Blogglistenhits Hun mistet sønnen til psykopaten | Psykopaten

Hun mistet sin sønn til psykopaten

Barnet ble tatt av psykopaten

Hun er nå i slutten av 30-årene. For snart tjue år siden hadde hun flyttet hjemmefra, etter en vanskelig og sårbar ungdomstid. På en innflyttningsfest ble hun introdusert for en mann, nesten ti år eldre enn henne selv. Hun ble som så mange andre vi leser om på psykopaten.info sjarmert av denne selvsikre og flotte mannen. Denne “klassiske” psykopathistorien får et tragisk utfall. Han tar med seg barnet og reiser langt vekk. Les likevel og se om du kan lære av denne kvinnens historie.

LESERHISTORIE:  Jeg fylte år noen dager etter festen, så han inviterte meg på date og jeg var så glad for at en så fascinerende mann viste interesse for meg. Min selvtillit var ikke særlig å skryte av, så da han senere skrev en sang til meg og spilte gitar, ble vi samboere etter ganske kort tid. Jeg følte jeg var heldig i begynnelsen, fordi han skrøt uhemmet av alt jeg gjorde for han. Jeg fikk jobb i et vikariat og trivdes veldig godt med det. I forbindelse med jobben sin reiste han mye. Derfor falt alt husarbeid og matlaging, innkjøp osv på meg. Det var kun mine egne penger jeg brukte, han bidro kun til sine egne regninger og husleien og lånet til huset vi kjøpte sammen. Derfor betraktet han huset som mest hans, selv om vi begge stod som eiere på papiret. Det var hans penger som betalte på lånet. Han fortalte at jeg egentlig var en snylter, så han ble irritert hver gang jeg tok opp arbeidsfordelingen hjemme. Derfor sluttet jeg å ta det opp, fordi det alltid ble sånn kjefting og skriking. Jeg ble taus hver gang han hisset seg opp, og håpet det skulle gå over fort, og gjorde alt for å bevare husfreden.

Han tvang meg til abort

Jeg ble gravid, han tvang meg til å ta abort. Jeg ville innerst inne bryte med han og ta godt vare på barnet, men tok abort fordi han truet meg stygt og fikk panikk, i følge han selv. Jeg dro hjem til mine foreldre og var der i noen dager etter aborten, ville ha ro. Samboeren min ringte og sa at vi var invitert i et bryllup påfølgende helg, hvor han skulle være toastmaster, og at jeg måtte være med på det. Det kom til å bli så hyggelig! Det ble så vi dro i bryllupet, det gikk forsåvidt greit mens vi var blandt alle de andre gjestene. Da smilte og spøkte han, skrudde på sin mest sjarmerende side, og alle sammen skrøt av hans jobb som humørspreder og toastmaster. Tilbake på hotellrommet fikk jeg kjeft, fordi det var ikke takket være meg at han hadde greid å gjøre toastmasterjobben så godt. Det var faktisk på tross av at jeg var så opptatt av å leke offer, og nå var han lei av å sy puter under armene mine. Mine mannlige kompiser måtte jeg kutte ut kutte ut etter de første 2 årene, han var sykelig sjalu.  Han mente jeg var ei hore, så det var slettes ikke sikkert at det barnet som ble fjernet var hans heller.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Jeg møtte fortsatt mine venninner, selv om han ville  nekte meg det. Jeg møtte dem mens han var borte. Jeg fortalte at ting var vanskelig og at jeg følte meg rådløs. Etterhvert som mine venninner også så hvor urimelig han kunne være, tok de til motmæle og konfronterte han med hans oppførsel. Fra det øyeblikket var de også idioter og ubrukelige. De var ikke velkommen i hans hus noe mer, så de sluttet å komme på besøk. De fikk alle smake hans sinne og vrede, han vet hvilke ømme punkter han skal trykke på, kjefting som skudd fra et maskingevær. På det tidspunktet var jeg gravid på nytt og var 6 mnd på vei, og jeg var overbevist om at jeg ikke kunne klare meg uten han. Følte meg fanget i noe, og skammen min var stor. Hvordan kunne jeg være så dum å tenke at denne mannen elsker meg? Slike tanker dukket stadig opp. Heldigvis var han mye ut på jobbreiser, så da hadde jeg det relativt bra. Hele svangerskapet gikk fint, han slo ikke, det trengte han ikke. Han spyttet meg ofte i ansiktet og knuste innventar. Jeg var ung og underdaning, så det var ikke vanskelig å vite hvor han hadde meg, likevel holdt han på som en tyrann.

