Når andre i familien er psykopat

Jeg får ikke treffe min sønns barn

Psykopater er mestre i manipulasjon

I hele sitt liv har hun tenkt at det er best å tenke det beste om andre mennesker og være raus og imøtekommende. Det første møtet med et annet menneske som ville henne bare vondt var derfor svært forvirrende og uforståelig. At noen kunne være helt blottet for empati og medfølelse var så vondt at det ikke var til å begripe, forteller hun i denne historien.

LESERHISTORIE: Jeg er en kvinne med voksne barn og barnebarn og ser i etterpåklokskapens lys at jeg nok har møtt flere slike mennesker gjennom livet. Det er bare så vanskelig å se dem når man ikke skjønner at de finnes.

Det som gjør meg fortvilet nå, er at jeg har en svigerdatter som ikke ønsker kontakt med min sønns familie. De første årene etter at de innledet et forhold hadde vi et svært tett og godt forhold.

Flott svigerdatter

Jeg følte meg veldig heldig som hadde fått en sånn fantastisk flott svigerdatter. Vi bor langt fra hverandre, men hadde nesten daglig kontakt på telefon og internett. Hun oppfordret meg ofte om å flytte nærmere der de bor slik at vi kunne ha tettere kontakt.

Når vi var sammen og traff andre hun kjente presenterte hun meg alltid som verdens beste svigermor.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Etter hvert giftet de to unge seg. De hadde flere utfordringer i livet, men jeg oppfattet dem som lykkelige. Etter en stund var det baby på vei og alt var bare lykke! Jeg skulle få mitt første barnebarn og følte meg uendelig rik. Jeg slet selv med alvorlig sykdom i en periode og tanken på mitt barnebarn ga meg krefter og pågangsmot. Min svigerdatter var svært omsorgsfull og visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg da jeg var syk.

Da fødselen nærmet seg fikk de unge besøk av et av hennes familiemedlemmer. Jeg fikk tidlig en følelse av at denne personen var svært dominerende, negativ og ønsket oppmerksomhet.

Min svigerdatter ble behandlet på en nokså nedlatende måte og stadig kritisert. Jeg oppfattet dette familiemedlemmet som svært sjalu på det forholdet min svigerdatter og jeg hadde. Ting jeg sa eller gjorde ble vridd til noe negativt og den humoren som vi hadde felles ble mistolket og kritisert.

Stemningen snudde

Sakte, men sikkert ble stemningen snudd og min svigerdatter endret seg også. Jeg vet enda i dag nøyaktig når min svigerdatters øyne sluknet i forhold til meg. Jeg tenkte lenge at dette nok ville bli bra igjen når familiemedlemmet hennes reiste igjen. Men sånn har det ikke blitt.

Min svigerdatter ønsker ikke å la meg treffe mitt barnebarn. Hun ønsker ikke at min sønn skal ha kontakt med sine søsken og jeg er ikke velkommen hjemme hos dem lengre. Jeg konkluderte for lenge siden med at også min svigerdatter har personlighetsforstyrrelser i likhet med det andre familiemedlemmet. Hun har bare ikke vist det så tydelig tidligere.

Hun har skriftlig framsatt helt absurde beskyldninger om at jeg blant annet har ønsket å skade henne, at jeg har ødelagt ekteskapet deres og at jeg ikke har respekt for henne.

Hun har aldri bedt om unnskyldning

Min sønn er en oppegående og fornuftig mann. Jeg har vært åpen mot ham om mine tanker rundt hans kone. Han også ser at hun har sider som er vanskelig å leve med. Hun har for eksempel aldri bedt om unnskyldning for noe. Men jeg tenker at det ikke er så lett for ham å se hele bildet når han er midt oppi det.

Siden vi bor langt fra hverandre er jeg avhengig av og enten bo hos venner eller på hotell når jeg skal besøke dem. Jeg må reise med fly og må kunne planlegge mine reiser.

