En ekte narsissist aldri viser takknemlighet eller anger. Sier de takk eller unnskyld er det utelukkende rituelt. Dersom dere møtes til konfliktløsning blir det derfor mannen som må bære ansvaret. Les denne historien og redaksjonens kommentar:
LESERHISTORIE: Hold dere borte fra ondskap av alle slag, kan vi lese i Bibelen. Kanskje er det en advarsel også mot psykopater? Jeg har ingen kristen livstro, men etter bruddet med min vanskelige eks-kone har jeg begynt å fundere over ondskapens vesen. Vi leser om psykopater som manipulerer, straffer og tar hevn når et samlivsbrudd er et faktum. Felles barn blir ofte psykopatens mest effektive våpen. Vi som har levd sammen med psykopater vet at de mangler en iboende evne til å være en omsorgsfull forelder. For psykopaten er barna kun et verktøy og senere et middel for å ta hevn.
Etter skilsmissen forandret livet seg til en stadig kamp mot ondsinnede provokasjoner.
Kampen om barna endte i retten. Det ble en skittentøysvask som involverte alle offentlige instanser som barnevern, familievernkontor, BUP, politianmeldelser, skole, barnehage, venner og familie. Uansett hvor mange instanser som ble dratt inn i konflikten var det ikke mulig å finne en løsning. Tingrettens dom ble anket og saken gikk videre til Lagmannsretten. Dommen som ble avsagt respekteres ikke og samvær saboteres. BUP har jobbet med saken i årevis, men konflikten tar stadig nye retninger. Bekymringer og nye problemstillinger rundt barna konstrueres for å holde konflikten i gang. Dette er en utfordring for hjelpeapparatet som skal ivareta barnas beste. Med barna som våpen blir hjelpeapparatet en perfekt arena for min narsissistiske eks-kone. Hun vet at hjelpeapparatet er pålagt å ta bekrymringer rundt barna på alvor, og BUP, skole eller familievernkontor har liten mulighet til å avsløre spillet. Det er ingen som krever en sosio-psykologisk undersøkelse der en av foreldrene stadig spiller inn vanskeligheter i forholdet rundt barna.
Alt problematiseres
Den som utsettes for dette manipulerende spillet settes konstant i en forsvars-posisjon. Det er hele tiden nye anklager, beskyldninger og bekymringer å forsvare seg mot. De virkelige taperne er barna. Barna blir sykeliggjort. En psykopat vil aldri hensynta barnas behov, men bruker de kynsisk i sin kamp mot egen krenkelse. Det er ikke uvanlig at det blir fremsatt påstander om at barna vurderer selvmord om de må bo hos den andre, barna har psykiske problemer, barna vil ikke gå på skolen eller barna liker ikke familien hos den andre forelderen. I sum blir dette en alvolig diagnose på barna som er friske og normalt tilpasningsdyktige. Hadde det ikke vært for psykopatens problematiseringer og egen opplevelse av å ha blitt alvorlig krenket, hadde barna fungert bra. Å vokse opp med en forelder som konstant problematiserer den andre forelderen og legger den nye steforelderen for hat, er en stor bør å bære for små barn.
De barna som lever midt oppe i en konfliktsone vet så inderlig godt at en av foreldrene har det vanskelig. De synes ofte synd på den forelderen som ikke aksepterer bruddet og på barns vis gir de sin støtte. Barn vil ikke at mor eller far skal ha det vondt. Psykopaten forfalsker omstendighetene rundt bruddet og gir et virkelighetsbilde som ikke harmonerer med sannheten. Ingen barn er istand til å avsløre dette spillet. Barn synes mest synd på den forelderen som er lei seg, som gråter og som åpenlyst har det vondt. Målet er å gjøre barnas nye steforelder til syndebukk, få barna til å vise forakt og avsky. Det gir psykopaten eller narsissisten en sykelig tilfredsstillelse når barna tar parti. Barna lærer raskt hva som gjør den psykopatiske forelderen glad og lykkelig, og de utvikler et dobbeltliv hvor de på det ene stedet gir nedsettende kommentarer om den andre omsorgsbasen. Barna kan oppleve hjemmet som helt fint, men straks de kommer tilbake til den krenkede forelderen vil de formidle det synet de belønnes for. De ser at forelderen blir glad, men de har ingen innsikt i hvordan denne støtten brukes i kulissene. Synspunkter og meninger går gjerne videre til alle de instanser som skal bidra til at samværet blir ødelagt eller fratatt den andre. Noen ganger kan også barnas fortellinger inngå i mer alvorlige handlinger, som anmeldelser til barnevern eller politi. Barna holdes utenfor denne prosessen om nødvendig. Barna er bare en brikke og brukes kynisk i kampen for egne interesser. Slik har den krenkede psykopatens hevntokt vært i mitt tilfelle. Det har blitt så mye, så voldsomt at det nesten ikke er troverdig. Ingen venner tror meg. De ser ikke min eks-kone slik. De ser bare den sjarmerende siden av narsissisten.
