Blogglistenhits Flashback fra tiden med psykopaten | Psykopaten

Flashback fra tiden med psykopaten

Å forlate en psykopat

Krigsveteranen hørte smellene og kastet seg under spisebordet. Han gjorde tegn til at kona skulle gjøre det samme, men hun bare stod der og kikket på ham med triste øyne. Forstod hun ikke at de begge var i fare? Selv var han livredd, på vegne av både seg selv og kona. Han satt under bordet og skalv mens han vurderte om han skulle forlate sitt trygge le for å trekke kona i skjul. Men hun forholdt seg rolig, bøyde seg ned og sa stille “Henrik, det er ikke bomber. Det er fyrverkeri. Det er nyttårsaften i kveld, husker du ikke?”.

Når en retraumatisering finner sted, så betyr det at noe eller noen trigger det opprinnelige traumet. Man må altså først være traumatisert av et primærtraume. Det kan være for eksempel vold, incest, voldtekt, mobbing eller krigshandlinger. Et traume kan være både fysisk og psykisk. På wikipedia.no så defineres et psykisk traume slik; “Et psykisk traume er reaksjonen(e) på en traumatisk hendelse som ødelegger fundamentale skjema om en selv og verden. Hvis reaksjonene er alvorlige så kan de tilfredsstille kravene til posttraumatisk stresslidelse. 

Et psykisk traume er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.”

Det opprinnelige traumet vil i vårt tilfelle handle om vår relasjon med psykopaten, og kanskje især bruddet. Vår erkjennelse av å ha hatt en intim relasjon med en meget alvorlig forstyrret person forandret vårt verdenssyn – det som definisjonen benevner “å ødelegge fundamentale skjema om en selv og verden”. Traumet medfører at vi må revurdere vårt syn på oss selv og andre, og dette kan være en belastning hvis vi allerede har levd et langt liv med et helt annet verdenssyn. Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse etter møtet med psykopaten. Posttraumatisk stresslidelse er kjennetegnet av blant annet smertefulle minner om psykopaten, såkalte “flashbacks”, urolig søvn ledsaget av slitsomme drømmer, humørsvingninger, skvettenhet og hyperårvåkenhet (www.wikipedia.no). Mange av dere lesere vil kjenne dere igjen i disse symptomene. De får oss til å føle oss fremmede for oss selv og i mange tilfeller gale. Å reagere som krigsveteranen som gjemmer seg under spisebordet på nyttårsaften er ikke akkurat bekreftende for vår foretrukne oppfattelse av oss selv som sindige og jordnære. Derfor er den siste delen av definisjonen på et psykisk traume kanskje den viktigste. Den fremhevede delen forteller oss at vår reaksjon tross alt er naturlig. Det er psykopaten og hans/hennes herjing med oss som er unaturlig.

Hva er retraumatisering

Hva vil det bety å retraumatiseres? Vi retraumatiseres når vi utsettes for situasjoner som minner oss sterkt om det opprinnelige traumet. Situasjonene må være av en slik karakter at de trigger og igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang vi fortsatt var utsatt for primærtraumet (vår tid med psykopaten). Når denne kjedereaksjonen først er startet, så vil det være vanskelig å beherske oss. Vi vil miste evnen til rasjonell og logisk tenkning. Dette er fordi kroppen vil beskytte oss. Kroppen husker hva vi ble utsatt for, og overstyrer vår rasjonelle oppfattelse av situasjonen. Det er dette som får krigsveteranen til å kaste seg under spisebordet, selv om han vet at smellene han hører er fyrverkeri.

I vårt tilfelle så vil det først og fremst være personer og ikke situasjoner som trigger en retraumatisering. Oppførsel hos andre som minner oss om psykopatens karakter vil gi oss umiddelbart ubehag og ved eskalering et ønske om å flykte fra denne personen. Vi vil oppleve økt adrenalinutskillelse som i sin tur forbereder oss på “fight or flight”. Vi vil merke at vi plutselig ikke kan fortsette en normal samtale med denne personen. Vi glemmer å fokusere på samtalen, og leter istedet etter en fluktvei. Vi blir varme i ansiktet og svette i hånden. Ikke bare fremmede mennesker men også gamle venner og familiemedlemmer kan utløse en slik retraumatisering.

Min egen historie

Jeg vil illustrere en retraumatisering med en egenopplevd hendelse som skjedde for ikke så lenge siden. Retraumatisering kan nemlig skje lenge etter det opprinnelige traumet (relasjonen med psykopaten). Som sagt – kroppen vår og nervesystemet vårt husker – og vil antakelig gjøre det resten av livet.