Etter at min sønn har forhandlet og argumentert i lange tider har jeg fått lov å komme hjem til dem og treffe mitt barnebarn i noen timer i løpet av det siste året.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Men selv om vi har avtalt på forhånd hvilke dager jeg skal komme opplever jeg at min svigerdatter saboterer det. Hun inviterer andre gjester eller finner andre ting som må gjøres før jeg kan komme. Eller hun sier at barnet ikke er i form til å ha farmor på besøk. Jeg har opplevd å måtte reise hjem uten å få treffe barnet.

Får ikke dele bilder

Min svigerdatter snakker aldri til meg. Hun slipper meg ikke av synet når jeg er der og det er helt uaktuelt at jeg skal få lov til å ta barnet med på trilletur eller ta kveldsbadet. Hun tillater heller ikke at min sønn tar med seg barnet ut uten at hun også er med. Han får heller ikke lov å dele bilder hun har tatt av barnet med meg.

Hvis jeg kunne velge ville jeg kuttet ut all kontakt med min svigerdatter. Men da mister jeg også kontakten med mitt barnebarn. Og kanskje også min sønn. Jeg ser jo at han tilpasser seg for å unngå konflikter. Han tar de kampene han må, men er jo i en veldig skvis mellom sin kone og sin mor. Resten av familien sin har han ikke kontakt med lengre.

Jeg føler at hele familien min er revet i stykker, vi kan aldri møtes alle sammen lengre.

Må finne det ut selv

Jeg ønsker ikke å presse ham, men har gjentatte ganger understreket at jeg ser ham, at jeg skjønner det er vanskelig. Han lever jo i et mishandlingsforhold, men må jo selv finne veien ut.

Jeg har gått utallige runder med meg selv for å forsøke å finne et svar på hva som er best å gjøre. Jeg har ikke tall på alle tårene jeg har grått og ingen mål på smerten jeg føler. Jeg lengter etter min sønn og mitt barnebarn og sender jevnlig gaver og hilsener. Jeg vet jo ikke om tingene jeg sender blir kastet eller brukt, men jeg finner glede i å sende dem så da gjør jeg det. Jeg har også sørget dypt over å ha «mistet» min svigerdatter.

Klarer snart ikke mer

Sist jeg var på besøk tenkte jeg at jeg ikke klarer flere sånne runder. Jeg tenkte at nå får de komme til meg neste gang. Men innerst inne vet jeg at det blir det aldri noe av. Da vil jeg miste kontakten med mitt barnebarn og det er en vanskelig tanke.

Jeg snakker ikke med noen om dette heller. Jeg oppsøkte en behandler i psykisk helsetjeneste da jeg hadde det som aller vanskeligst og ikke visst min arme råd. Der opplevde jeg at jeg ble mistrodd og skjønte at ikke engang der trodde de på det jeg fortalte. Jeg skjønner jo at det høres helt utrolig ut når jeg skal fortelle om min erfaring med et menneske som har personlighetsforstyrrelser, og jeg opplever det som en tilleggs byrde at jeg må bære det alene. Jeg kan heller ikke dele det med mine nærmeste fordi jeg da føler at jeg utleverer min sønn.

Jeg har ikke gått i detaljer om det som er sagt og gjort i denne historien. Jeg vet at dere som selv har levd i nær relasjon med et menneske med personlighetsforstyrrelser vil forstå hvilken smerte det gir.

Dersom noen har gode råd for hvordan jeg skal forholde med videre er jeg takknemlig for det. Jeg føler meg veldig alene og fanget i en umulig situasjon.  Alle råd jeg leser går ut på å kutte kontakten og ikke se seg tilbake. Jeg klarer ikke å se hvordan jeg  skal kunne gjøre det.

 LES OGSÅ:

Mor var hverdagspsykopat

Hun vokste opp med en mor som var hverdagspsykopat. Som 45-åring fikk Inger Wesche hjelp av en kristen sjelesørger til å verne seg mot morens psykiske angrep. I programmet ”Under samme himmel” i NRK P1 forteller Inger Wesche at Gudstroen har hjulpet henne til et bedre liv.