Ondskap og dumskap
Det er mange definisjoner på ondskap. Forfatteren Herbjørg Wassmo sier det på sin måte; I alle situasjoner der noen overser sin neste, ligger det en gnist av ondskap. Vi som har møtt ondskapen og likegyldigheten fra en ektefelle vet nettopp dette. Den tyske teologen Bonhoeffer mener at dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap. Han mener vi kan protestere mot det onde, det kan avsløres og i nødsfall hindres med makt. Det onde bærer alltid kimen til sin egen utslettelse, fordi det etterlater i det minste et ubehag hos menneskene. Mot dumskap er vi vergeløse, mener Bonhoeffer.
I mitt lange samliv ble jeg etter hvert klar over at ondskap og dumskap går hånd i hånd. En psykopat er i mange tilfeller nødt til å tape for sin egen diagnose. Psykopaten kan vinne på kort sikt, men i vårt tilfelle ble det dumskapen som ødela. Løgn og bedrageri gjorde at nettet snørte seg sammen. Det er først når manipulasjonen og manglende etterrettelighet blir satt på prøve at spillet rundt psykopaten rakner. Psykopaten kan være god til å bagatellisere, forklare eller love bot og bedring, men før eller senere klarer de fleste ofrene å flykte. Ondskapen vipper over i dumskap etter altfor mange unødvendige løgner.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Det er trist at mange av oss er tilbøyelige til å leve med ondskap og dumskap for lenge. Vi vil så gjerne få det til å fungere. Vi lar oss trakassere, vi lar oss blende, vi lar oss manipulere til å tro på det beste i andre mennesker. Tilslutt blir det en vane å leve slik. Vi tror psykopaten har samvittighet. Vi tror psykopaten kan forandre seg. Vi tror på alle forklaringer som berører vår egen samvittighet.
Barn har ingen beskyttelse i kampen mot ondskap og dumskap. De brukes kynisk og rått. Psykopaten har ingen tanker om hvordan dette påvirker barnas fungering. Det handler kun om egen krenkelse og eget behov for hevn.
Jeg vil ikke at barna skal sitte igjen med en ødelagt barndom og sterke minner om en vanskelig lojalitetskonflikt som tok fra dem friheten til å være glad i begge sine foreldre.
REDAKSJONENS KOMMENTAR
Konflikten som beskrives i denne historien er noe av det verste barn kan oppleve. Grunnen er enkel, det vil prege dem og gi dem en følelse av ufrihet i svært mange av dagliglivets situasjoner. Der andre barn er fri til å leke, lære og utvikle seg, vil barn som er utsatt for lojalitetskonflikter og press, bruke mye av sin energi til å bearbeide vonde følelser. Dermed “går de glipp av” mye av det som skjer rundt dem. Barna fanger raskt opp, slik du beskriver i artikkelen, at det er fiendtlighet mellom foreldrene og de opplever gjerne at de sanksjoneres når de forteller mor hva de har gjort hos far og vice versa. De går rundt med en følelse av utrygghet og de vil ofte føle skyld, feks når de har det fint hos den ene av foreldrene. Barn blir lett ensomme i slike situasjoner, fordi de opplever at de bærer på mange forbudte følelser.
Det er kjent for alle, at barn skal skjermes for konflikt, men likevel er det mange som ikke kan dy seg, når det kommer til å gi eksen negativ omtale. I en slike situasjoner kan det være nødvendig å gi barna noe informasjon. Du bør imidlertid unngå å gi følelsesmessige detaljer om hva den andre har gjort mot deg. Prøv å være så saklig som mulig. Fortell at mor og far har vansker med å komme overens og at dere prøver å løse det. Det viktigste her er at barna ikke skal oppleve at konflikten handler om dem. Barn skal ikke være sine foreldres fortrolige!
