Brudd med en psykopat

Min første kjærlighet – en psykopat?

Hun møtte han på sin første reise alene til det store utland. Australia. Hun var tjue år gammel og skulle jobbe i et frivillighetsprosjekt –  klar for å ta inn alt verden kunne by på. Han var den første hun møtte og hun beskriver hvor pent han smilte. «Sånne Hollywood-pene tenner, og mørkebrune, nydelige øyne!». De så veldig snille og innbydende ut, skriver hun i denne leserhistorien. Han var amerikansk, og visste hvordan han skulle flørte og forføre. Etter en uke var de to som erteris. Hun var utrolig betatt, og tenkte; dette er mannen jeg skal dele livet mitt med! Men slik gikk det ikke. Les denne historien og vurder selv! Er det bare en ulykkelig kjærlighetshistorie blant mange, eller var gutten hun traff noe helt annet? 

LESERHISTORIE: Han pøste ut med komplimenter og bemerkninger om hvor vakker jeg var og hvor fascinert han var av min norske kultur. Men til tider ble han usikker, og stengte meg helt ute. Ignorerte meg, og så over blikket mitt uten at jeg selv var klar over hva jeg hadde gjort. Vi kunne ikke gå offentlig om at vi hadde blitt kjærester etter den første måneden fordi vi skulle respektere reglene de hadde satt om å fokusere på arbeidet. Dette var vanskelig for han. Han ville ha min tid hver eneste kveld, og hvert ledige øyeblikk. Jeg ville gå fjelltur, og da fnøs han og ble oppgitt over at jeg ville bruke tid på det når vi kun hadde fire måneder igjen. Allerede de første ukene vi ble sammen merket jeg at jeg ble hans ”eiendom”. Men da var det for sent..

SYKELIG SJALU

Han var veldig sjalu. Spesielt på de andre guttene jeg snakket med, og jobbet med. Han sa jeg hadde et godt øye til en av de andre gutta, noe jeg selvsagt benektet og igjen bekreftet at det var kun han jeg ville ha. Han lurte på hvorfor jeg sminket meg når jeg skulle møte dem, og kunne starte en krangel over at jeg ikke gav han øyenkontakt til rett tid. Dette ble hverdagskost.  Jeg ble så sliten, at jeg til slutt valgte å reise hjem fra Australia, til Norge, to måneder før tiden. Jeg skyldte på at jeg var sliten og sinnsforvirret, og trengte å komme meg hjem. Han var enig. Han dro da videre til Afrika med en gjeng for å gjøre enda mer frivillig arbeid der, noe foreldrene hans hadde bestemt fordi han var på ”dannelsesreise”, og trengte visst oppdragelse, og frykten min for at kranglene kunne bli satt på ”vent” på grunn av dårlig internett i Afrika var stor. Da var det lettere, og bedre internett i Norge.

Avstandsforholdet  fikk ikke en god start. Men med kjærlighetsbrev, pakker i posten og et sjarmerende smil og skypesamtaler vant han meg over etter hver krangel, og mente jeg hadde misforstått engelsken – eller at jeg ikke hadde hørt godt nok etter. Det var alltid min feil, og alltid han som valgte å tilgi meg. Jeg visste flere ganger at dette ikke var tilfelle, men orket ikke la krangelen vare i det evige. Og dette tok han utbytte av. Etter hvert fikk jeg lov til å gjøre mindre, og mindre ting da jeg bodde i Oslo og han var i Afrika. Jeg derimot, hadde ingen problemer med at han brukte mye tid med venninner, når han var der borte, mens jeg fikk ikke lov til å være alene med gutter. Jeg fikk heller ikke dra på fest uten å informere han om det motsatte kjønn kom til å være på festen, og hvem de guttene var. Så da jeg kom frem til bursdager og fester var det tid for å rapportere. Ikke drikke for mye, ikke snakk med gutta for lenge, og ikke jentene med dårlig innflytelse. Telefonnettet måtte være på alltid i tilfelle han kunne plutselig ringe på skype-telefonen for å høre hvor full jeg var, eller hvor gøy jeg hadde det uten han. Jeg gikk på tå hev, og klarte aldri å ha det moro lenger.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Så fikk jeg ikke lov til å dra i bursdagene lenger. Han mente jeg burde bruke tiden på å være hjemme å pleie forholdet. Det forholdet vi hadde via telefon, når han ikke var til stede der jeg befant meg.. Det ble mye forvirring, og jeg snakket stadig med foreldrene mine på telefon for å prøve å forstå hans synspunkter på den norske kulturen. Han truet ofte med å gjøre det slutt, for så å ikke svare på meldinger på lang tid. Han var helt rolig under krangler, med mindre det var han som var forbanna – og da var det stygge bemerkelser på min personlighet, mitt utseendet, mine prioriteringer og mine venner som sto i fokus, og hvor selvisk jeg var. Hvis jeg skulle ta opp et problem ble han så ekstremt lei seg og stakkarslig at han mente han aldri var god nok, og at han aldri ville strekke til det perfekte bildet jeg hadde av han. Han mente han aldri kunne nå opp til mine enorme krav, og unnskyldte oppførselen sin med at jeg var lite erfaren med det å ha kjæreste – og dette var sånn det var å være i forhold.