Savner mer hjelp til psykopat-ofre

«En kamp». Slik beskriver mange ofre etter psykopater sitt søk etter noen å henvende seg til for hjelp og forståelse. – Det er et skrikende behov for hjelp, sier lederen for Norges eneste hjelpesenter for psykopat-ofre.

Foreldre som ikke blir enige etter samlivsbrudd, har ofte personlighetsforstyrrelser

– I saker med høy konflikt etter samlivsbrudd har ofte en av foreldrene klare innslag av personlighetsforstyrrelse, sier psykolog Knut Ragnar Knudsen til www.adressa.no.

Psykologer kan gi barna til psykopat-forelder

– Hvorfor er det så vanskelig for sakkyndige psykologer å avsløre narsissistisk, psykopatisk dynamikk? spør Rune Fardal i denne kronikken i Dagbladet.

Barndom påvirker psykisk helse mer enn krig | forskning.no

… av etnisk norske som lider, og som kanskje skulle vært prioritert i stedet for å stempla som håpløse, som bråkmakere, som tja basically psykopater/anti-sosiale .

Synes du at godklumpen er bedre enn andre barn og fortjener spesialbehandling ? I så fall kan du bidra til at gullet blir narsissistisk, mener forskere.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Har du noen råd? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (11)

  1. Anonym

    Kjære deg. Jeg vet så godt hva smerten er som du beskriver.
    Det er som å leve i en skrekkfilm!!!!
    Jeg skjønner deg så godt.
    Men som du spør om; hva kan du gjøre? Ja den som visste det.
    Jeg tenker som deg, det å kutte kontakten å ikke se seg tilbake er ikke mulig. Kun vi som har opplevd dette kan forstå. Ingen fortjener å bli behandlet på en slik måte.
    Som du sier, familier går i oppløsning. Ondskap. Og psykopaten bryr seg overhodet ikke. Eier ikke følelser.
    Vel det er ingen råd jeg gir deg , men støtte til deg i en helt forferdelig situasjon.
    Jeg er like fortvilet som deg.
    Hvis du ønsker kan redaksjonen formidle kontakt med meg.

    • ja, mange svar er forferdelige triste, og går hele tiden ut på «å forstå» uten at jeg kan se at noe blir gjort?
      Man sier «jeg har ingen råd å gi deg». Det synes for meg at man kort og godt gir opp. Det er ikke et rettsmessig krav å holde barn borte fra sin familie.

  2. Anonym

    Kjære deg.
    Se under. Det finnes mye mer på internett om pappaer og hele hans familienettverk som rammes i skilsmisser.
    Her er et lite utdrag fra et større innlegg vedr. «Foreldrefiendtlighet» som muligens kommer på trykk:
    «Sorgen over å miste egne barn er tung å bære. Egentlig er det ikke til å holde ut. Å oppleve at barna gradvis trekker seg bort er krevende for en pappa eller mamma.
    Det er like vondt å se all kjærligheten og omsorgen som er frarøvet det mest verdifulle en har, sine egne barn. De ingrediensene som skal bære ungene videre i trygghet.
    Det er ikke til å begripe at voksne mennesker er i stand til å påføre egne barn og sine tidligere nærmeste all denne ondskapen. Studier viser at det er mødre som i 90% av tilfellene står bak denne ondskapen. Det som kalles Foreldrefiendtlighet.
    Det slår så hardt, vidt og rammer ofte enda flere enn barn og foreldre.
    Besteforeldre lever også i denne sorgen. Det rammer søsken, halvsøsken, tanter, onkler, søskenbarn og enda flere.

    Besteforeldrene hadde vært nær ungene fra de var født. Ungene hadde vært alene på overnattinger der flere ganger og flere ganger hadde de vært på hytteturer. De var sånn som en bestemor og bestefar skal være. De hadde sunget alt av barnesanger og lest og fortalt eventyr og selvopplevde historier til ungenes store undring. Bestemors mange år som ansatt i barnehage var en stor gave til dem. Og å få være med bestefar på fisketurer var ubetalelige.
    Å se reaksjonene til to gamle når de fikk vite sannheten, var vondt. Gråtende og sorgfulle besteforeldreansikter er vondt å oppleve. Og så urettferdig.
    Hva hadde de gjort galt? Hadde de vært stygge med ungene? De hadde jo tette bånd til alle sine andre 5 barnebarn. Spørsmålene var mange flere enn svarene vi fant.
    Vi fant ingen svar.
    Aldri, aldri unner jeg noen besteforeldre å oppleve ei sånn sorg.»

