at nå er det over, nå har det blitt bedre og at det blir roligere fremover. Jeg har i slike perioder fått venneforespørsler på Facebook, blitt invitert på kaffe og det er ikke måte på hvor hyggelig de kan være når vi treffes. Men jeg har lært at dette bare holder en liten stund. Så er det på’n igjen med noe nytt. Jeg bruker de «rolige periodene» til og samle meg litt og få hodet over vannkanten, med vissheten om at det kommer noe mer. Men, jeg kan egentlig aldri forberede meg, for jeg vet aldri hva det er jeg skal kjempe mot neste gang. I mange år var jeg fryktelig såret over at min eksmann kunne tillate dette og kunne være så stygg mot meg. Vi hadde tross alt vært gift i mange år og har to nydelige barn sammen. Men, jeg forsto jo etterhvert hva dette kom av. For meg er de en og samme person nå, og det har vært helt surrealistisk og se på hvordan han har forandret seg og faktisk blitt som henne. Går det an? Kan man så totalt miste seg selv og alt man står for? La ett menneske kontrollere deg helt og fullt, selvom det går på bekostning av din familie og dine barn?

Det har vært vanskelig å snakke med andre enn de som ser det samme som meg om dette. Fordi jeg har vært redd for å fremstå som den forsmådde, sjalu ekskonen som overdriver. Akkurat den de fremstiller meg som. Det er derfor med betenkelighet at jeg vurderer og sende dette. Hva hvis de som leser dette tenker akkurat det om meg.. Å ikke bli trodd, bli tatt for å overdrive, være en overfølsom, sart sjel. Men, på den andre siden så har jeg også et behov for å bli sett og hørt. Kan jeg med dette hjelpe noen, få opp øynene til noen, eller noen som kjenner seg igjen? Det er vondt og gå med alene, alltid være i beredskap, hva blir det neste? Når kommer neste kamp? Og hvor lenge makter man dette? Kritikken, trakasseringen, manipuleringen, mobbingen, løgnene.. For det kommer. Er det noe som er sikkert, så er det at det kommer en ny runde. Og en ny. Og en ny...

LES OGSÅ:  «Jeg, den onde stemoren»

Artikkel i Aftenposten 14.5.15 «Slik skal ikke en stemor oppføre seg».

—-

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen. Er stemoren en kvinne som bare prøver å ta sin plass som «bonusmamma» eller er hun en grenseoverskridende person med psykopatiske trekk som ikke evner å forstå sin plass? Vær den første til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir.  (Vil du være anonym skriver du «anonym» som navn.)

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som «Leserhistorie – med egne ord»? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info –  Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (12)

  1. Den virkelige psykopaten i dette dramaet, må vel være far til barna, som tillater denne behandlingen av barnas biologisk mor. Den nye kona er bare en nyttig idiot for psykopaten, som brukes til å tråkke ex-kona så langt ned i skitten som overhodet mulig. Fy fanden for en ekkel fysak. Selv så fremstår han uskyldig som et lam. Splid og hersk! Et temmelig klassisk psykopattrekk.

  2. Mariposa

    Jeg forstår det du sier. Men en psykopat er vel ikke noe du blir, men er? Han var ingen psykopat da hun var gift med han. Er det Stockholm syndromet kanskje? Man blir som sin «overgriper» og beskytter han/henne?

  3. Jeanett

    Du beskriver mitt liv. Jeg er rådvill. Her har det gått så langt at eldstemann har blitt avvist av far fordi han sa i mot stemoren. Han får ikke lov av sin egen far å komme til han fordi han er manipulert av meg og må ta konsekvensene av sine handlinger!??!?!! Far dukket ikke opp på konfirmasjonen og sendte melding til sin sønn om at han ikke fortjente bursdag heller. Dette er selvfølgelig bare den bittelille tuppen (ikke en gang toppen) av isfjellet.