Jeg fikk mindre og mindre lov til å være med mine venner, og jeg droppet både hytteturer med gjengen, middager og grillfester – for at han ikke skulle engste seg om at noe gikk galt, og ikke minst for å slippe å ta den krangelen senere på kvelden over tekstmeldinger hvor han skjelte meg ut verbalt over hvor en forferdelig kjæreste jeg var som brukte tid på fyll og andre gutter.

BA MEG TELLE ANTALL GUTTER PÅ FESTER

Vi slo opp etter at han ba meg telle guttene på festen jeg var på, hvor han skrek til meg over telefon at det var normalt at man visste dette, samt at han krevde å vite hvor mange glass av hver alkoholdrikk jeg hadde tatt. Men etter to uker med smisking hvor han skrev brev og kjøpte meg en stjerne i universet og kalte den opp etter meg, så krøyp jeg tilbake. Jeg savnet han for mye, og var ikke sterk nok uten han som gav meg alle de oppløftende komplimentene og de store fremtidsplanene. Jeg må tilgi, og gi han en sjanse til – tenkte jeg. Og det ble bare vondt verre…

Jeg flyttet til USA for ett årsstudium for å komme nærmere han.

Det var en fantastisk skole ved stranden i California, og jeg var lykkeligere enn noen sinne. Han bodde ikke helt i nærheten, men det var mulig å komme på helgebesøk. Han klarte ikke dele gleden med meg, og allerede første dagen jeg hadde ankommet ble det et voldsomt bråk igjen. Han ville ikke jeg skulle få meg bil, telefon eller nye venner fordi han var redd for at jeg skulle glemme han og ha den beste tiden i mitt liv, og feste på ”partyskolen” mens han satt i en annen by og lurte på hva jeg gjorde. Han kjente meg såpass godt at han burde visst at jeg ikke var den type jente, men likevel valgte han å gjøre det slutt den dagen, for så å ringe opp igjen to timer senere å være sint for at jeg lot han gå så lett.

Vi ble sammen igjen på mine premisser, at jeg skulle få lov til å få de vennene jeg ville ha, og at han skulle stole på meg.

Lang historie kort endte jeg hver kveld i min egen seng, livredd for å gå utenfor leiligheten, livredd for å kunne tråkke feil, møte feil folk, si feil ting. Jeg skrev dagbok, så på serier og gjorde lekser mens de andre var ute på eventyr, fester, og ble kjent med nye mennesker. Jeg turte ikke gå inn til naboen en gang, som var gutter, i frykt for at jeg måtte skrifte til han når kvelden hadde kommet, og ta den kampen hvis han ikke likte det, noe jeg aldri kunne vite. En dag kom naboen på døra når jeg var i telefonen med han. Han ble utrolig sint for at jeg ikke hadde fortalt han at vi hadde gutter på besøk. Jeg sa det kun var naboen som skulle låne noe og sto i døråpningen, og han skjelte meg ut for å ha løyet og prøvd å bortforklare sannheten.

Dette ble min hverdag.