Familiekontoret tilbyr hjelp i slike situasjoner, men dersom man har å gjøre med foreldre der den ene eller begge har en tendens til å klandre verden rundt seg for alt som er galt, så kan slike møter ofte øke konflikten. Narsissistens utfordring er at han eller hun ikke kan vise sårbarhet. Dette gir seg utslag i at en ekte narsissist aldri viser takknemlighet eller anger. Sier de takk eller unnskyld er det utelukkende rituelt. Dersom dere møtes til konfliktløsning blir det derfor du som må bære ansvaret.
LES OGSÅ:
Hva andre skriver om psykopater, narsissister og sosiopater
Noen av våre artikler vi anbefaler spesielt
Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?
Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten
Har du truffet på en psykopat? Her er kjennetegnene
10 gode råd om hvordan komme seg vekk fra psykopaten
10 kjøreregler du bør følge for å sikre at bruddet med psykopaten blir endelig
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Jeg blir alltid irritert over at barna ikke blir sett og hørt I slike situasjoner. At psykologer blir involvert og prater med barna. Det er jo det som er viktigst. Att de blir sett og hørt. At det gripes tak I saken på ett tidlig tidspunkt. Slike tilfeller trenger også oppfølging over tid. Slik at ikke alle skadene får feste seg og gro fast.
Det kan lede til alvorlige helseproblemer som slår til I ung alder. Psykopaten kommer ikke til å løfte en finger. Annet enn å se på det som en ypperlig anledning til å hevde seg. Benytte sjansen til å designe en perfekt robot, styrt av en fjernkontroll.
De sakkyndige snakker med barna, men det skal erfaring til og man må være villig til å se på sine egne fordommer, sym- og antipatier og man må ha en visse etterforskningsevne for å klare å avsløre slike.
Til “En som har kjent på det”
Enig.
Satse på etterutdanning, når det gjelder etterforsningsevne.Og ALLE psykologer BØR kunne alt om psykopati.Jeg mener det er der man må begynne, for å avsløre psykopaten så tidlig som mulig.
Helt enig! Vi leser jo bl.a våres historier og ser alle likhetstrekkene. Men innen psykologien skal det aldri diagnoser med Psykopat. Til og med Scisofroni er en akseptert diagnose. Men psykopati er ett slenguttrykk. Den som sier at noen er psykopat blir gjerne stemplet som den onde; Tenk å si noe sånt om sin mor, far, ektefelle osv. Nei, da har en psykiske problemer. Problemet er at offerene kan få bl.a psykiske problemer fordi en blir mishandlet. av en psykopat.Da godter psykopaten seg skikkelig. En kan se livsgnisten I øynene deres. Men utad; Uff! Stakkars lille meg. Tenk å ha vært gift med en alkoholiker. Tenk å ha to alvorlige syke barn. Grunnen? Årsaken? Nei, må slutte å synes så synd på dere selv. Er folk som har det langt verre altså. Sånn som meg, Snufs!
Sakkyndige og psykologer snakker i aller høyeste grad med barna. Problemet er et at de ser en tosidig konflikt blant foreldrene, ikke et ensidig psykopat/offer-spill som det falktisk er.. Derfor vil de sakkyndige høyst sannsynlig falle for den som spiller offerrollen (martyrrollen) best..
Konflikten som beskrives i denne historien er noe av det verste barn kan oppleve.
Det skriver psykolog og fagredaktør. Jeg har samme oppfatning, men hva er alternativet? Enten å leve med konflikten, eller å miste kontakt med en av foreldrene?
Jeg har forsøkt å få hjelp og råd fra både barnevernet, psykolog og familievernkontoret. Men de har ikke noe løsning.
Spørsmålet jeg vil ha svar på er: Hvor mye samvær kan barna ha med en narsisistist før manipulering, psykisk vold og konflikt med den andre parten blir mer skadelig for dem, enn en rettssak med uvisst utfall…
Dette var ubehagelig gjenkjennelig. Når jeg leser slikt slår det meg hvor standarisert oppførelsen til narsissister og psykopater er, og likevel tok det meg mange år å forstå at faren til min eldste er narsissist. Man leser seg jo ikke opp på dette før ETTER at man har forstått hva man har å forholde seg til, og så manipulert som man blir tar det tid å forstå det.