Min mailadresse var det han som opprettet

Han var og er fortsatt arbeidsnarkoman, og drakk bort store deler av alle de pengene han lovde å komme hjem med. Selv var han ute på forretningstur og spanderte på tilfeldige kvinner. Han ordnet en emaildresse til meg, hvor han selv bestemte passordet. Den mailen vet jeg at han kontrollerte med jevne mellomrom. De få gangene vi benyttet oss av barnevakt og gjorde noe sosialt sammen, var det alltid med hans venner, hans familie osv. Han ble etterhvert mindre og mindre villig til å ha noe med min familie å gjøre. Både mine foreldre og søster har opplevd å se han miste besinnelsen, både overfor meg og personlig. Faren deltok ikke på noen svangerskapskontroller, bortsett fra ultralyd. Han var spent på å bli far og gledet seg til det. Han skviset inn en fridag for å få være med på fødselen.  Familien min støttet meg selv om de bodde to timer unna, faren var jo stort sett alltid borte.

Jeg mestret morsrollen godt, og ble godt kjent med barnet vårt. Jeg tok meg av barnet og prioriterte barnets behov foran mine egne. Det var kun når faren var hjemme, det oppstod vanskeligheter og bråk. Det kunne oppstå bråk hver gang jeg ytret et ønske om å få dra ut en tur alene. Jeg sa at det kunne vært fint for han og få være alene med barnet, slik at de fikk gjøre noe sammen uten meg. Han var alltid så sliten etter jobbing og alt ansvar, og det fornærmet han at jeg begynte å kreve noe sånt av han etter å ha jobbet non-stop i lang tid. Vi hadde tidligere den dagen vært og handlet matvarer, noe han var sur for, fordi han betalte hele handelen. På veien hjem gråt babyen av sult, og jeg satte meg ned for å amme med engang vi kom hjem. Før jeg gjorde det satte jeg på pølsevann slik at han kunne få regulert blodsukkeret sitt. Pølsene sprakk dessverre, fordi jeg satt opptatt med barnet. Han satte seg ned for å spille et voldelig dataspill, og kjeftet fra stua at jeg serverte han bikkjemat og at han ikke visste hva han skulle finne på med meg. Han kunne motvillig kjøre meg til ei venninne han hadde lagt for hat, men han skulle være hjemme alene.  Han råkjørte hele veien, jeg var redd, og babyen gulpet i setet sitt. Jeg ba han om å stanse bilen, jeg og barnet skulle trille hele veien dit. Han nektet og kjørte enda fortere. Han skrek at han brydde seg hverken om meg eller babyen, så han kunne like godt kjøre ihjel oss alle tre.

Jeg innså galskapen og rømte – brøt sammen, innlagt på psykiatrisk

Jeg var livredd og forstod at sånn skal ikke jeg eller ungen vår ha det. Jeg lå over hos mine gode venner, et par som har stilt opp for meg hele veien. De hjalp meg å flytte ut tingene mine og barneutstyret fra huset, kun det lille vi trengte for å klare oss på et annet sted. Dette skjedde mens han igjen var på en forretningsreise, så da han kom hjem til kun sine egne ting, ble han skikkelig forbannet.  Samboerskapet hadde opphørt og førte til fysisk og psykisk sammenbrudd for min del. Jeg tok med meg babyen vår på hemmelig adresse, økte hjelp til en psykiater. Det var lettere å puste, selv om han ringte både full og edru og var forbannet fordi jeg hadde kidnappet ungen hans. Han kom til å gjøre alt for å få daglig omsorg, og lovde å gjøre livet mitt til et sant helvete. Det løftet har han holdt. Selv er han feilfri og det mest geniale vesenet som finnes, så ut i fra min og andres vurdering er han en narsissist.