Jeg fikk ikke lov til å ha chat-apper på telefonen, som for eksempel snapchat, for dette var en lettere kommunikasjon med andre gutter og kompiser han ikke hadde styr på. Jeg måtte konstant ha dekning på telefonen og muligheter for å svare han hvis han trengte meg. Jeg droppet bursdager og fikk nesten ingen venner på skolen. Jeg gråt og ville sove meg igjennom året , for jeg var så sliten. Hele tiden ville jeg spole fremover så jeg kunne se han igjen for å forklare alt sammen. Alle misforståelsene. Få den klemmen og det kysset av tilgivelse og så vi kunne ha det så bra som vi hadde det da vi var sammen, og ikke sånn det var når det var avstand.  Ja, jeg skyldte på avstand og kulturforskjell en lang stund. ”Det kommer med årene,” tenkte jeg. ”Han må få tillitt til meg etter det forferdelige forholdet han hadde før meg.” Men da jeg fant ut at han hadde løyet om utrolig mye fra både sin fortid, og hva han egentlig holdt på med der han selv bodde begynte jeg å bli paranoid. For nå var han mitt dop, min avhengighet. Jeg klarte meg ikke uten han og hans bekreftelse – hver dag. Og det var da han ble lei.

Var min første kjærlighet en psykopat?
Var min første kjærlighet en psykopat?

Tok meg vekk fra Facebook

Uten empati eller muligheten til å sette seg i mine sko ble plutselig alle bildene og forholdet vårt fjernet på facebook. Jeg ringte å spurte hva som hadde skjedd, og han sa noen hadde hacket facebook-en hans, noe jeg tvilte på i en god stund. Han sa jeg ikke skulle engste meg, men at dette var en fin test for meg så jeg skulle stole på han, og lære å bli selvstendig. For han mente jeg måtte oppdras, og få et nytt sett med sosiale antenner siden jeg ikke kunne noen av de sosiale reglene i USA – mente han. Han skulle finne ut hvem det var som hadde hacket profilen hans, og i mellomtiden flommet ryktene på skolen hans, og i blant mine venner at han var singel, og at nye jenter kunne kaste seg over hans pene vesen.

Jeg fikk panikk, og stolte ikke på noen. Etter at jeg hadde spurt en av hans kompiser om de visste noe om hackingen (som de selvsagt ikke hadde hørt noe om) ringte han og var illsint, og ba om en pause. Han ville ikke være sammen med ei som var så klengete og ikke kunne stoles på. ”Ikke ring meg, jeg ringer deg” sa han. Han sa ikke hvor lenge, eller når. Eneste jeg visste var at han skulle ringe en gang om dagen å høre hvordan jeg hadde det – og ville se om jeg var selvstendig nok til å klare meg selv. Dette satte meg helt ut av spill, og jeg klarte så vidt å være på skolen, og med andre mennesker. Jeg skjønte at dette ikke var greit, og jeg begynte å planlegge hvordan jeg skulle slå opp. Men så kommer tankene… Jeg måtte bare komme meg igjennom den pausen, for hva om det ble bedre etter det? Og når jeg var flink så skulle han belønne meg med et godt forhold basert på tillitt og tilgivelse.

Jeg satte han på en pidestall og dagdrømte om hvor fint det skulle bli. Det fikk meg igjennom dagene. En blanding av frykt og sinne påvirket meg denne uken der jeg satt inne og stirret på telefonen til den ringte. Ingenting annet betydde noe. Hva skulle jeg gjøre nå, når sjefen ba meg styre selv?! Jeg ble stressa og redd de gangene det kom gutter bort på lunsjbordet og jeg ikke skulle si fra, den kvelden det var vors i leiligheten vår og naboene kom innom, og den kvelden han skulle ringe meg å bestemme seg – da hadde jeg vært på grilling med jentene og de hadde invitert gutter uten at jeg visste om det.. Så lenge jeg satt på andre siden av bordet og ikke var med på noen bilder så kom det til å gå bra. Og det gikk bra. Han hadde ikke fått vite om noe. Men jeg var i en annen verden. En transe der hodet mitt kun var fokusert på at jeg skulle gjøre det riktige, og ta meg sammen. Å bli selvstendig, som han sa.