Jeg var så dum at jeg gikk med på å møte til konfliktløsning/sammarbeidssamtale sammen med eksen min, selv om dette er så lenge siden at dette ikke ennå var obligatorisk ved brudd, når man har barn sammen. Eksen min viste med sin oppførsel at han satte seg selv foran barnet- og alle andre- men spilte på min mammasamvittighet da han hevdet at det var viktig å gå til slike samtaler for guttens skyld. Mens vi satt på venterommet var han helt kald og avbalansert, men da vi kom inn til psykologen som skulle megle og rådgi tok det under minuttet før han skrudde på gråtekranen, og la frem hvor vanskelig alt var for ham. Ikke bare bruddet, men han la ut om en vanskelig barndom. En trist historie jeg hadde hørt så mange ganger før, fordi han lett brukte dette som unnskyldning hver gang han ble tatt i løgn, ville unngå ansvar, ville ha oppmerksomhet, osv.. Over år hadde han manipulert meg på denne måten, og satt meg i sjakk matt hver gang jeg var trist eller skuffet over noe. Han hadde det jo myyye verre! Jeg visste derfor at det var et spill for å få sympati, og etter at sjokket over at han dro dette frem også her la seg (Det var jo han som hadde bedt om denne samtalen, for “guttens skyld”, men det var slett ikke gutten han snakket om.) ble jeg rett og slett forbanna og sa rett ut “Beklager, det var ikke dette jeg kom hit for å diskutere!”
Da så psykologen, som tydelig hadde bitt rett på kroken “Ser du ikke at dette er tungt for ham?”
Jeg ble- igjen- den store stygge ulven. Den kalde og harde som ikke forsto ham godt nok, som ikke elsket ham høyt nok, og som selv etter å ha vært så “slem” at jeg gikk fra ham “tråkket på følelsene hans”. Etter en stund gikk jeg derfra, med begges fordømmende blikk i ryggen, uten at vår sønns ve og vel hadde så mye som vært nevnt. Igjen hadde det bare handlet om faren hans, og nok en gang var det et smart og sikkert ellers oppegående menneske som hadde bitt rett på, og gitt ham den sympatien og medfølelsen han spilte utspekulerte skuespill for å oppnå. Det var ikke første gangen, det ble ikke siste, og sønnen vår måtte bli 18-19 år før han gjennomskuet strategien. Frem til det trodde han på farens historier, og syntes synd på ham.
At dette går altfor mye utover barna er dessverre også sant. Min sønn sliter med at han husker svært lite av flere år fra barndommen. Antagelig en forsvarsstrategi, fordi situasjonen var så altfor tøff for ham. Jeg husker dessverre de årene, hvor gutten utviklet seg fra en trygg og glad gutt (i noen år faren var nærmest fraværende i livet hans), til å bli engstelig, sengevæter, sinna og innadvendt da far kom inn i bildet igjen, fordi faren hans ikke taklet det da jeg traff en ny mann, og brukte gutten til å ramme meg og min nye mann. Igjen, helt uten tanke på guttens ve og vel. Han skulle bare ødelegge meg, og gutten var tydeligvis akseptabelt “collateral damage”.
Heldigvis er gutten stor nå, og sannheten vant frem til slutt, men til dem som ennå står i situasjonen vil jeg gi rådet å ikke forvente fornuftig dialog med et slikt menneske. Man blir bare skuffet! Det vil aldri dreie seg om barnets beste, men om deres ego. Man kan ikke forvente en reell voksen dialog, selv der det er fagpersoner tilstede. Det finnes for lite kunnskaper om “varselsignaler” også hos fagpersoner, og de faller dessverre like lett for maniplasjon som mennesker ellers.
I den situasjonen jeg var i da vi skulle gå til “megling” tenker jeg at en smart og våken psykolog burde ha reagert på at eksen min “på komando” satte i gang en tåresprut på minuttet, og bare la ut om seg selv, mens sønnen vår skulle være tema. Normale mennesker ville antagelig ha jobbet for å holde tårer tilbake ovenfor en fremmed, selv dersom samtalen bygget seg opp til følsomme faktorer, og normale mennesker ville ha hatt fokuset på barnet/barna, ikke seg selv. Likevel, i en så “åpenbar” situasjon bet fagpersonen rett på. Det forteller meg at man ikke kan tro at fagpersoner er bedre enn andre til å gjennomskue narsissister og psykoater. Dessverre!