    Så en svært seriøs artikkel fra Bergens Tidende:

    Når mor ødelegger far Bergens Tidende
    Jeg skammer meg når jeg ser hva andre kvinner kan få seg til å gjøre mot barn og fedre i Norge.
    ANONYM TANTE, MOR OG SØSTER OG MEDMENNESKE
    07.jun. 2016 05:00
    De siste to årene har jeg sett min niese i til sammen fire timer med tilsyn. Min datter har sett sin jevnaldrende kusine i fire timer med tilsyn. Min mor har sett sitt barnebarn i ti timer med tilsyn. Oldemor sitter i stolen sin og teller dagene igjen av livet som sakte ebber ut, mens hun drømmer om å få se sitt oldebarn igjen.
    Degraderingen av fedre er en lidelse for hele familien. Det gjør vondt for alle i en ressurssterk familie å ikke få være et positivt bidrag i livet til min niese. Men det aller verste har vært å se at livet til en flott og voksen bror og far pulveriseres.
    Broren min beskrev prosessen slik: «Jeg mistet livet uten å være død. Alle rammene i livet mitt ble revet vekk fra meg i løpet av få dager. Det var ingen ting igjen». Han ble pågrepet av politi og ambulansepersonell og kastet på glattcelle uten noen forklaring. Etter et døgn ble han tatt med til avhør og sluppet fri igjen. Han mistet familien sin. Han mistet hjemmet sitt. Han mistet bilen sin. Han mistet jobben sin. Han mistet hobbyen sin. Han mistet vennene sine. Han mistet lokalmiljøet sitt. Det skulle han bare tåle. For han var mann. Ingen var interessert i å snakke om det. Menns følelser og opplevelser er et ikke-tema. De er ikke mennesker. De har ingen rettigheter.
    Fargen på ansiktet hans var like grå som joggebuksene hans, der han sto på badet og børstet tennene om kvelden etter det første rettsmøtet. Jeg var bekymret. Så bekymret at jeg måtte hjelpe ham med å få ut den negative energien som hadde slått ham helt ut. Han var som et tomt skall uten innhold. Han løp en mil innover i marka. Jeg fulgte ham på sykkelen min.
    Han flyttet inn på sofaen til mamma. For å spare penger for å få råd til advokat. En advokat som skulle hjelpe ham med alle de uriktige anmeldelsene. En advokat som skulle hjelpe ham med å få samvær med datteren sin. Etter å ha brukt en halv million kroner på advokat, ga han opp og lot eksen få alt som hun ønsket. Han fikk ha samvær to timer i uken med tilsyn fra en offentlig oppnevnt person.
    Med samlivsbruddet kom en ugjenkjennelig kynisk kvinne til syne. Min bror ble uriktig anmeldt for forsøk på voldtekt. Han ble uriktig anmeldt for vold og trusler. Han ble uriktig anmeldt for forsøk på bildrap. Han fikk besøksforbud. Satt på gaten med fire bæreposer fylt med gamle hullete ullsokker og slitent arbeidstøy. Hvorfor? For at mor skulle kjøpe seg tid til å etablere tettere tilknytning til deres felles datter. For at mor skulle få økonomiske gevinster. Vinne bruddet. Politiet henla alle anmeldelsene da han kunne bevise sin uskyld i en av anmeldelsene. Eksen anket til Riksadvokaten. Også Riksadvokaten henla alle anmeldelsene.
    Mødre og fedre er likestilte som omsorgspersoner så lenge de bor sammen. Europarådet utga i september i fjor en rapport hvor de konkluderte med at fedre over hele Europa degraderes som omsorgspersoner når de ikke lenger bor sammen med barnas mødre. De prioriteres ikke i meglingen eller i avgjørelser tatt av domstolene. Det er 35 år siden morspresumpsjonen ble fjernet fra Barneloven. Lever antakelsen om at mor er best egnet omsorgsperson fortsatt?
    I Danmark straffes samværssabotasje og sjikanering ved bruk av uriktige anklager og uriktige anmeldelser med fengsel og omsorgsovertakelse. De foreslåtte endringene til ny norsk barnelov hjelper kun de som allerede har en viss form for samarbeid. Falske beskyldninger og uriktige anmeldelser vil fortsatt være en mulig brekkstang for foreldre som vil vinne en barnefordelingssak, fjerne den andre forelderen og nyte alle gevinstene det fører med seg. Det rammer ofte fedre hardest.
    Som tante, kvinne og mor skammer jeg meg over hva jeg ser at andre kvinner kan få seg til å gjøre mot barn og fedre i Norge. Barn og fedres rettssikkerhet er prisgitt en velmenende mor.
    BT har sett dokumentasjon for faktaopplysningene i saken. BT kjenner skribentens identitet. Hun er anonymisert av hensyn til barna i saken.