Tok av ti kilo

Jeg klarte ikke spise. Jeg klarte ikke sove. Jeg gikk ned nærmere ti kilo uten å merke det. Jeg var syltynn, utslitt og deprimert.  Jeg slet med magesmerter og hodepine til daglig. Han hadde en makt over meg som var umenneskelig. Jeg kunne gjøre hva som helst for han, selv om jeg visste det var feil, i frykt for at han skulle bruke mine svakheter og hemmeligheter mot meg og misbruke meg verbalt så mye at jeg ikke klarte å gå ut døra. Jeg ble vant til å holde maska på skolen, å gråte på badet i leiligheten, og tørke tårene før jeg tok av sminken så jeg kunne skylde på at jeg ikke tålte renseklutene. Jeg ble vant til å si nei til filmkvelder, kino med klassen min, middager med de norske elevene, øl med medelever og fredagsfestene. Jeg satt inne på rommet, og ventet på en telefon fra mitt livs kjærlighet som kun ringte kun når han følte for det. Noen ganger fikk jeg de komplimentene jeg søkte etter, hvis jeg sendte han fine ting i posten, laget søte bilder av oss, eller skrev hyggelige brev. Alt for å få bekreftelsen om at vi hadde det bra. Vi var ok. Vi skulle være sammen for alltid.

Noen venner hadde sett det. Noen kjente det igjen fra tidligere forhold, og ville advare meg. Jeg sa jeg visste det ikke var et sunt forhold. Men jeg er alt for redd til å gjøre noe med det… I tillegg hadde han flybilletter booket ”non refoundable” til Norge i sommer, der vi skulle være sammen i tre måneder for å teste tilværelsen av en hverdag.  En siste sjanse til at han kunne endre seg, et lite håp om at ting kunne bli bedre om vi var mer sammen.. Jeg var låst. Låst til en sommer med krangling, gråting, drittslenging og kontrollering. Men han ville komme til Norge for å prøve en siste gang siden vi begge hadde konkludert at forholdet var på randen, men ikke klarte å la hverandre gå uten en siste sjans over lengere tid. Han hadde fortsatt latt facebook stå som ”single” for å teste min selvstendighet. Men det var greit, for nå var han hvert fall hos meg. Min mor og far var veldig skeptiske, og mente at det var store tegn på mentalt misbruk. De satte meg ned å spurte direkte hvordan han behandlet meg, for de hadde observert at jeg stadig visnet hen, unnlot å fortelle om ting, ble inadvent, samt at jeg hadde blitt umenneskelig tynn. Jeg nektet for det, selv om jeg innerst inne skrek etter hjelp. Jeg foreslo etter denne praten tanken for han om at han kunne komme, men heller ta en kortere tur, som selvsagt endte i at han truet med å ikke komme, og lagde et voldsomt leven om at ingen likte han i Norge og at han ikke følte seg velkommen. Det var jo sannheten, men jeg klarte å ro han i land.

Han landet på Gardermoen en tidlig junidag, klar for å være til august. La helvete begynne.

Vi er på vårt andre år i forholdet, etter flere korte brudd der jeg ble svak og tok han tilbake, og jeg var fortsatt klar over at dette ikke kunne fungere. Men hver kveld gav vi det en ny sjans. Jeg ba om unnskyldning, og han tilga. Vi droppet vennekvelder med mine venner, vinkvelder og konserter – for å pleie forholdet, alene. Hver gang en dør lukket seg og vi var alene, var jeg livrett for at dagens skjennepreken skyldte over meg. Analysen om hvordan jeg hadde oppført meg, og de nedlatende ordene han brukte for å oppdra meg til å ”bli et bedre menneske” . De siste ukene etter mye tramping i trapper, og smelling i dører (fra min side), rant begeret over. Da min aller beste venninne sa til meg der jeg sto, foran et utested og måtte gå hjem med en sur kjæreste, igjen, at ”nå har du blitt en av de jentene der…”, da ble jeg ordentlig lei meg.

Det stakk så i hjertet mitt, for vi lovet å ha det gøy og være sammen selv om vi fikk kjærester. Men her sto jeg og gang etter gang avslo invitasjoner om å være sammen i sommer, siden vi ikke så hverandre når jeg bodde i statene. Venninnen min smilte tappert, og ba meg gå etter han. Jeg marsjerte forbi han, og satte meg i bilen. Ventet til vi kom hjem før jeg tok det opp. Sinnet mitt kokte over, og han endte med å sove på sofaen de neste ukene. Selv om vi ble venner igjen flyttet han seg ikke inn til meg igjen, han mente jeg sov for urolig, og ville straffe meg da jeg var veldig avhengig av nærkontakt.