Jeg er velsignet med en utrolig god og klok fastlege. Samtidig har jeg fått uvurdelig hjelp fra psykiateren min. Han er spesialist på personlighetsforstyrrelser, og støtter meg i min vurdering når jeg mener min tidligere samboer er narsissistisk. Han har også gitt meg grundig innføring i hvordan man må tenke og oppføre seg for å avvæpne hans hersketeknikker. Har også lest uttallige bøker om temaet, og om menneskesinnet. Kan diagnosehåndboken relativt godt, og har møtt utrolig mange ulike mennesketyper den tiden jeg selv måtte være innlagt for å komme meg på føttene. Av en eller annen grunn vil folk gjerne dele fra livet sitt med meg. En mann med autisme følte han fikk mer hjelp av meg under en 20 minutters gåtur langs sjøen, enn han fikk av psykologen sin tidligere på dagen. Jeg er ingen psykolog, har kun fullført et grunnfag på universitetet før jeg fikk barn, men jeg hadde så dårlig selvtillit at jeg tok det som et kompliment.  Barnefaren greide på sin side å få meg psykisk psykisk ustabil etter at samboerskapet opphørte, så han utnyttet det og fikk daglig omsorg for vårt barn. Han sykeliggjorde meg og mine evner som mor, og vant frem med det.

Jeg sørget for å utnytte tiden på psykiatrisk godt, fortalte min mor, søster og nye samboer hvordan alt hang sammen. De var ikke overrasket. Et søskenbarn jobber i forsvaret, spesialtrent på å håndtere psykopater i krig. Hun har bidratt mye, og barnefaren tør aldri måle styrke mot henne. Han har respekt for personer som kan uttøve en maktfaktor i livet hans. Barnevernet, familievernkontoret, og andre offentlige instanser har begynt å se hvordan han opererer. Hvordan han bruker ungen sin, som nå er tenåring, som et maktmiddel mot meg. I tillegg prøver han å bruke barnevernet for å presse ut informasjon om mitt privatliv, noe jeg fortalte barnevernet at jeg ikke kan finne meg i, og at barnefaren får ringe meg direkte om han lurer på noe. Barnevernet går fem på dramatikken hans, og jeg kladrer dem ikke. Oppfordret hun som ringte meg siste på barnefars kommando, at hun må prøve å se på hele historikken i barnevernsmappa til tenåringen. Da kanskje ser de kanskje noe som jeg allerede har visst i mange år. Lov å håpe, men føler at det offentlige ikke har hjulpet noe særlig i min situasjon.

Etter jeg hadde vært  innlagt ble det en kamp for å i hele tatt se barnet vårt. Det er mange år siden jeg var innlagt nå. Hvert eneste samvær prøvde han spolere, og klarte det han ville. Lenge var det slik.

Jeg har på disse årene gått en vei mot å bli glad i meg selv, og lykkes med det. Har kun fått møte tenåringen noen få dager i ferier. Barnefaren ble ble sittende alene på kveldstid og koke hodet sitt etter at jeg flyttet fra han.  De fleste av hans venner på den tiden drakk en del og satt dermed heller på pub enn å besøke han. Det ble ensomt. Han prøvde på et tidspunkt å få meg tilbake, han skulle på en konsert en lørdag kveld. Jeg kunne, til tross for at jeg nettopp hadde vært innlagt og gal, få lov til å være barnevakt for min egen unge. Det var slik han ordla seg. Jeg var provosert over hans utalelse, men lot som jeg ikke hørte akkurat det. Det er tross alt lettere å late som man er dum, en å utgi seg for å være smart. Jeg slukte den kamelen og hadde en etterlengtet ettermiddag og kveld med barnet jeg elsker så høyt og er så bekymret for.