Jeg har en venn som jeg har kjent i over ett år.  Etter å ha kjent hverandre en stund så gikk vennskapet vårt over i en høyere fase, og vi bestemte oss for å dra på hyttetur, bare oss to. En fin hytte ble reservert og betalt. Jeg gledet meg. Jeg likte denne vennen. Jeg oppfattet vedkommende som en mild og vennlig person, og det ga meg trygghet. Mellommenneskelig trygghet har alltid vært viktig for meg, og spesielt etter psykopaten.

Dekkene skal ut

Da det var under en uke til avreise så satt jeg og denne vennen og diskuterte praktiske gjøremål rundt turen. Avreisetidspunkt, hvor vi skulle handle inn fødevarer og hvem som skulle kjøre den lange veien ble diskutert. I utgangspunktet lystbetonte emner som jeg gledelig diskuterte, men denne dagen følte jeg at jeg satt på kanten av stolen i ubehag, og egentlig visste jeg hvorfor. Min venn hadde plutselig fått hva jeg opplevde som et foraktfullt blikk og en arrogant måte å snakke på – trekk jeg godt husket og kjente igjen fra psykopaten. Vedkommende uttalte plutselig de dekkene du kjører rundt med i bagasjerommet på bilen, de skal ut.

Jeg kjente jeg begynte å grøsse, ga denne personen som jeg oppfattet som så trygg og varm meg plutselig en kommando? Jeg oppfattet hele oppførselen til min venn som et plutselig personlighetsskifte, akkurat slik psykopaten ofte opptrådte og plutselig ble jeg katapultert tilbake til en sinnstilstand jeg kjente så altfor godt igjen fra noen år tilbake, den gang jeg gikk på eggeskall for psykopaten.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Hjertet mitt slo raskere. Jeg klarte ikke lenger å fokusere på ordene som ble sagt men forsvant fullstendig inn i meg selv og ønsket å flykte fra det lille rommet hvor jeg satt alene med vennen.

Retraumatiseringen hadde begynt.

Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg merket at jeg ikke lenger gledet meg til hytteturen. Tvert imot, jeg gruet meg til den. Selv om jeg hadde en anelse om hva som pågikk med meg og visste at jeg antakelig ikke tenkte rasjonelt, så merket jeg at paranoiaen økte utover natten. Den milde og gode vennen var plutselig blitt en trussel, en person jeg ikke lenger kjente og som jeg var redd for. Jeg ble overbevist om at vedkommende ikke lenger var til å stole på. Alt jeg hadde sett det året vi hadde kjent hverandre var muligens falskt og en maske vedkommende bar. Masken ville antakelig falle på hytteturen. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde så måtte jeg ikke finne på å drikke alkohol på hytten. Jeg måtte holde meg klartenkt og kjøreklar, i tilfelle jeg måtte flykte fra en venn som kanskje ville meg ille. Jeg svettet og vred meg i sengen.

Jeg avlyste

Til slutt visste jeg at jeg kunne ikke reise på den turen. Jeg fikk ingen indre ro før jeg avlyste hele kalaset, og sendte min venn en sms om dette. Det var nå blitt midt på natten og jeg fikk intet svar umiddelbart, men jeg klarte ihvertfall å falle i søvn av å vite at det likevel ikke ble noen hyttetur. Jeg slappet av.

Om morgenen fikk jeg selvfølgelig både telefonoppkall og meldinger fra en forbauset venn som ville vite hvorfor jeg trakk meg fra hytteturen. Hvordan skulle jeg forklare den plutselige paranoiaen? Faktisk befant jeg meg fortsatt i den. Jeg hadde sovet men var ennå ikke helt klartenkt. Jeg forklarte at jeg oppfattet vedkommende som falsk og ondskapsfull og det var ihvertfall ikke en jeg ville dra på hyttetur med. Min venn ble opprørt og lei seg av de plutselige beskyldningene.

Ser dere det absurde i situasjonen? Retraumatiseringen gjorde at jeg mistet all evne til distansering og en fornuftig håndtering av situasjonen. Jeg ble til krigsveteranen som kastet seg under spisebordet på nyttårsaften.

Og her er den største fallgruben med retraumatisering. Kroppen er innstilt på å beskytte oss, men den klarer ikke å vurdere om trusselen er løskrutt eller ekte artilleri. Når vi merker at en retraumatisering er under oppseiling så skal vi unnskylde oss og fjerne oss fra situasjonen. Vi skal skape distanse slik at vi igjen kan tenke mest mulig klart. I mange tilfeller vil retraumatiseringen være utløst av reell fare, altså at vi har støtt på et skadelig menneske. I andre tilfeller risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet. Dette er en sjanse vi må ta. Vi vil ikke risikere å undertrykke alvorlige advarsler om nye psykopater igjen. Aldri mer. Hvis vi med sikkerhet vet at vi har reagert på uskyldige mennesker, så får vi forsøke å gjøre bot på skaden.