Hva mener du med at sannheten vant frem til slutt? Hvordan ble han klar over hva faren er? Hva har du sakt til din sønn om hans far opp gjennom årene?
Jeg er i samme situasjon som du var i. Jeg har en datter på 10 år som sliter med forskjellige ting. Jeg har aldri nevnt et stygt ord om hennes far til henne. Later så godt jeg kan som om vi er venner. Men jeg tror virkelig jeg hater den mannen! Forholdet vårt endte med at jeg anmeldte han for grov familievold.
Det jeg håper på er at hun en dag vil forstå. Forstå at det ikke er hennes feil at ting er som de er. At “pappa savner deg så mye, jeg bare gråter når du ikke er her”, ikke er sant. Men hva skal jeg si den dagen? “Ja dette viste jeg hele tiden”? Legge alle korta på bordet?
Jeg unner virkelig ingen andre å få barn med et slikt menneske. Unner ingen barn å ha en slik forelder!!!
Jeg føler veldig med deg anonym, som står i denne situasjonen nå. Jeg vet hvor vondt og krevende det er. Jeg gjorde som du, jeg sa aldri et stygt ord om faren hans. Han sa derimot mye stygt om meg, og det var vondt å ikke kunne forsvare seg, men for å gi gutten mest mulig ro gjorde jeg ikke det. Istedenfor viste jeg at jeg elsket gutten, og håpet på at det han selv opplevde ville oppveie for en del. At selv om han på sett og vis trodde på det faren sa (barn tror jo på sine foreldre), så ville han ha et fristed hos meg, og føle at jeg ikke var så ille. Jeg hadde også en dyp tro på at usannhetene ville felle seg selv over tid. Løgner er vanskelige å opprettholde, og en personlighet er vanskelig å skjule over tid. Da gutten ble 15- 16 år begynte han selv å reflektere over farens oppførsel, og det inkonsekvente i ting faren hans hevdet. Han begynte også å føle sterkt ubehag over sider ved sin far, og han opponerte mot dette. Noe hans far- med den personligheten han har- selvsagt ikke tålte, og dermed avslørte seg selv mer og mer.
Da gutten var 18 år la jeg alle kort på bordet. Jeg brukte lang tid på å skrive ned hele historien, ubehagelig ærlig (også i forhold til egne feiltrinn), og jeg lot gutten lese dette. For gutten var det de siste brikkene som falt på plass. Mye hadde han allerede forstått, så han forsto at det jeg fortalte var sant. Han forsto også hvorfor jeg hadde ventet så lenge med å fortelle min side, og det har han siden sagt at han er veldig takknemlig for. At jeg- selv om jeg ikke klarte å skjerme ham for alt- gav ham så mye ro som mulig, ved å ikke gå til motangrep mot alle urimelighetene. Da ville det blitt full “krig”, og han ville ha stått i midten.
Så ja, jeg la alle kortene på bordet og innrømmet at dette hadde jeg visst hele tiden. Men jeg forklarte også hvorfor jeg tiet- av kjærlighet og håp om at gutten skulle slippe åpen konflikt- og han er heldigvis en fornuftig og reflektert ung mann som forstår hvorfor jeg valgte å tie så lenge.
Jeg ønsker deg all lykke til! Gi barnet ditt det du kan av kjærlighet og tro på seg selv. Vær den trygge og positive motvekten til det ustabile og urimelige. Handlinger betyr mer enn ord, og det urimelige feller seg selv over tid.
Jeg pleier å si at det dummeste jeg har gjort i mitt liv er å få barn med den mammen! Og jeg føler meg skyldig i at sønnen min har et slikt menneske til far. Dessverre er det nå min svigerdatter som har fått oppleve hvor ille han er, mens sønnen min enda ikke har gjennomskuet faren og faktisk fortsatt synes synd på ham og prøver å hjelpe ham!