Da barnefaren kom hjem etter festen var han i godt humør og pratet som en foss. Så skulle han vise meg noe på pc’en sin. Han snakket om at jeg som student hadde blitt voldtatt etter en eksamensfest, og hvor leit han syns det var. Deretter ble han sentimental og sa at både han og ungen vår savnet meg. Det han skulle vise meg på pc’n var en pornofilm hvor han mente dama lignet på meg. Noen fler detaljer orker jeg ikke dele her, men da jeg endelig fikk dratt ut døra, følte jeg meg mer enn nedverdiget. Da hans forsøk på å lokke meg tilbake til hans helvete mislyktes og jeg sa jeg har funnet meg en ny mann som jeg hadde det meget godt sammen med, svartnet det for han.

Han tok med seg barnet og flyttet 

Noen måneder senere fortalte barnet vårt meg at de skulle flytte, ikke bare fra byen, men til hjembyen hans. Der hadde han allerede ordnet seg hus og jobb. Han sendte ungen vår over til naboen og skjelte meg ut for alt jeg er og ikke er. I to timer hørte jeg på anklager om alt mellom himmel og jord. Taus som vanlig. Beskyldninger om utroskap, at jeg er gal, verdens verste mor, dummere i hodet, egoistisk, et lite offer som spiller skuespill og får sympati på hans bekostning osv. Dette var han nå så lei av, at han så seg nødt til å flytte femti mil unna, fordi jeg var bare et gigantisk problem for dem begge to. Dette er noen år siden nå, og fremdeles er situasjonen betent og vanskelig.

 Nå har jeg trygghet og støtte i min likeverdige mann, gjennom mange år. Barnefaren forsøker fremdeles spolere samvær, men tenåringen er smart. Og veldig glad i oss begge to. Jeg vet at tenåringen skjønner ganske mye. Og vi har også pratet om hvordan det er å bo alene med en far som er så sint hele tiden. Det har også kommet inn flere bekymringsmeldinger til barnevernet angående faren. Jeg vet hvor de kommer i fra, men det velger jeg å ikke si. De er ikke fra meg. Barnefaren måtte gå på et sinnemestringskurs hos en psykolog, dette etter krav fra barnevernet. Nå har han malt seg selv inn i et hjørne, jeg er drenert energimessig.

Min fremtid kommer til å bli bra, og jeg har det veldig godt ellers i livet mitt. Føler psykopaten synger på siste verset nå, tiden er på min side. Tålmodighet og tid, så dør kanskje den siste psykopatvisen hans ut, overfor meg. Har lært å aldri ta noe for gitt, derfor kan jeg kun tillate meg å tenke at han de siste årene har tapt terreng. Hans troverdighet er liten flere steder nå.

Jeg har ingen tårer igjen å gråte for eller på grunn av den mannen. Jeg gråter kun for vår tenåring som har blitt frarøvet mamma i så mange år. Jeg har angret i så mange år på at han ble faren til barnet jeg har satt til verden. Jeg elsker tenåringen over alt på denne jord, men akkurat faren kunne jeg gjerne vært foruten. Jeg prøver ikke være bitter, føler meg tvert i mot styrket som menneske.

Det finnes et liv både før og etter narsissisten. Det i mellom vil jeg kalle minner for livet.

Da vi fortsatt bodde sammen, fikk jeg en cd yndlingsbandet mitt nettopp hadde gitt ut, av han. Hele den plata handler om vold i nære relasjoner, og hvor vanskelig det er å bli glad i seg selv mens man sitter midt oppi det. Han skjønte aldri hva den handlet om, han likte kun de låtene hvor psykopatens tanker kommer frem. Den plata har betydd utrolig mye for meg, spesielt da jeg bodde isolert med kun hans påvirkning og null frihet til å være meg selv. Det er jo en kjent sak at slike mennesketyper sjelden slipper lys inn i sin mørkeste og private sfære. Min erfaring er intet unntak sånn sett. Hva han har opplevd som har ført til dette, vet jeg ikke om jeg vil vite.

