Å leve med en psykopat

Det umulige bruddet

Psykopeten er som folk flest

Hun har levd i et voldelig  forhold med en psykopat, og skriver dette for at andre lettere kan forstå hvorfor det blir så vanskelig å komme seg ut av den onde sirkelen.

LESERHISTORIE: Jeg legger meg rett ut på det myke underlaget. Følelsen av den samme alarmen som går hver kveld dukker opp. Det er noe galt. Det kommer til å bli verre. Jeg må vekk. Nå. Men kroppen vil ikke være med, den vil bare ligge der. I et håp om at noen skal bære den vekk. Bare fjernes fra alt det vonde. For å ta steget å gå ut selv, det er den alt for svak til. Ikke kroppen, men følelsene.

Jeg synes synd på han

Hodet vet så godt hva som må til, men hjertet og følelsene syns synd på han. En følelse av en plikt til å hjelpe. En følelse av at alle mennesker er gode mennesker på bunnen. En følelse av at han trenger akkurat meg. For jeg vet hvordan man behandler de man er glad i. Jeg kan lære han det. Kan jeg ikke?
Alarmen slutter å gå. Det myke underlaget gjorde godt. Jeg må ikke vekk. Dette går bra. Jeg blir her litt til. Det var jo egentlig min egen feil. Han sa jeg kunne skylde meg selv. At jeg skal stå for mine handlinger som var å ikke føye meg etter han. Da fortjener man å bli slått. Han sier det er min handling, ikke hans.

Jeg krøller meg sammen i fosterstilling. Puta er våt og kroppen har blåmerker. Jeg presser øynene sammen for å forsvinne fra virkeligheten. Ihvertfall for en liten stund.

Hvorfor kan jeg ikke bare oppføre meg?

Han stryker meg over kinnet. Plutselig er jeg tilbake fra drømmene. Det som før var et hav av unnskyldninger og lovnader om bedring har nå gått over til total ansvarsfraskrivelse. Han spør hvorfor jeg ikke bare kan oppføre meg. Høre på han så han slipper å slå. Jeg orker ikke. Orker ikke svare. Men det må jeg. Svarer jeg ikke på ting jeg blir spurt om så får det konsekvenser. Så jeg svarer. Svarer at jeg er et menneske jeg også. Et menneske med egne meninger som alle andre. At voldsbruken hans er vond og krenkende.

Svaret mitt gjør han irritert. Han er ikke voldelig. I følge han, vet jeg ikke engang hva vold er. Det å lugge og dra noen etter håret, så synet blir tåkete i flere timer etterpå er ikke akkurat vold. Ikke det å dytte med all makt så de faller å slår seg alvorlig heller. Så lenge man slipper opp kvelertaket rett før personen besvimer, så er det ikke farlig og ihvertfall ikke vold.

Det er meg det er noe galt med

Noen slag må man tåle. Det er meg det er noe galt med. Han kan nå forsikre meg om at jeg ikke aner hva det vil si. At jeg har store vrangforestillinger. Han sier jeg burde fått skikkelig juling en dag. Sånn skikkelig. At jeg ikke hadde kommet til meg selv igjen på mange uker. Så kanskje jeg da kunne forstått, hva ordentlig vold faktisk er. Han sier jeg er gal, paranoid, og en jævla hore. At jeg må begynne å stå for mine handlinger og oppføre meg. Det kan da ikke være så vanskelig?

Alarmen dukker opp igjen for fullt. Den ekle følelsen. Før trodde jeg på alle unnskyldningene og alt han sa om at han ikke ville meg vondt. Han var så lei seg. Men nå unnskyldte han seg ikke lenger.

Jeg visste plutselig så inderlig godt, at her vil jeg ikke være. Jeg vil ikke ha det vondt mer.

Her begynte søken etter meg selv. Hvor var jeg nå? Jeg fantes på en måte ikke lenger. Den sterke jenta med egne meninger og ben i nesa var i ferd med å visne bort.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg vet at jeg vil ut av dette. Jeg synes ikke like synd på han lenger. Han er totalt forandret. Et udyr, som blåser ild uten forvarsel. Så hvorfor pakker jeg ikke bare tingene mine og drar min vei? Så enkelt? Jeg vil jo ikke være her.

Jeg tør ikke flykte

Sannheten er at jeg ikke tør. På dette tidspunktet har jeg begynt å tro at jeg er gal. Paranoid. Er det noe alvorlig galt med meg? Hva vil folk tro? Ingen kommer til å tro meg uansett. Alle liker han så inderlig godt, og syns han er så snill og grei. Et prakteksemplar. Hva når han forteller om vrangforestillingene mine? Han sier jeg er så gal at jeg burde vært sperret inne. Hva om de gjør det? Hva om han sørger for det? Han kommer ihvertfall til å sørge for at jeg bare blir borte. At han rett og slett kvitter seg med meg, hvis jeg likevel ikke skal være der for han mer.