    • Hei Jeanett.
      Så forferdelig! Det er ikke til å tro!! Hun beskrev virkelig mitt liv også. Jeg skulle gjerne kommet i kontakt med deg (og forfatter). Det var så godt å se det var fler av oss. Jeg har nesten begynt å tro det er meg det er noe galt med, dette hjalp meg virkelig mtp at dette faktisk skjer. Hører fra deg 🤗

  4. Har det heeeeelt likt! Skremmende!!! Står også fast, og vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. De prøver å få barna til å bo fast hos dem når de er gamle nok til å velge selv/deres ønsker skal hensyntas. Og de vil gjerne at barna skal bytte skole – nærmere dem – med helt ukjent miljø og relasjoner. Kjente meg også veldig igjen i disse «rolige tidene». Jeg er veldig konfliktsky av meg, og har lenge forsøkt å slutte fred. Det går fot en stund, og da er alt OK. Også for eksen. Da er jeg OK å prate med igjen – frem til det er ett eller annet. Jeg kommuniserer ikke med eksen lengre i det hele tatt. Det går kun gjennom henne, og sender jeg han melding – svarer hun (jeg ser det på ordforrådet osv). Hun vil at barna skal kalle henne mamma og hennes familie blir de nye tantene, onklene, besteforeldrene, osv. Jeg føler meg helt fortapt og vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Hun eldste på 9 Jar begynt å få øynene opp, selv om hun tidligere har vært veldig oppslukt i denne nye «mamma». Jeg er redd for å si for mye når de kommer med uttalelser osv. Redd barna forteller dette videre og at de dermed har noe å «ta meg på». Skulle veldig gjerne fått kontakt med deg som har skrevet dette. Du fikk meg til å føle meg mindre alene, og åpnet virkelig øynene mine. TAKK!

    • Ser dette er en gammel sak men er like aktuelt i dag for vår del også, vi er helt i samme situasjon og blir bare mer og mer frustrerte her… Vet snart ikke hva vi skal gjøre lenger…

      • Hei Ole! 😊
        Så trist du er i samme situasjon.. Kan ikke skjønne hvor disse menneskene kommer fra – som kun er ute etter å lage h***. Hadde vært hyggelig å snakket med noen i samme situasjon. Gi meg beskjed dersom du er interessert i det samme.

        • Hei Nina,

          Hadde vært hyggelig og kommet i kontakt med deg og fått delt noen erfaringer og frustrasjoner. Jeg vet ikke hva retningslinjene på siden her er for å dele personopplysninger som Mail osv?

          • Så hyggelig! 😊 Nei, det vet jeg ikke..? Det burde vel være OK. Er jo ingen mulighet for å sende private meldinger. Er du komfortabel med å legge igjen din mail-adresse?

  5. Anonym

    Høres ut som du er moren min, jeg og broren min vokste opp akkurat slik du beskrev forholdet, beskytt barna og tenk på de først, min mor ble for sliten og flyttet til utlandet og brøyt all kontakt.
    Man kan mildt sakt si at jeg er en person med konstant beredskap og konstant tortur i kroppen, og kommer sansynligvis alltid til å være ødelagdt på grunn av barndommen min, pass på barna dine, de er først, man kan ødelegge ett helt liv:)

  6. Kari Noodt Poppe Poppe

    Akkurat sånn har jeg det også. Hva er det med disse manipulerende nye samboerne og disse mannlige eksene som helt har mistet ryggraden? Jeg kjenner ikke igjen min eks (har kjent ham i 30 år), og det gjør heller ikke vennene mine og familien min. Og det går i bølger slik innsender beskriver. Det kan være nærmest hyggelig i perioder, men så smeller det plutselig og uten forvarsel. Vi kan gjøre avtaler og bli enige om ting som har med barnet vårt å gjøre, og så har han ombestemt seg igjen dagen etter (eller rettere sagt – hun har ombestemt ham…). Feks har barnet vårt flere ganger fått beskjed om at hun bare kan bruke sitt nye klesplagg når hun er hos far og samboer, for «de har ikke betalt for at hun skal bruke den når hun er hos meg». Det er så smålig! I seg selv er det bare en liten ting, men mange små lignende episoder blir mye å håndtere. Jeg er sint på denne nye samboeren, og livredd for hva slags inflytelse hun har på barnet mitt. Det er utrolig slitsomt å stå i!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.