Er i denne situasjonen nå og har vært der i to år. Rettsforbredende møter der hun forandrer på alle avtaler gjort i retten, rettsak, ungene inn og ut av forskjellige etater.. Ser ungene blir brukt i mot meg, ser ungene blir et skall av seg selv pga mor som skal hevne seg. Mor er barneverns pedagog, jobbet i barnevernet, likte ikke rapporten til barnevernet, går til sak mot sin tidligere arbeids plass, tenker ikke på barna, men skylder på far, utsetter alt som kan utsettes, har fått beskjed å skrive om den falske historien mot far. Nekter å gjøre dette. Hvilken etat kan hjelp til i slike saker, ingen! Systemet har ikke kompetanse til å redde barna i slike situasjoner. Hva gjør en far i slike situasjoner? Gir opp kampen for å redde barna fra mors hevnlyst der mor bruker ungene i krig mot far? Fortsette å kjempe for rettferdighet og ungene?
Denne boken anbefales på det varmeste
https://www.1stwavebooks.com/nettbokhandel/null-kontakt-og-motmakt-narsissister-medlopere-og-flygende-aper/
Jeg har ikke gitt opp. Neida, jeg er bare så usedvanlige til lei og trøtt av å vente og håpe på at barna skal se meg. Det er 20 åre siden det hele startet. Da jeg merket at noe i denne nye relasjonen var spesielt. Ungene var ikke født ennå, men allellerede fra graviditeten ble konstatert slo det meg at hennes adferd endret seg. Hun viste en eiertrang til graviditeten Hvor jeg kjente på følelsen av å kun være dionor. Etter hvert ble det til at alt annet, møbler, inventar, etc også var hennes personlige ting. For å komme til poenget, tar jeg noen hopp over ca 8 år. Hvor alle hjelpeinstanser ba meg vike for at ungene skulle få fred i oppveksten sin. Jeg ville ikke ha rettssak og trakk meg unna, Disse instansene traff meg så vidt. Mors fortellinger ble til at jeg var voldelig, uansvarlig, en udugelig voksenfigyr. De visste om at sannheten var helt motsatt. Hun slo, sparket, krenket, truet med kniv, osv. Jeg tørket blodet. Da jeg kom meg ut og bort var signalene klare på at ungene var godt manipulerte inn i denne løgnerens verden. Så går ennå flere år. Avstanden til mine egne barn er godt preget av mors manipulasjoner i alle år. Det kommer tydelig til syne nå når de er passert 18 og skal markere sine rettigheter overfor meg. De vil ikke forhandle med meg om ex bidrag, kun NAV er til å stole på. Alt tyder på at oppdragelsen har satt meg i samme dårlige lys som mor har gjort. Jeg har mye om dette, men jeg må dempe ufreden og anklagene for å finne fred i meg selv. Er det noen som kan/ tør/ vil kunne si noe om når tiden er inn for å la ungene få vite en pappas sannhet. Hvor gamle bør ungene være før sannheten kan komme på bordet. Jeg venter i spenning! Selv er jeg svært usikker.
Barndommen er for det meste svarte hull. Ingen fysisk vold, men en kald oppvekst. Mor og far ble skillt, etter mors ønske. Hun brukte enhver anledning å snakke stygt om far, latterliggjøre ham. Nå er mor gammel. Nå er jeg god nok fordi hun trenger min hjelp. Men personligheten er den samme. Hun fortsetter å kritisere, snakke ned og debattere alt jeg sier. Alle dem som hun burde holde nær skyver hun unna. Snakker stygt om søster og familie. Opphøyer en annen søster. Forsøker det hun kan for å skape splid, sjalusi mellom oss. Jeg tåler angrep på meg for jeg vet hvem hun er og hvordan hun opererer. Men nå har hun funnet mitt svake punkt. Hun angriper mine barn og barnebarn. Heldigvis ser min datter hva hun gjør og tar det ikke personlig. “Ser du det ikke?”sier hun. “Det er jo deg hun er ute etter”.
Jeg jobber med å finne en måte å mestre denne nye situasjonen slik at jeg slipper å ligge i mental fosterstilling etter nok et angrep fra hun som er min mor.
Em psykopats eller narsissist sine overgrep setter spor, varige spor livet ut.
Skremmende lik min situasjon. Men min erfaring er at ser psykologen psykopaten blir han bare byttet ut før en rettsak.