Når andre i familien er psykopat

Jeg gleder meg til han dør

Bak masken er han en tyrann og psykopat

Historien er så morbid, at det kan være vanskelig for utenforstående å tro at det er sant. Ikke at folk tror at hun lyver, men innholdet i historien er vanskelig å fatte og begripe – for de som har et godt og kjærlig forhold til foreldrene sine. På grunn av historien, er det vanskelig å dele de innerste tankene, forteller hun  – hun føler seg litt morbid selv, i disse dager.

LESERHISTORIE: Oppveksten var vond, preget av trusler, fysisk og psykisk vold. Når smeller det neste gang? Jeg ble en ekspert – for min alder å være – på å lese tegn og kroppsspråk. For å være parat når neste uforutsigbare utblåsning kom. Alltid på vakt. Alltid i beredskap. Utrygg. Utrygg overalt. Utrygg på do – plutselig hamret han på døren eller rev den opp – jeg måtte forte meg å bli ferdig, man koser seg tross alt ikke på do!

Jeg måtte forte meg hjem fra skolen – gjennom hele grunnskolen. Om jeg kom sent fordi jeg hadde somlet, var det kryssforhør. Hvor har du vært, hva har du gjort, hvem har du vært sammen med? Jeg begynte å lyve om hvem jeg hadde vært sammen med. For i hans verden var det stort statusskille på hvem som bodde hvor – og dermed hvem som var bra nok å være sammen med. Og hvem som var slum. Vi var så mye finere og bedre enn alle andre, vi. Jeg har aldri forstått hvorfor, men jeg innrettet meg, om ikke annet tilsynelatende.

Barndomshjemmet er virkelig gedigent. Et kjøkken på størrelse med en 4-millioners leilighet på Grünerløkka, eget rom til bøker, eget rom til musikkinstrumenter som inneholdt et par flygler, kontrabasser, bratsjer og annet presentabelt,  tv-stue, spisestue som bare ble brukt til jul og nyttårsaften, et uhøflig antall soverom og bad, vinkjeller på størrelse med et vanlig klasserom, uthus med både bordtennishall og verksted. Det var enormt. Og skikkelig overmøblert. Feriehus hist og her, enorm feriebåt og turer i utland og innland.

Tilsynelatende vanvittig bra og vellykket. Viktigheten av å ha en presentabel fasade overgikk det meste andre. Jeg lurer fortsatt på hvem det var som visste hvordan det var innenfor de 4 veggene i det barndomshjemmet der?

Det var ikke så lurt da det ble oppdaget at jeg enten løy, eller gjorde noe litt på min egen måte.

Juling og vold, var en bra måte å oppdra meg på. I alskens varianter. Med flat hånd på hodet, i ansiktet, på armer og bein, rompa. Med knyttet neve i magen, ryggen, ribbena. Spark med harde sko i rompa og bena. Traff han midt mellom skinkene, var det en innertier. Liggende over knærne hans med rompa bar og lærbelte som remedie. Da jeg utviklet protest ved å la vær å gråte, kommanderte han moren min til å hente en planke, så han kunne slå hardt. Hun var lydig, hun, og hentet en planke. Jeg gjorde i buksa. Det stoppet ikke da, nei. Da måtte jeg ut og lufte hunden sammen med moren min, men å skifte tøy, og vaske vekk avføring, se, nei det gikk jo ikke an. Det hadde jeg gjort meg fortjent til, så sånn fikk jeg vær så god å gå.

Han var god til å lage blåmerker der hvor de ikke syntes – på steder på kroppen som var dekket av klær. Om det var et synlig blåmerke, ble jeg informert om at jeg var et klumsete barn, og det var forklaringen. Det var liksom ikke rom for tvil om hvordan de skulle forklares.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Dialekten i byen jeg vokste opp i, er særegen, og veldig lett gjenkjennelig. ”Alle” kjenner den dialekten. Og slik gikk det ikke an å snakke – det var bare lavsorts mennesker som pratet sånn. Jeg måtte p.r.a.t.e  b.o.k.m.å.l. Og det gjorde jeg – hjemme. På skolen og da jeg var ute i gaten og hoppet strikk eller paradis – ja, da snakket jeg så bred dialekt som det kanskje er mulig. Det var deilig!

Det var liksom ikke noe fast eller forutsigbart mønster – plutselig så bare smalt det. Det kunne være at et bløtkokt egg var – etter hans mening – kokt et halvt minutt for lite eller mye. Resultatet? Han kastet rå egg på alle veggene på kjøkkenet, og jeg måtte tørke opp – for da lærte jeg hvordan egg skulle kokes riktig. Det skjedde noen ganger, så lærte jeg at store egg måtte kokes litt lengre enn små, da jeg var 8 år.

Det kunne være at melkekartongen stod i hylle nummer to i kjøleskapet, istedenfor i hylle nummer èn. Resultatet? Alle hyllene i kjøleskapsdøren ble flerret ut og slengt veggemellom på kjøkkenet. For de var jo helt ubrukelige I.K.K.E.S.A.N.T?!

