Hun ønsker ikke å gå i detaljer fordi hun prøver å legge alt bak seg. Sist hun hørte stemmen hennes, som var at hun hørte en snakke med henne i telefonen. Da måtte hun løpe for å kaste opp, skriver hun i sitt spørsmål. Hun ble kvalm og skjelven og den reaksjonen skjedde som lynet fra klar himmel. Nå er hun tilbake i familien og hun vet ikke sine arme råd.
LESERSPØRSMÅL: Etter ett 15års langt vennskap valgte jeg å kutte kontakten helt med hun jeg trodde var min aller beste venn. Når noen av mine snakker om henne føler jeg for å gå bort, jeg vil helst ikke høre om henne. Det har seg sånn i dag at vi har en del venner til felles i kretsen vår, og det hender at folk sammenligner meg med henne. Ja, vi var like en gang, men den likheten ser jeg ikke i dag. Jeg kan forstå at for andre er det lett å sammenligne oss, fordi vi oppførte oss som søstre og kunne se ut som det og. Før syns jeg dette var koselig,men nå går det kaldt ned ryggen min bare noen starter med den setningen.
En uke etter jeg tok valget,var jeg på en hytte tur med noen i familien. Jeg tok meg selv i at jeg gikk rundt og smilte og jeg hadde en ny følelse av indre ro, og den var deilig å kjenne på. Jeg følte meg fri fra mas, sladring, drama og den følelsen av at noen ville eie meg. Jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville og jeg kunne være med hvem jeg ville uten å få kjeft for det etterpå. Jeg slapp kryssforhør og det ble en ny hverdag for meg. Mine aller nærmeste vet litt om hvorfor jeg tok det valget jeg tok, men ikke alt. Noen har skjønt dybden i det, og dermed spør de ikke heller. Noen satte meg til veggs først og mente jeg tok ett valg som gjorde det vanskelig for dem å forholde seg til meg og henne og vanskelig å velge. Noen støttet meg fult og helt.
Selv etter 3 år angrer jeg ikke på valget mitt, men jeg har litt problemer med å forholde meg til at hun plutselig ble en del av svigerfamilien min? Plutselig har vi samme svigerforeldre, plutselig er vi tante til samme barn og jeg føler på en måte at hun spiser seg innpå familien.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal forholde meg til henne og dette? Svigerfamilien snakker til meg som om at dette er vanskelig for de, fordi de føler de må velge. Meg eller henne. De påpeker ofte hvor synd de syns det er. Men jeg syns ikke det er synd at jeg har fått det bra. Jeg føler rett og slett at jeg blir straffet fordi jeg ønsket og få det bra i livet mitt. HVA skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg orker ikke fysisk å se henne, samtidig er jeg glad i svigerfamilien min og alle rundt oss. Takknemlig for alle råd!
—-
Besøk også våre Facebooksider.
Kjenner du deg igjen? Har du vært i et forhold med noen du har forlatt og som kommer tilbake “bakveien”? Har du noen råd eller kommentarer? Vær den første til å kommentere!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Hei:)
Jeg forstår godt hva du mener. Jeg syns du var lur, som valgte bort en person som er for krevende eller altoppspisende som jeg kaller det. Det at du nå MÅ forholde deg til henne, er utrolig kipt. Må selv forholde meg til en inngiftet person i min familie, og det er krevende og energistjelende.
Jeg har noen tips og råd.
Jeg har funnet ut at det er viktig å sette grenser. Det handler om å forsvare sitt eget liv og sitt “jeg”. Du må bestemme deg for hvor mye og om hva du vil snakke MED henne og OM henne. (Lurest er jo minst mulig.) Ikke la henne stjele livet ditt og energien din. Prøv å fokusere på ditt eget liv, når du prater med familien din og henne. Og, rett og slett ignorer henne. Ikke sånn synlig, men i tankene dine. Forhold deg kun høflig til henne og unngå å utdype noe viktig om ditt liv. Hun vil garantert kreve mer av deg, men avslå høflig. Hun kan ikke kreve mer, hvis du sier nei.
Det er vanskeligst i begynnelsen, men det går bedre etterhvert:) Lykke til????
Hei.
Jeg forstår hvor umulig det er å måtte ha henne fremdeles i din familie. Det å høre hennes stemme, og se hennes vesen og adferd, må være en pine. Jeg har en kvinnelig nabo som er narsissistisk. Hun har satt ut løgnaer og rykter om meg slik at folk tar avstand fra meg og min mann. Vi har erfart henne på nært hold, og vi vet at hun er 100 % “gal”. Hun tenker bakvendt, og snur ting opp-ned. Hun er også schizofren. Når jeg hører den bestemte stemmen hennes, og vet at hun har flere som tror på henne, og ikke meg, da føler jeg tortur inni meg.