Tenåringen bor fortsatt hos han, og har velutviklede kognitive evner. Har hjulpet til ved å la tenåringen får se både filmer og dr.Phil- episoder som belyser tematikken og for å gi kjennskap til mennesketyper. Tenåringen er opptatt av mennesker og vil gjerne bli noe innenfor omsorg senere i livet. Uten å nevne tenåringens far i noe negativ retning, har tenåringen åpnet seg gradvis for meg og fortalt ting. Vanskelige ting. At han dominerer og bruker krypetaktikker (tenåringens egne ord). At det ikke er noen frihet med telefon, at han alltid følger med og lytter, slik at det blir vanskelig å prate med meg i telefonen. At han gir ei uke husarrest på rommet i sommerferien. Hele den uka fikk tenåringen silent treatment hvor han bare kom inn med mat, og ingen kommunikasjon. Dette fordi mobilregningen til tenåringen ble for dyr den måneden. En annen episode ringte tenåringen meg på kvelden og fortalte at faren hadde kjefta sånn at det var bare å løpe ut døra. Dette var midt på vinteren og vottene ble liggende hjemme. Tenåringen sa at jeg skal IKKE sove i huset sammen med pappa i natt, gråt og var bunnløst fortvilet. Jeg følte meg så langt unna og så hjelpesløs. Hun gikk tillslutt å ringte på til en klassevenn og ga telefonen til mamman i huset. Da presset følelsene på og jeg ba moren i huset om ikke tenåringen min kunne få ligge over til i morgen pga en krangel hjemme med faren. Det var selvsagt helt greit. Dagen etterpå ba faren tenåringen om unnskyldning, og lovde som alltid å dempe seg litt, selv om han hadde rett i å bli irritert.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Jeg har i dag et nært forhold til tenåringen min, selv om faren har skapt stor fysisk avstand mellom oss. Jeg er ikke velkommen til hjembyen hans. Han proklamerer at han gjør alt for å beskytte tenåringen sin mot meg. Faren ser helst at vi får minst mulig tid sammen, og lar oss møte hverandre så sjelden han bare kan, uten å fremstå som komplett urimelig. Min familie er slitne av hele greiene. Tenåringen uttrykker selv at faren er en idiot, og har lagd seg gode mestringstrategier for å holde ut. Mine bekymringer er fortsatt sammensatte, men jeg er sterk i troen og gir aldri opp. Noe annet kan ikke en fortvilet mor gjøre.

Takk for gode og informative artikler, nyanserte og full av nyttig kunnskap. All informasjon er av nytte og betydning. Retter også en stor takk til alle som deler åpent fra sitt eget liv.

 

LES OGSÅ:

Psykopatens taktikk i rettssalen

Hvorfor det er vanskelig å vinne søksmål mot en psykopat

Hvordan du kan vinne en rettssak mot en psykopat

En psykopat lyver om absolutt alt

Dokumentar på NRK: Hva er en psykopat?

Filmar og bøker teiknar eit bilete av psykopatar som karismatiske, valdelege menneske som er heilt blotta for empati. Dei er like fascinerande som dei er skrekkelege. Men er dette biletet rett?

Dette kjennetegner psykopaten

Mangel på empati er gjerne et typisk kjennetegn på en psykopat, og ifølge psykolog og fagdirektør hos Psykopaten.info, Dag Øyvind Engen Nilsen, er det den følelsesmessige empatien de mangler og ikke den kognitive. Det er gjerne ikke noe galt med intelligensen til psykopaten, de kan kjenne igjen følelser når de ser dem, men de kan ikke kjenne på andres smerte, sier han til KK.no

Flere tusen Nordmenn er psykopater

Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist har til NRK ett råd til dem som lever med en psykopat: – Dere burde springe!