Også normale mennesker kan ha psykopatiske trekk

Problemet er at mange normale mennesker har enkelte psykopatiske trekk, enten permanent eller i livsfaser. Forskjellen er at psykopaten har mange trekk, hele tiden. Det er derfor vanskelig og kanskje umulig å unngå å bli trigget av normale mennesker, og av mennesker vi allerede kjenner, gamle venner og familiemedlemmer. I enkelte tilfeller beholdt psykopaten masken på i mange år innen den falt. Vi føler oss derfor ikke nødvendigvis trygge på noen, selv om vi har kjent dem lenge.

Derfor er det vanskelig å vite hvem i våre omgivelser som er uskyldig. Vi ønsker ikke å såre uskyldige venner eller fremmede. En mistanke om at vi har skjøvet en kjær og uskyldig person fra oss kan påføre oss skam, ekstrem dårlig samvittighet og forsterke opplevelsen av oss selv som uberegnelige. Vi kan betvile vår dømmekraft. I tvilstilfeller kan det være klokt å huske dette; det er ikke tilfeldig og normal oppførsel som utløser en retraumatisering. Å bli retraumatisert er mer alvorlig og omfattende enn å bli trigget. Retraumatisering skal vi derfor ta på alvor.

Arroganse, forakt, plutselige personlighetsskift eller andre trekk som kjennetegnet psykopaten trenger ikke å komme fra en forstyrret person. Det er likevel skadelig og uønsket adferd, som vi mest sannsynlig har gavn av å trekke oss unna.

Jeg vet at jeg kan ikke lenger kan ha mennesker i livet mitt som gjør meg utrygg, selv om vedkommende er uskyldig i psykopatisk forstand. Selv om vi må legge inn en feilmargin, så skal vi fortsette å stole på vår intuisjon og magefølelse. Tenk på at den nå er mer finjustert enn noen gang tidligere i livet.

Hva gjør du om du kjenner deg igjen i dette

Hvis du opplever noe du mistenker er retraumatisering, så

  • Trekk deg unna situasjonen umiddelbart. Skjerm deg fra vedkommende som retraumatiserer deg.
  • Observer hva som skjedde med deg i situasjonen. Hva følte du og hva utløste disse følelsene. Hva ble sagt og hva ble gjort, av deg og den andre. Skriv gjerne dine observasjoner ned.
  • Kommuniser minimalt med denne personen inntil du merker at du tenker klarere. Du ønsker ikke å uttale deg forhastet eller stille deg i en posisjon hvor du skylder ham/henne en unnskyldning. Dårlig samvittighet kan medføre at du blir værende i en usunn relasjon. Du vet ennå ikke om vedkommende faktisk er skadelig eller ei.
  • Hvis du opplever at du ikke oppnår indre ro til tross for distanse og tid, eller at vedkommende ikke går deg i møte på en trygg og sunn måte (eller ikke i det hele tatt), så forbered deg på å måtte trekke deg bort fra denne personen permanent.
  • Hvis du ofte opplever retraumatisering og det er hemmende for din sosiale omgang eller arbeidsliv, så oppsøk profesjonell hjelp.

 

Denne artikkelen er publisert på bloggen Psykopati og Kjærlighet som du finner her.

LES OGSÅ:

Hvordan psykopaten tar over ditt sinn

Psykopater kan slå følelser av og på

De skjulte narsissistene blant oss

Tidligere studier har vist at de som har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, også har større sannsynlighet for å utvikle avhengighet av sosiale medier.
Profilen din på nettstedet Facebook kan fortelle noe om hvor narsissistisk du er. Men blir vi mer selvopptatte av denne kommunikasjonsformen?
Menn og selfies: Antisosial, narsissistisk, psykopatisk – kvinner, vær på vakt! Kvinner og selfies: Stakkars jentene som er utsatt for et så vanvitig utseendepress …

 

LES OGSÅ: Sjekk anbefalt litteratur og bøker du kan bestille 

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

1 Comment

  1. Anonym

    June 28, 2017 at 6:02 pm

    Fem år siden bruddet og tre år siden jeg ble trodd av offentlige instanser og samvær ble stanset. Stadig vært ulike hendelser fra far, rettet mot barna eller meg som mor. Siste innspill er fars forsøk på å politi anmelde meg for å ikke ha delt boet. Må da finne fram gamle papirer, slik som skiftepapirene og skjøte på huset samt uttalelser fra offentlige instanser vedrørende fars atferd. Kjenner hvordan dette påvirker meg og flashbacks kommer. Blir det aldri fred å få? Jeg har hatt null kontakt med barnefar I 3 år, men opplever stadig vekk nye påfunn fra fars side, når skal han bli lei. Trøsten er at barna har blitt flotte tenåringer og forstår.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.