Han fikk meg til å føle meg ynkelig. Liten. Verdiløs. Dum. Men samtidig som den flotteste, søteste og flinkeste jenta i verden, med et hjerte av gull. Det gikk fra fantastisk til forferdelig på mindre enn femten minutter ofte.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg kunne ikke bidra til noe i hans verden, sa han. Jeg klarte ikke håndtere økonomi, mennesker, familien min eller hans familie. Han mente ingen likte meg, samtidig kunne han si noen uker etter at alle elsket meg. Jeg snakket så dårlig engelsk, mente han, at jeg kom frem som dum. Jeg snakket for lavt, for høyt, for rart, for fint, jeg kledde meg for guttete, for lite pyntet, for stift, for kjedelig, jeg hadde for mye sminke eller for lite sminke. Alltid. Og han mente jeg aldri var takknemlig.. Men jeg klarte ikke gå fra han. Jeg fant unnskyldninger for alt. Det var mest av alt min feil, og han hadde en evne til å vri de utroligste situasjoner over på meg, så til og meg jeg selv trodde at jeg var den som startet hele oppstyret. Det var lettere å ta skylden selv, for da kunne jeg gjøre noe med det. Det var jeg som var gal, men det måtte jeg fikse.

Til slutt , etter en forferdelig tur til London med bare oppdragelse og egoisme rundt det han ville og ikke jeg, kom pappa bort til meg. De hadde observert forholdet lenge nok, og han ville sette foten ned. Jeg har aldri sett min fantastiske, gode pappa sånn noen gang. Med tårer i øynene ba han meg om å tenke meg godt om, og sende gutten hjem til USA og aldri se han igjen. Jeg svarte ikke.

Pappa rettet seg opp. Jeg så mamma sto i bakgrunnen. Så sa han:

Du må velge. Familien, eller han. For vi kan ikke se deg sånn lenge. Du er ikke deg selv. Du har visnet bort fra oss.”

Jeg begynte å gråte.  Jeg skjønte det hadde gått for langt. Det var trygt å stå i pappas armer en god stund før jeg bestemte meg for å gjøre det slutt. Vi bestemte oss for å gjøre det slutt sammen. De så jeg ikke klarte å gjøre det alene, og de valgte å være i huset med meg da han pakket tingene sine, i frykt for at han skulle overtale meg til å la han bli. Han hadde akkurat gitt meg et dilemma der han ikke ville ha en jente som drakk alkohol etter klokken 22.00, og jeg så det som en mulighet til å slippe unna jerngrepet. Det tok tid før han skjønte jeg mente alvor, og at de nedverdige kommentarene hans ikke påvirket valget mitt. Jeg gikk inn og ut av rommet for å sanke motivasjon og krefter hos mamma og pappa, som satt i den andre stua. De måtte overbevise meg om at jeg fortsatt gjorde det riktige valget hvert tiende minutt. Dette øyeblikket er det verste jeg har opplevd i hele mitt 25 år gamle liv. Jeg ber han pakke sakene, og at jeg står på mitt. Da jeg hadde sagt det, visste jeg at jeg hadde ødelagt alt. Det er ferdig. Nå var det bare å komme seg igjennom smerten.

Han må hjem: Med sinne i blikket unngår han kroppskontakt da jeg prøver å gi han en klem. Dramatisk pakker han kofferten, mens jeg sitter å hikster som en liten unge. Jeg sliter med å puste. Det var som om han hadde revet ut hjertet mitt, og sto med det i hånda og stakk rundt med kniv der han visste det gjorde vondest. Som om han hadde dratt ut all luften i rommet, og pakket den med seg i kofferten.

Han sa han aldri ville glemme hvor skuffet han var over meg, og de valgene jeg tok. At jeg hadde potensiale til å bli et bedre menneske, og at han var lei seg for at han ikke fikk muligheten til å hjelpe meg. Han mente jeg ikke sto til de standardene jeg gav inntrykk for at jeg hadde da vi første møttes, så det var like greit at han dro. Han så meg ikke i øynene resten av kvelden. Jeg gråt så mye at jeg måtte ut å puste.