  3. Unni Inga Reklev

    Kjære deg.Opplever omtrent det samme som deg ,bare mye verre.Jeg får ingen kontakt hverken med sønn,barnebarn eller svigerdatter.Ble faktisk anmeldt fra svigerdatter pga at jeg » plaget » dem for å få kontat,men saken ble o heldigvis henlagt.Jeg har ikke så mange råd å gi deg,for mitt vedkommne så har di hemmelig mobilnr ,kutta ut facebook og e-post.Jeg når di kun pr post ,men ikke svar tilbake.Jeg sender noen bursdagskort og julekort til barnebarna ,pengegaver har jeg fått i retur så det har jeg slutta å sendt.Det ser ut til at min sønn ønsker kontakt med meg ,men må velge side og med 2 flotte jenter blir det ikke lett.For å » leve » blir jeg bare nødt til å legge dette til side ,men di er i mine tanker heile tiden,di har heller ikke kontakt med minn sønns brødre søster tante eller onkler.Hadde vært hyggelig å fått kontakt med deg.

  4. Anonym

    Kjenner meg godt igjen i disse historiene. Min sønn ble sammen med en dame med store psykiske vansker. Hun ble gravid raskt etter de ble sammen. Etterhvert oppførte hun seg så ille mot alle oss i denne familien, at vi ikke klarte og forholde oss til henne. Hun kontrollerte hele min sønns liv, syket ham ned slik at han trodde han hadde ansvar for alle hennes syke opptredener, og det værste hun gjorde var å stoppe meg og resten av familien i å ha kontakt med barnebarnet mitt. Hun er i dag 3 år, og dette er selfølgelig vår store sorg. Vi opplever at min sønn er så manipulert, han har helt forandret karakter og er ikke til å kjenne igjen. For oss står dette som kun ondskapsfulle handlinger, det handler om makt og kontroll over andre mennesker, og det svært lite man får gjort. Barna har ingen rettigheter i denne situasjonen, de mister nære familiemedlemmer, og får store sorger i livet. Disse psykopatene har ingen medfølelse med det, de lever i en verden der bare ens egne behov skal dekkes, og det er vår fordømte «plikt» og se til det. De setter aldri andre foran seg selv, ikke en gang sine egne barn, de er kun til bruk.

    • Sørgende bestemor

      Kjenner igjen dette. Min svigerdatter skrøt av hvor generøs og fantastisk jeg var. Da hun var høygravid, tok en av hennes foreldre sitt eget liv. jeg vet ikke men lurer på om hun ble gal da, eller om noe som lå latent slo ut i full blomst.
      Hun har fortalt om en uvanlig vanskelig oppvekst, og de hadde visstnok snakket sammen om å kutte ut hennes mor. Moren fikk være med på fødselen allikevel, og min sønn som far ble satt på sidelinjen. Jeg støttet ham og hjalp ham med å ikke ta det inn over seg, fant forklaringer på hennes atferd.