Jeg er livredd. Fanget. På kvelden dukker alarmen opp, den som sier meg at noe er galt. Alvorlig galt. Men jeg benekter. Dekker over. Lager en falsk virkelighet som ser bra ut utad. Ingen skal få vite noe. Ingen skal få vite hvordan ting egentlig er. Det er gode dager også. Han er snill også.

En gang innimellom, kan jeg skimte skyggen av meg selv.

 

LES OGSÅ:

Ti konkrete råd til hvordan du skal gå frem for å bryte med psykopaten.

Livet etter psykopaten – en oppskrift på hva du kan gjøre.

Du er dømt til å tape mot psykopaten – kom deg vekk!

—-

Artikkelforfatteren har kommet seg bort fra sin voldelige samboer etter at denne teksten ble skrevet.

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Vær den første til å kommentere! 

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. E-post på oppgis, men blir ikke vist noe sted. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som «Leserhistorie – med egne ord»? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer den og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt og vil gjøre det under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut.

Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er for mange en stor hjelp å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (5)

  1. anonym

    Dette var veldig kjent! Klarye heldigvis å rømme etter 8 år med ungen min og to plastposer med klær. Dette var før krisesenteret. Har aldri følt meg så fortvilt og totalt uten selvtillit. Skjønner ikke idag hvordan jeg fikk motet fra. Men det var tanken på barnet mitt tror jeg. Jeg måtte bygge meg opp på nytt på alle måter. Sto der med to tomme hender. Heldigvis et sosialkontor som fungerte den gangen. I fag mange år senere bor jeg alene. Tør ikke gå inn i et nytt forhold. Slitered depresjoner og angst. Makter ikke prate om det til noen. Tar avstand til folk og føler meg litt ensom. Samtidig er jeg lykkelig over å være alene. Psykopaten er død. Egentlig har jeg ikke noe å være redd for lenger. Men angsten river og sliter i meg. Må har jeg ikke lenger håp om at den forsvinner.

  2. anonym

    Som tatt ut av min dagbok.
    Heldigvis er jeg fri nå. Etter atten år med en blodægte psykopat av farligste slags.
    Han opdaget, at jeg hadde avsløret ham i hans forskrudde tankegang.
    Jeg sa : Jeg vét ikke, om jeg vil dette mere.
    Det var nok. Øjnene hans ble svarte, og så kjørte det bare.
    Mere vold; fysisk og psykisk. Især barna.
    Forfølgelse, hevn, kidnapning av barnet osv.
    Det er nå tre år siden, og stadig tøfft.
    Men jeg har forandret mig og er blitt mer og mer mig selv. Kvinden med egne meninger og klare tanker.
    Jobbet med følelsene og ptsd er slitsomt, men det er det hele værd.
    Fri som en fugl med sjælen i behold.

  3. medsøster

    Dette kunne vært hentet ut fra min dagbok og. Men jeg skrev aldri noen. Det er aldri han som gjør noe galt – bare alle vi andre – hele tiden. Slag, kvelninger, voldtekter (bare litt til – der er snart over). Jeg klarer ikke lenger stole på menn – er livredd han skal komme – tross besøksforbud. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var mye lenger unna, rettssystemet tror på min historie – og ikke på hans, og hva ender det hele med? Angst – nå er han sikkert kjempesint og vil ta meg tenker jeg og har mest lyst å bare hive meg i bilen og kjøre av sted (til en plass jeg kan være i sikkerhet og føle meg trygg til han sitter inne bak lås og slå).

  4. Anonym

    Å komme ut av en psykopats klør kan være nesten umulig. De kan bruke barna, underforstått, får jeg det ikke som jeg vil, så kommer de til å lide. Hvis det er et familiemedlem som forstår, så kan det bli isolert fra andre og truet med innleggelse og sjokkbehandling. De vet at da kan de i hvert fall ikke gjøre noe for barna.

  5. leijah

    Jeg var der, lenge… Jeg visste hva jeg var i, men ikke hvordan jeg skulle komme meg vekk. Deretter ble jeg fysisk syk og stadig sykere..for det meste lå jeg i sengen med soveromsdøra låst, helst for å være i fred, mens han tolket det som kun sykdom. Men aldri så galt at det ikke er bra for noe: han ble nemlig overmodig og gjorde så inn i skogen syke ting, som han regnet skulle være siste stikk for å knekke meg fullstendig, men dengang ei, han skjøt seg selv i foten og snøballen begynte å rulle..mot han selv!! Derfra begynte min ferd ut av galskapet, kronglete og vanskelig og for jævlig, men jeg firte ikke en tomme, uansett hva som kom og fra hvem det kom.. Nå sitter jeg med huset og barna og han har besøksforbud. Det er slett ikke over i et så sykt hode som hannes, men jeg er fri og både barna og jeg har det så mye bedre nå! Jeg forteller sannheten behersket og rett frem, og viser til dokumentasjon som bekrefter mine ord når noen spør og vil vite om de siste 15 årene av mitt liv.. mens den ynkelige stakkaren fortsetter å skyte seg selv i foten, men det ser han ikke ut til å være klar over, enda! Takk Gud for hans mangelfulle hjernekapasitet!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.