Der sto foreldrene mine.  Jeg prøvde å tørke tårene da han kom gående ut etter meg, med et uekte smil om munnen. Han nikket til foreldrene mine, kom bort til meg og lo litt stakkarslig, men omsorgsfullt av meg. Kysset meg på pannen, og lurte på hvorfor jeg gråt. Han mente at alt skulle gå bra, og sa ekstra høyt at det er trist å reise. Mamma og pappa bet tennene sammen, og tok han i hånden før jeg kjørte han til toget. Den syvende i syvende klokken syv på morgenen gikk toget. For to år siden. Det var siste gang jeg så han.  Og jeg har enda stått på mitt løfte om å velge familien.

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn! Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg jobber meg opp til å få den selvtilliten jeg fortjener, den verdigheten jeg fortjener, og den kjærligheten jeg fortjener. Jeg prøvde meg på kjærlighet i motvind, av en lærermester med skitne, manipulerende knep. Jeg hadde aldri klart å komme meg  igjennom dette og stå for at det var slutt uten mamma og pappa og deres stramme mening om at han aldri var velkommen til Norge igjen. Hver gang han ringte eller sendte meldinger om enten hvor forferdelig jeg var eller hvor mye han savnet meg så ringte jeg foreldrene mine, og de overtalte meg til å stå på mitt. I ett og et halvt år etter holdt han på. Så ble det stille. Jeg klarte det. Jeg sto i mot. Selv om jeg ikke ville, selv om jeg til tider ville ta han tilbake. Selv om jeg gråt. Jeg kom meg igjennom den største sumpmyra jeg har opplevd i hele mitt liv, og mestringsfølelsen er fantastisk.
Det er sant det de sier, at det blir bedre for hver dag. 

Nå hører jeg ryker om at han er forlovet med en annen jente. Jeg håper hun ser tegnene tidligere enn meg, så hun kan komme seg ut med hodet hevet, for han kan ikke endres på. Jeg håper at jeg kan elske noen igjen, uten frykten for at de skal forlate meg eller utnytte meg. Jeg har enda ikke funnet noen ny å dele livet mitt med, men alt kan da bli bedre enn den forrige.

—-

LES OGSÅ:

Hvem er kjæresten min egentlig? Er hun en psykopat?

 

Dokumentar på NRK: Hva er en psykopat?

Filmar og bøker teiknar eit bilete av psykopatar som karismatiske, valdelege menneske som er heilt blotta for empati. Dei er like fascinerande som dei er skrekkelege. Men er dette biletet rett?

Dette kjennetegner psykopaten

Mangel på empati er gjerne et typisk kjennetegn på en psykopat, og ifølge psykolog og fagdirektør hos Psykopaten.info, Dag Øyvind Engen Nilsen, er det den følelsesmessige empatien de mangler og ikke den kognitive. Det er gjerne ikke noe galt med intelligensen til psykopaten, de kan kjenne igjen følelser når de ser dem, men de kan ikke kjenne på andres smerte, sier han til KK.no

Flere tusen Nordmenn er psykopater

Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist har til NRK ett råd til dem som lever med en psykopat: – Dere burde springe!

Mitt liv som psykopat

Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere. Om Fallon i NRK ytring.

Nyter andres smerte | forskning.no

De er vedvarende hensynsløse og krenkende i forhold til andres rettigheter, og de beskrives noen ganger som sosiopater eller psykopater. Innen psykologien blir …

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tror du? Er dette bare en «vanlig» kjærlighetshistorie som gikk galt og som en ung kvinne må ta med i livet? Eller er det noe som absolutt ikke stemmer med denne mannen? Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. NB! Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir.  (Vil du være anonym skriver du «anonym» som navn.)

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som «Leserhistorie – med egne ord»? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info –  Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (2)

  1. Anonym

    Forferdelig! Fekk vondt i hjertet mitt, av å lese hvordan du har hadt det, og hvordan du har blitt behandlet!

  2. Anonym

    Jeg kjenner meg godt igjen i din historie. Det jeg opplevde var en som dreiv med psykisk og fysisk terror over en periode på ca. 2 år. Tok mange år å bygge seg opp igjen! So much stronger and wiser. Keep ya head up and be proud of yourself! Rise again and shine even brighter!
    Hjerteklem

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.