Mange ukers husarrest

Det kunne være at jeg kom hjem ett minutt over klokken 8 om kvelden, når jeg skulle være hjemme klokken 8 P.R.E.S.I.S. Resultatet? Husarrest i 2 uker, for da forstod jeg hva det innebar å være presis. Jeg fikk mange ukers husarrest opp gjennom årene. Det kunne være at den ferskpressede juicen hans ble servert i feil mugge. Resultatet? Han helte alt innholdet over hodet på meg. Og sånn måtte jeg gå på skolen, for da husket jeg nok til neste gang hvordan det skulle gjøres riktig. En strikket ullgenser gjennomvåt av ferskpresset appelsinjuice er ikke noe jeg vil anbefale å ha på seg, verken på skolen eller ellers.

Jeg var skikkelig vill og gæærn og stjal mynt fra mammas pung, og dro rett i kiosken og kjøpte vingummi, og spiste dem i smug. Jeg visste det var galt å stjele, samtidig var det så innmari deilig med favorittgodteriet. Det stoppet fort, for det ble oppdaget. Resultatet? Innkjøp av 1 kilo av nevnte godteri, som jeg skulle spise på kommando i hans åsyn. Jeg kastet opp til slutt. For det var det en passende straff med en runde juling – han sluttet da jeg tisset på meg. Og dèt, se det gikk ikke an å oppføre seg sånn – å skitne til hans gulv på den måten var uhørt. Da ble jeg sendt rett ut, og måtte stå skolerett foran vinduet, så han kunne se meg – i en hel time. Den timen var lang, i 17 kuldegrader. Med våte bukser. Jeg er ikke så glad i vinteren som voksen, jeg.

Historiene tar ingen ende – de fortsetter og fortsetter. Den fysiske julingen stoppet heldigvis opp da han kastet meg ut hjemmefra da jeg var 17 år. Jeg var lettet og forbannet. Forbannet lettet! Jeg slapp vold og sjikane, jeg var fri. Trodde jeg. Jeg var fri for fysisk vold, i det minste. Sjikanen stoppet ikke. Den fortsatte og fortsatte i uante varianter frem til jeg var 30.

Ikke så fri som jeg trodde

Da var jeg trygg nok i meg selv til å ta et oppgjør med ham. Og det gjorde jeg til gagns. Jeg konfronterte ham, som jeg har lest meg til at er lurt å gjøre med en psykopat. Resultatet? Full benekting, med beskjed om at jeg var et umulig barn, så jeg fortjente all den julingen jeg hadde fått – for da hadde han fått banket vett inn i meg,, så han hadde gjort et klokt og riktig valg.

Da brøt jeg all kontakt med ham, helt og fullstendig i 10 år. Det var, deilig det! Trodde jeg. Jeg har skjønt i ettertid at jeg var ikke så fri som jeg trodde at jeg var da. Jeg var i alle fall selvstendig.

Jeg ble enestående mamma for barnet mitt. Klart meg godt med full jobb og den ene inntekten. Økonomien var ryddig og forutsigbar, om enn magert til tider. Så begynte det å komme penger fra ham – helt ut av det blå. For det var jo helt utelukket at jeg kunne være alene med barnet mitt, og klare meg på en inntekt. Og det at jeg hadde både bil OG motorsykkel som alenemor, nei – det måtte jeg vite at var fullstendig uhørt. Så da ble jeg informert av ham om at jeg måtte faktisk selge motorsykkelen min, for å være i posisjon til å ta i mot almisser fra ham. Jeg sendte pengene hans i retur – med glede for meg, tap av kontroll for ham. Med motorsykkelen og egen ære i behold.

Årene uten kontakt med ham gikk. Sinnet og bitterheten brant ut. Det tærer på kreftene å være sint og bitter i mange år! Så meldte et nytt barn sin ankomst, og jeg tenkte at det var en gyllen mulighet til å forsøke igjen.

Kanskje han hadde mildnet med årene? Kanskje han var litt snill og hyggelig likevel? Velviljen min var nok like stor som ønsket om at det skulle være sant. Akk nei.

Søsteren min og jeg delte erfaringene, opplevelsene, frykten og raseriet for ham. Med en felles glede til den dagen han døde, skulle komme. Da skulle vi nemlig bruke en blomstrete hatt og danse sammen! Åh, så deilig det var å glede seg med henne om både den morbide humoren, og drømmen om at han skulle bli borte.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Nå er hans dager talte, han fullfører livet sitt i løpet av kort tid. Til min store henrykkelse og glede. Jeg gleder meg til han er død, jeg gleder meg til å gå med blomstrete hatt den dagen – jeg skal gjøre det, selv om søsteren min er død nå. Jeg skal ikke gå i begravelsen, til tross for at folk rundt meg sier jeg kommer til å angre.