      Jeg forberedte ham heldigvis på det som kom, antakelig «leser» jeg denne kvinnen bedre enn hun liker. Jeg forklarte ham at hun ville skyve ham fra seg når ting ble vanskelig for henne, siden hun har erfart så mye avvisning, og at hun da føler hun har kontroll når HUN får styre avvisningen.

      Min sønn har som din skiftet karakter. Jeg vet ikke om han noensinne vil bli den han var. Han var så varm, så ressurssterk, så dyktig. Og så kjekk.

      Ser bilder av ham nå, og ser at han har det vondt. Det er som om han går ved siden av seg selv. Hun tvang ham til å snakke for henne. Jeg tror hun var sjalu, hun skrev selv til meg at hun visste sønnen min var glad i meg, og så skrev hun at hun og jeg ikke skulle ha kontakt.

      Jeg skulle få lov av denne psykopaten å se mitt barnebarn på kafé: mens hun gikk tur med hunden, så skulle han få lov til å holde sitt barn så jeg kunne få lov til å se på barnet!

      Jeg svarte henne at det kunne hun glemme, hun fikk sitte der med barnet sitt. Man bruker ikke et barn for å få makt over andre.

      Da hun ikke fikk provosert meg mer, og jeg ikke ba mer, tvang hun sønnen min til å bryte med meg. Nå kunne jeg plutselig ikke se barnebarnet fordi jeg var blitt psykopat.
      Jeg som hadde vært så varm og generøs og fantastisk – jeg har alt skriftlig.

      Da hun heller ikke fikk respons for dette, gikk hun inn for å erstatte meg som bestemor med en tidligere ektefelle av min sønns far. Ironisk nok passet jeg denne damens datter, fordi hun selv var opptatt med mannfolk på en annen kant av landet.

      Jeg tok en prat med henne, og ba henne være så vennlig å holde seg utenfor, hun reagerte med å gå lenger inn, og nærmest markere revir overfor barnebarnet mitt.

      Jeg vet at barnet kommer til å hate sine foreldre når det finner ut hvem og hva jeg er, og at det aldri har fått kjenne sin identitet. Jeg gjør det bra på mine felt, og er anerkjent.
      «Erstatningen» er et ganske kjedelig, og ikke spesielt ressurssterkt menneske.

      Jeg holder meg frivillig unna fordi jeg mener at det som barnet vokser opp i, er så ille at barnevernet burde vært involvert. Dessverre har jeg ingen tillit til barnevernet, så derfor er jeg heller passiv.

      Det gjør vondt hver dag.

  5. Svigerdatter

    Kjære dere «sørgende farmødre»!
    Hvilken rett har dere til å stille diagnose til deres svigerdøtre, deres familiemedlemmer og til og med deres sønner? Dere bor i Norge, det finnes visse kriterier for hvordan en diagnose skal stilles i dette landet, anbefaler å lese seg litt opp om emnet, hvis sunn fornuft forble et ukjent fenomen i deres alder.
    Videre kan jeg igjen overraske dere med å fortelle at ingen er perfekt, ikke deres svigerdøtre, og heller ikke dere. ALLE gjør feil, men INGEN av dere nevner ikke et eneste ord av det dere har gjort, og det er garantert en del, for å si det mildt, urimelig. Og i hvilken verden er det normalt å sitte og håpe på at barnebarnets foreldre skal gå fra hverandre fordi det kommer til å tilføye komfort i deres tilværelse mens familie til et eller flere små mennesker går i oppløsning?
    Ta dere altså sammen, finn et speil og ta og se på seg sjølv for en gangs skyld

  6. Gandalf

    Svigerdatter. Siden dette dreier seg om psykopati og personlighetsforstyrrelser, så synes jeg det er naturlig at ofre forteller sin historie her. Hvis du selv hadde vært utsatt for overgrep eller mishandling av en psykopat eller en forstyrret person, så hadde du hatt behov det. Man starter med å klandre seg selv, deretter vil man søke kunnskap, og til slutt lete etter en diagnose. Søket etter en forklaring er fornuftig sunt, naturlig.