Mitt liv som psykopat

Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere. Om Fallon i NRK ytring.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

6 Comments

  1. Anne

    April 10, 2015 at 7:11 pm

    Jeg mistet også sønnen min til faren, ettersom hans far lovet ham gull og grønne skoger dersom han flyttet til ham, og svartmalte meg og stefar til gutten trodde på det. Jeg lot ham forsåvidt flytte uten kamp og omfattende rettsaker, ettersom han var såpass stor at han hadde noe han skulle ha sagt selv. Jeg så dessuten at gutten allerede var i ferd med å slites i stykker av konflikten, og ettersom jeg visste at hans far ikke evnet å gi seg visste jeg at det måtte bli meg som ga slipp, før gutten ble helt ødelagt.

    Det ble selvsagt lite gull og grønne skoger, og jeg har mange ganger lurt på om jeg sviktet sønnen min ved å la ham flytte til faren, men jeg tror faktisk alternativet var verre. Selv om gutten klart lider under farens kontrollbehov og urimeligheter fikk løsningen iallfall slutt på det ekstreme presset gutten levde under da han bodde hos meg, og faren ringte flere ganger dagen for å krisemaksimere alt.

    Dessverre er det fremdeles slik at samfunnet dømmer oss mødre dersom barna våre ikke lever med oss. Hva er galt med oss da??? Jeg har fått mange rare blikk opp gjennom årene når det fremkom at gutten bodde hos sin far, og at jeg var helge- og feriemamma. Det som har holdt meg oppe er at JEG vet at det var den største kjærlighetserklæringen jeg kunne gi min sønn; Jeg gav slipp på ham for å gi ham så mye ro som mulig er når han engang har en slik far. Til tross for hvor vondt det gjorde MEG var det min sønns beste jeg satte fremst.

    Men fullstendig ro er det selvfølgelig ikke mulig å få når man har en slik far, og optimal har heller ikke løsningen vært. Far sluttet aldri med å svartmale meg og mitt løfte til meg selv om å gi gutten ro gjorde at jeg ikke engang kunne forsvare meg. Derfor var det et par år han nesten klarte å få gutten til å hate meg… men gutten er blitt eldre og forstår nå mer selv. Han har i stor grad gjennomskuet faren nå, og kommer til meg for å få ro og stabilitet. Eneste grunnen til at han ikke flytter hit er venner og at faren har stor plass, mens det her er trangere om godene. Snart flytter han for seg selv- må det for å ikke gå til grunne sier han- og da får vi jo se hvor han helst trekker når han vil hjem til familien en tur. Vi har i dag et nært forhold, og jeg er ikke redd for at jeg ikke vil se ham fremover, for å si det slik. Jeg har tidd og ventet… og faren har felt seg selv ved å være seg selv.

    Du skal være stolt av valgene du tok, og ikke minst over hvordan du har reist deg igjen og blitt denne sterke damen. Jeg er sikker på at din sønn forstår mer og mer, og som voksen mann vil han være fri til å velge og velge bort. Da vil du være der for ham, slik du alltid egentlig har vært det. Du vet det og gutten vet det, så hva andre måtte tro og mene skal du bare blåse i. Men slik jeg leser historien din har du forstått det allerede. 🙂

  2. Camilla Pedersen

    June 24, 2016 at 11:37 pm

    Takk for at du setter ord på dette. jeg har selv en datter som er fanget i psykopatns klær og det ser ikke ut til å ende. Hun er voksen, men hun er dessverre hjerneskadet og han har ingen planer om å gi slipp på henne. Alt fordi jeg var syk og ønsket hjelp av kommunen.

