Hjertet hennes hamrer og hun blir nervøs når hun skriver dette. Hun har spørsmål, men må dele litt av sin historie før hun vil spørre om hennes mor er en narsissist og om noen har råd til henne? Hva tror du? Ser vi narsissister og psykopater overalt? Også der hvor det bare er en god gammeldags krangel som ikke har noe som helst med dette å gjøre?
Synnøve skrev et innlegg på Facebooksidene til psykopaten.info:
“Jeg blir litt engstelig av denne siden deres, jeg. For meg er fordommer, avvisning og utestenging noe jeg er veldig redd for. Og jeg synes stempling av andre mennesker som psykopater eller narsissister er fordomsfullt og egnet til å gi påskudd til avvisning og utestenging av dem som ikke evner å følge de sosiale spillereglene. Vi skal selvfølgelig beskytte oss selv mot dem som er stygge mot oss, og trenger råd og veiledning i å gjøre det på en hensiktsmessig måte, men det er grøfter å falle i på begge sider, evt. grøfter å dytte hverandre ned i. Heksejakt på, og baksnakkk, stempling, utestenging og avvisning av andre er en av dem.”
“En møteplass for dem som har vært/er i skadelige relasjoner er et godt og viktig tiltak. Etter sakens natur er det sterke følelser i sving hos dem som har vært utsatt for psykiske overgrep og angrep. Disse følelsene kan skape nye overgrep hvis de blir dyrket på en uhensiktsmessig måte. Pass på at møtestedet ikke blir et arnested for slik dyrking, framfor en kilde til bearbeidelse på best mulig måte for alle involverte.”
Har Synnøve rett? Er vi for snarlig ute med å sette stempel på mennesker rundt oss? Eller vet du innerst inne – instinktivt – når du har å gjøre med en psykopat eller narsissist? Fordi det er noe som absolutt kjennes “helt feil”?
LESERSPØRSMÅL: Jeg er oppvokst med en mor, som jeg fra hva jeg har lest, er redd er en blanding av narsissist og psykopat. En vet aldri hva som er hennes neste skritt. Jeg brøt kontakten med henne for to måneder siden da hun kalte meg uærlig og en rekke andre meldinger hun bombarderte meg med. Foranledningen til dette var at min far kom innom. Hun vil gjerne at jeg skal bryte kontakten med ham, pga hun sier han har vært voldelig mot henne. De er nå skilt. Men så lenge jeg har bodd hjemme, har jeg aldri sett han lagt hånda på noen.
Derimot vet jeg, at hun kan irritere en gråstein! Hun mente at vi hadde invitert ham, og ikke henne. Men det stemte ikke, han kom bare innom. Derfor løy jeg, ifølge henne. Så tok jeg da kontakt med henne, etter en stund for å forsøke å skvære opp, jeg sa at hun måtte ikke kalle meg uærlig, når det ikke stemte. Da svarte hun, at det det gjaldt var en annen gang jeg hadde vært uærlig i en melding, og denne meldingen hadde hun vist noen andre, som også mente jeg var uærlig. Jeg ble like forvirret, fordi hun kunne ikke konkretisere hva dette var. Og snodde seg unna og stod ikke for det hun hadde skrevet, enda jeg hadde det svart på hvitt.
Jeg måtte bare ringe min kjæreste for tjue år siden for å få sannheten
Så roste hun mine andre søsken oppi skyene, og en rekke andre personer, i løpet av samtalen. Og klarte underveis å si en rekke negative ting om meg, og at hun som mor hadde rett til å fortelle meg alt dette. Dette måtte jeg da tåle, som en voksen person! Det var jo ikke rart at jeg opplevde opprør hos min egen tenåringsdatter, slik som jeg hadde vært da jeg vokste opp. Jeg kunne tydeligvis ikke huske dette, men jeg hadde vært et troll! Husker du ikke? Sa hun med triumf i stemmen. Stakkar han som var kjæreste med meg på den tiden (jeg var da ca 16 år). Han var jo så hyggelig! Han måtte virkelig ha tålt mye. Han hjalp mamma med husarbeid etc (for da ble jo hun i sentrum! Ikke rart at hun likte han). Ja, om jeg hadde glemt alt dette, så kunne vi bare ringe til ham, for å få dette bekreftet…Dette er jo over 20 år siden, og jeg er nå lykkelig gift.
Så klandret hun meg for at vi aldri besøker henne, det passer liksom aldri! Men jeg kan bare si at jeg etter denne samtalen ikke fristes til å dra dit. Det har tatt meg omtrent en uke å komme meg på, etter denne samtalen og jeg får flash-back til barndommen min. Hvor jeg aldri var bra nok, aldri gjorde godt nok arbeid og aldri kunne ha mine egne meninger.
