Se her, sa de. Her er en båt du kan seile på livets hav.
Finn en å seile sammen med, så blir det så mye enklere, sa de. Han kan hjelpe deg å sette seil når vinden er god. Han kan hjelpe deg å ro når vinden løyer. Og når havet slår over rekka, kan han hjelpe deg å øse.
Han stod på kaia og spurte om han kunne få være med.
Kan du seile? spurte hun.
Jeg er vokst opp ved sjøen, sa han.
Kan du ro? spurte hun.Jeg er vokst opp ved sjøen, sa han.
Kan du øse? spurte hun.
Ja, jeg er jo vokst opp ved sjøen, sa han.
Hopp inn, sa hun.
Det han ikke sa, var at han også var flink til å spikke, faren var skogsarbeider.Båten var fin. Den hadde flotte linjer og vakre utskjæringer, men han syntes ikke den var bra nok, så han begynte å spikke. På båten.
Hvorfor gjør du det? spurte hun.
Den blir enda finere da, sa han. Jeg er jo vokst opp ved sjøen.
Han fortsatte å spikke.
Rekka ble lavere for hver flis han skar av. Når hun lurte på om ikke båten var bra nok, og rekka lav nok, fikk hun til svar at han var vokst opp ved sjøen, han visste hvordan det skulle være.Vinden blåste opp og hun bad ham om å hjelpe til med å heise seilet.
Har ikke tid, jeg må spikke, var svaret.
Vinden løyet, og hun fant fram årene.
Var det så at du kunne ro? spurte hun.
Har ikke tid, jeg må spikke, sa han.Slik gikk årene. Han spikket. Hun heiste seil. Hun bunkret. Hun øste. Hun rodde. Hun la bomteltet over dem i regnvær og hun navigerte dem fra havn til havn.
Så kom Stormen.
Den store stormen.
Etter å ha revet seilet, så hun at dette kom til å gå galt. Rekka var spikket så lav at havet slo inn ved det minste bølgeskvulp og nå slo bølgene over så raskt at hun ikke klarte å holde unna. Hun bad ham om å øse. Jeg orker ikke, jeg må spikke, svarte han.—
Hun våknet. Lungene verket. Hun var våt i håret og lå i bunnen av båten sin.
Hun reiste seg opp og så seg rundt. Båten lå i tørrdokk på ei strand. Hun så ingenting til ham. Men rundt båten, bortover stranda, lå flere båter i tørrdokk. Mellom dem lå det fliser som var skylt på land. Hun krabbet ut av båten og plukket opp noen av dem.
Ved båten stod det et spann med tjære. Hun klinte på litt og festet en flis på rekka. Kunne hun klare å bygge rekka opp igjen høyt nok til at den ville holde vannet utenfor båten?Hun samlet fliser. De som eide de andre båtene gikk også rundt og samlet fliser. Noen ganger byttet de flis, å få dem til å passe var et vanskelig puslespill. Men rekka ble sakte, men sikkert høyere. Det var flere som hadde hatt med seg noen med kniv i båten sin. Noen som ikke ville hjelpe med seil eller årer eller øsekar, men bare likte å spikke.
Flisene på stranda dukket opp etter hver stormnatt. De ble skylt i land og de skipbrudne gikk og plukket. De delte fliser og tjære.
—
En dag var rekka så høy at hun kunne legge båten på vannet. Men hun tok tjærespannet med seg og når hun fant en flis i vannet, plukket hun den opp og så etter om hun kunne få den til å passe. Gjorde den ikke det, tok hun den med seg og gav den til en annen som limte fliser på båten sin. Det var mange av dem. Noen ganger fikk hun fliser av andre som hadde hatt med seg en flisespikker.
Båten hadde ikke lenger de vakre utskjæringene og den elegante fasongen, men den fløt, den holdt vannet ute, og hun kom dit hun skulle, ved hjelp av seil, årer og øsekar.
Og Spikkeren?
Han hadde flytt i land på stranda noen kilometer lenger sør. Etter å ha sittet en stund og ristet på hodet for å få vannet ut av ørene, og sett seg rundt for å se hvor han var – reiste han seg og begynte å gå langs stranda.Han gikk litt hit og han gikk litt dit. Han gikk seg bort og han fant veien igjen.
Noen snille mennesker tok seg av ham og hjalp ham å sette opp ei enkel hytte i skogkanten.
Hver dag gikk han på stranda og plukket opp fliser som hadde blitt skylt i land. Han spikket og bearbeidet dem og laget flotte figurer.
Sjakkfigurer. De fikk plass på fire sjakkbrett han hadde på hyllene i hytta si.
Hver kveld tok han ned et brett og spilte et sett mot seg selv. Han vant hver gang.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om dette diktet? Har du skrevet et selv? Legg gjerne igjen din kommentar eller send ditt dikt til redaksjonen@psykopaten.info
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Så vakkert og presist beskrevet, akkurat slik er det, og akkurat slik plukker man seg selv opp og forsøker igjen… En livserfaring rikere og som man kjenner igjen i andre som har opplevd det samme … sammen kan vi dele erfaringer og hjelpe hverandre..
Takk for ditt dikt.Så dypt og det kjentes i själen.Forstår at vi er mange som har fått ta del i samme sorg.
Ja det er sant, dele erfaringer er en stor hjelp.