    Vi kommer rett og slett ikke unna så lenge faren ikke vil gi slipp. jeg får ingen informasjon om henne, selv ikke da hun var i narkose, selv om jeg har delt foreldreansvar. Og dethar vært perioder hvor hun ikke har fått se meg og i starten gråt hun hver gang jeg gikk. Savnet etter den mammaen hun har kjent så godt og hatt så nær har vært så ekstrem, men det tok ikke retten hensyn til da jeg forsøkte å få henne tilbake. Han er en god skuespiller og et offer for meg. Det er jeg som gjør han så sint var sakkyndiges konklusjon. Dermed er min datter egig fanget.Jeg har brukt seks år på å komme meg ut av skam, skyldsfølelse, sykdom og sinne og på en eller annen måte klart å gi slipp. Fortsatt sliter jeg med å få kroppen til å fungere, og jeg vet at dette kommer av det psykiske presset. Men jeg blir sterkere og sterkere.

  3. Anonym

    August 1, 2016 at 6:57 pm

    Det er bra at du har konsentrert deg om deg selv og ryddet opp. Da hsr du ha mye mer å gi din tenåring. Du vil nok vinne.

  4. Ellie

    January 19, 2017 at 5:37 pm

    “Forretningsreise” er en historie de bruker når det har en dame på gang et annet sted.

  5. Anonym

    February 9, 2018 at 7:43 pm

    Jeg mistet kontakt med min biologiske far når jeg var 2 år. Måtte vokse opp hos min psykopatiske mor. Jeg fikk kontakt med min biologiske far etter ett voldsomt oppgjør med min mor i voksen alder. Jeg innså at jeg var blitt hjernevasket til å være en person jeg ikke var. At jeg hadde blitt hjernevasket til å spille ett falskt skuespill. Jeg har snakket med min far angående om at han burde vært tilstede i livet mitt. Svaret er faktisk Nei. Nei fordi jeg vet at jeg konstant ville ha blitt nedlesset med kritikk og negativitet angående han. Hun hadde krevd enda mer full oversikt, makt og kontroll. Det hadde vært langt mer stress. Så det var bedre at jeg fikk kontakt med min biologiske far på eget initiativ når jeg var ferdig med min mor. Men gjett om det plager henne. Det er nok den verste straffen jeg kunne ha gitt henne. Hun var rask med å skulle bryte inn i mitt liv når hun fikk rede på at jeg hadde møtt min far. Hun var rask med å skulle vri alt om å spille det store offeret. Hva røper hun? Når hun tar seg selv i forsvar uten grunn? Det er uansett godt å se hvor jeg kommer ifra. Nå våger jeg å bli kjent med meg selv. Ikke fortrenge meg selv i en tåkete verden. Jeg ante rett og slett ikke hvem jeg var og var redd meg selv. Nå har jeg funnet mange skjulte evner og talenter som endelig kan leves ut. Gjett hvem som er misunnelig? Min farmor var nok en dame som gjorde ett stort inntrykk på henne. En veldig sterk og selvstendig dame. Veldig kreativ og med mange evner og talenter. Hennes egen mor – stikk motsatt. Barna var hennes saueflokk. Glemmer ikke min mors reaksjon når jeg sa at jeg kjente meg igjen i min farmor. NEI! Brølte hun høyere enn noensinne. Hva røpte hun? Vel, det plager henne nok å ikke motta noen hjelp på sine eldre dager. Hun er ensom og forlatt. Jeg er ikke tilknyttet henne.

  6. Kim

    April 22, 2018 at 4:41 pm

    Hadde håpa at dette kunne være et nyttig og lærerikt forum, men etter å ha fulgt med på artiklene og kommentarene her en periode, er jeg skuffa over useriøsitet og den feministiske/mannefiendlige undertonen i det meste som formidles her (det siste innlegget ovenfor er velkomment som frisk luft i en 60-talls gymsal og bekrefter regelen). Det ER IKKE bare menn som er psykopater, og når det gjelder foreldre som tar fra barna sine kontakt med den andre forelderen er nok menn langt fra halvparten. Men kvinner/mødre er selvfølgelig ikke psykopater – de er passivt ødelagte offere om de er psykisk syke – og alltid beste omsorgsperson, til og med når de er stamgjester ved psykiatriske institusjoner og således har nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.