Alt går fint, så lenge jeg jatter med henne, og er enig i det hun sier. Men med en gang, en ikke «kjøper» de utallige historiene hennes, så går hun i strupen på meg og prøver å såre meg på alle mulige måter. Da er du som en fiende for henne, og hun eier ikke skrupler i hvordan hun kan beskrive deg. Og hun snakker med den det måtte være, for å sverte deg.
Jeg tenkte på det, etter samtalen vår, hun hadde ikke en positiv ting å si om meg! Alt var utelukkende negativt. Og det var selvsagt jeg som tok feil i alt.
Jeg angrer på hele samtalen, at jeg utsatte meg for det. Men det lille barnet i meg, ønsker så inderlig å bli akseptert og elsket for den jeg er, og at hun en dag skal våkne…men det skjer sannsynligvis ikke.
Dessverre, men det er bare så trist. Er jeg helt på ville veier? Er det noen som har noen gode råd? Eller lignende erfaringer?
LES OGSÅ: Sjekkliste på om du har vært utsatt for en narsissist.
—-
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tror du? Er hennes bekymringer grunnløse? Eller har hun en mor med trekk vi kjenner igjen fra artiklene om psykopater og narsissister? Har du et spørsmål eller kommentar? Har du et råd til denne kvinnen? Vær den første til å kommentere!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Er dette egentleg ei mor, eller er det berre ei tilfeldig kvinne som fødte deg. Eit rart spørsmål sikkert, men eit menneske som såre deg så mykje, er ikkje ei mor for deg slik du treng. Du skuldar henne ingenting. Om du absolutt vil halde kontakten, så stikk innom når du kjenner deg sterk nok. Gå derifrå når du kjenner det er nok. Med godt samvit ! Det er ditt liv. Ja det koste å ta vare på seg sjølv, i allefall i starten. Og ja det kan bli ein sorgprosess. Det er ikkje alle av oss som fekk ei mor her i livet. Det kan vere eit sakn. Men støtt deg til gode venner, oppsøk gode menneske som vil deg vel, eller snakk med ein psykolog. Lykke til og klem
Hei. Jeg hadde en mor som oppførte seg slik også. Jeg var aldri god nok uansett. Jeg fikk gode karakterer på skolen og hennes kommentar til det var at jeg var falsk og alltid måtte Være bedre enn min søster. Min søster fikk dårlige karakterer og hun også fikk kjeft. Jeg fikk ikke ha kontakt med min far etter at se ble skilt. Hun tålte ikke at jeg hadde det bra. Da ble jeg trakassert og ble vel egentlig fortalt at jeg hadde 0 verdi. Hun svertet barna sine overfor sine venner. Alle andre barn var bedre enn oss. Vi fikk bank. Vi ble kjeftet på alltid. Hun synes vi var griske om vi bad om noe. Men alle vennene mine fikk se en helt annen side av henne. Mange var misunnelig på min “kule” mor. Det fikk jo meg til å føle meg som om jeg var fra en annen planet. I etterkant har jeg forstått at hun var narsissistisk. Jeg måtte svelge mange elefanter for å orke å ha kontakt med henne. Til slutt orket jeg ikke mer av det. Tror ikke det er så lett å skille mellom narsist og psykopat. Jeg har barn med en ekte psykopat. Tenker at narsisiter liker å tråkke folk rundt seg ned i drite for å få medlidenhet fra andre samt fremheve seg selv. Mens en psykopat har lange, utkrøpne planer om å knuse deg som menneske. Det er forskjellene som jeg føler stemmer.
Overskriften er ser vi psykopater eller narsisster overalt? Nei vi gjør ikke det, vi føler innerst inne at ” noe er galt ” men følelsene som narsissten skaper i oss, overstyrer fornuften.
Jeg har opplevet lignende. Det var en narsissistisk og manipulativ person med psykopatiske “tendenser”. Tror det er fint at du ligger “lavt” ift til henne.
Den tryggheten og aksepten du søker, kan du finne gjennom å forstå at det ikke er deg, men henne det er noe “galt” med. Ved å forstå at problemene ligger hos henne og hennes måte å takle ting på (pga sin bakgrunn). Slik jeg ser det, må man søke kjærlighet og nærhet med de menneskene som vet å behandle andre med respekt.
Vit at du er bra nok slik du er – som alle egentlig. Det problemene som gjøre at folk oppfører seg dårlig.
Hilsen “Sannsi” – Rådgiver