Jeg vil ikke gå i den begravelsen av flere grunner. For meg er det helt utenkelig å sitte i en begravelsesseremoni og høre mange fagre ord om ham, høre og se folk rundt meg gråte i sorg over at han er borte – når jeg selv bare jubler og opplever det som en lykkens dag. For meg er det utenkelig å stå ved utgangen av kirkedøren og ta i mot kondolanser fra perifere bekjente om hvor trist det er å ha mistet faren sin. Det blir min befrielsesdag, hans begravelsesdag.

De aller nærmeste i familien vet noe om historien, og har selv erfart hans krumspring, så de forstår nok grunnen til at jeg ikke møter opp. De perifere menneskene, derimot, som har møtt sjarmsiden hans i selskapslivet og det offentlige rom, tror jeg nok ikke vil forstå noen ting. Han som var så hyggelig og sjarmerende, kunnskapsrik og veltalende, vellykket og medlem av byens sosietet? Jeg kan ikke sette meg selv og mine behov til side for å tekkes mennesker som bare kjenner hans glansside. Min klokeste og næreste venninne gjennom 40 år gjorde det så enkelt for meg da jeg begynte å tvile; du må bare skille hva som er dine og andres behov. Det løste alt for meg!

Jeg kommer ikke til å angre – jeg vet jeg har prøvd å snakke med ham, konfrontere, komme til forsoning uten hell. Jeg tror ikke han kommer til å bli en følsom, myk, omsorgsfull og empatisk mann på sine siste få dager. Personligheten hans endrer seg ikke bare fordi han skal dø. Og historien med ham endrer seg heller ikke, bare fordi han skal dø.

Jeg fryder meg over min egen glede og lettelse over at dagen endelig skal komme – den som jeg har ventet på så lenge. Da stopper ikke historien, men mulighten hans for å tyrannisere stopper. Det blir befriende, og jeg gleder meg!

Og denne ventetiden er noen av mine lykkeligste dager.

Morbid nok? Eller naturlig nok? Gleden over å fantasere om teksten i hans kommende dødsannonse er like makaber som gledelig for meg; ett hjerte og to hender har sluttet å slå.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (6)

  1. anonym

    «Ett hjerte og to hender har sluttet å slå». Den ville jeg ha brukt!

  2. Thomas

    En god fortælling. Du er stærk!

  3. Monica

    Kjenner veldig godt til din tanke. Noe jeg har sagt til meg selv i mange år; Den dagen min mor dør – vil bli feiret.
    Som hennes egen far sa; At jeg gjennomskuet henne – jeg sa det jeg mente. Dessverre så har hun og hennes søster med de samme narsisstiske trekkene klart å ødelegge den stor søskenflokken. Jeg og min bror ble alvorlig syk i ung alder. Likevel, så er det ikke lov til å nevne narsisstiske trekk. Jeg savner min morfar, den eneste mannen med ben i nesen. Ellers, så vil ikke de andre mennene innse fakta. De er ikke sterke nok.

  4. Hei og takk for at du deler. Jeg har hatt to psykopater i familien den ene er død og jeg gråt av glede, nå gjenstår det bare å komme seg igjennom dødsbo-saken så er jeg også helt fri etter 30 år med psykisk terror. Blir rart…gleder meg 🙂
    Ønsker deg all lykke videre i livet.

  5. Jeg skjønner deg veldig godt. Nå kan du endelig får fred. Ikke se deg tilbake, glem han. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet.

  6. Jeg forstår deg svært godt. Jeg gleder med til min far dør! Det skal bli så befriende! Jeg ønsker deg virkelig alt godt- og gleder meg på dine vegne. Klart det er deilig å bli kvitt noen som med glede har ødelagt livet ditt i så mange år. Selv har jeg blitt tyrannisert på værste måte, vold, trusler og et forferdelig maktspill for galleriet. Min far er også meget verdsatt i samfunnet, har alltid hatt høy status, og er en tilsynelatende fantastisk kjekk, sjarmerende og vellykket mann. Han har funnet stor glede i å ødelegge livet mitt fra jeg var liten. Hans mål var nok å drive meg til selvmord. Han klarte det nesten. Jeg rømte til den andre siden av landet for en del år tilbake. Det var et klokt valg. Han kan ikke trakkassere meg på samme måte lengre, avstanden er for stor. Jeg har ønsket han død i mange år. Fra jeg var 12. Jeg ser for meg at jeg vil oppleve en enorm lettelse, og en stor takknemmelighet den dagen han dør. Takknemmelighet fordi at den dagen er endelig den krigen jeg aldri ville være med i over! Og jeg lever fortsatt- han klarte ikke å ta kverken på meg! Det er utrolig viktig etter så mange år med tyranni, å føle at man ikke lengre er et offer for psykopaten. Og døden er i de ekstreme tilfellene en venn mann har ventet lenge på! Løft hode ditt, nå er du fri, og du kom deg jammen meg gjennom dette helvetet! Gled deg du, jeg unner deg den gleden av hele mitt hjerte!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.