    I dag finnes det massevis av utmerket litteratur, blogger, podcaster og videoer om temaet. Cluster B forstyrrelser som omfatter psykopati/sosiopati, narsissisme, borderline etc, slik beskrevet i den amerikanske DSM, er spesielt godt dekket. Alle burde lese seg opp her, dette spekteret burde vært pensum i skolen. Psykopater er overrepresentert i for eksempel fengselet, men mange narsissister er tilsynelatende velfungerende personer, f.eks. politikere, ledere, leger, advokater og samfunnstopper. Og hjemme mishandler de alle familien sin.

    Få får en diagnose med mindre de havner i psykiatrien eller på kant med loven. Og da skjer det mot deres egen vilje. At feks narsissister eller sosiopater skulle gå i terapi eller få seg selv utredet for en diagnose er direkte uforenelig med forstyrrelsen. Ergo så kan man ikke forvente at det noensinne stilles en diagnose.

    Men ofrene skal altså se seg selv i speilet, og i hvert fall ikke antyde hva som er galt? Hvem skal gjøre det da?

    Første fase hos et offer består av selvransakelse og bebreidelse. Alle med normal empati går en lang runde med seg selv. Senere, hvis man lærer og begynner å forstå det som foregår, så klarer man å se igjennom, skyve løgnene og manipulasjonene til side. Tåken letter og manipulatoren mister grepet på deg.

    Leser man seg opp er det mulig å forutse deres neste trekk. Det blir selvsagt kvasivitenskap, men det kan være til uvurderlig hjelp for mange. Mange ofre hadde kanskje tatt livet sitt om de ikke hadde stilt spørsmål og forstått hva som foregikk. Man trenger ikke rope for høyt om diagnoser, men søk for all del hjelp, les og forstå.

    Barn og barnebarn er dessverre spesielt egnet som maktmiddel. Barn bør ikke vokse opp i dysfunksjonelle familier. Derfor kan skilsmisser være bra.
    Det å blokkere besteforeldre ute fra deres liv gjør sjelden situasjonen noe bedre.

    Når mennesker du trodde du hadde et godt forhold til plutselig farger deg sort og ond, river deg ned fra pidestallen….ja da vet du a du er i nærheten av en Cluster-B personlighet. Hvis svigerdatteren din nekter deg å treffe barnebarn, og det ikke foreligger en rimelig grunn, og denne grunnen er en hemmelighet som ikke kan kommuniseres til absolutt alle, ja da er det bare å slå opp på nettet under personlighetsforstyrrelse og Cluster-B. Finnes ikke tvil.

  7. I mitt tilfelle er det min egen datter som har store personlighets forstyrrelser. Hun vokste opp med en psykopatisk far og fikk de samme trekkene i tenårene. Eller det var iallefall da de ble synelige. Forferdelig sinne, mobber andre, ikke snill med dyr osv… Hun fikk tvillinger da hun var i 20 årene, men etterhvert som kontakten med far ble oftere, jo mindre fikk jeg se av de. Greide ikke å late som om alt hun gjorde og sa var greit, hadde tross alt levd med en psykopat i 15 år. Det endte jo opp med at jeg ikke har kontakt med henne lengre å mine barnebarn har jeg ikke sett på 5 år. Får neppe treffe de heller for hun blir neppe bedre med årene. Som sin far og farfar blir det nok verre etterhvert som årene går. Jeg har heldigvis en sønn som er stikk motsatt og som jeg har ett godt forhold til. Oppi sorgen over å ha mistet både datter og barnebarn, så er det en stor trøst. Eneste trøsten er at når barnabarna er myndige, ja da kan jeg ta kontakt. Så får man bare håpe at de tar imot når hånden rekkes frem.

    • Ref. Tove sitt innlegg.: Det du skriver er som tro kopi av min historie. Bortsett fra at mine to barnebarn er bare 1 mnd og 1,5 år. Så situasjonen med å ikke få se barnebarn er ganske nytt. Jeg har aldri sett mine barnebarn. Skulle gjerne kommet i kontakt med deg, kanskje vi kan gi hverandre felles råd og trøst.

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.