Når andre i familien er psykopat

Når din egen mor er psykopaten i ditt liv

mor er en sosiopat eller narsissist

Hennes far sitter fortsatt fast i grepet til sin mor. Selv klarte hun etter mange år å bryte med psykopaten. Les den hjerteskjærende historien om en datters kamp mot sin egen mor. 

LESERHISTORIE: Jeg skulle gjerne lest andres historie som er mer lik min, selv om jeg skulle ønske at ingen andre noen gang må oppleve det samme som meg og mine søsken! Særlig fint hadde det vært å kunne lese om det da jeg fortsatt hadde kontakt med henne.

Jeg føler at det har gitt meg en del ekstra utfordringer at det var nettopp mamma. For mange barn, kanskje de fleste, er det mamma de står nærmest. Da gjør det også litt ekstra stor skade når det er nettopp henne man aldri, på noe tidspunkt kan stole på.

Trollet i mitt liv

Jeg er nå voksen, gift med en flott mann – og har to fantastiske barn. Det har vært en tøff jobb å komme seg dit jeg er idag. Det har vært en lang og slitsom kamp som delvis fortsatt pågår. Selv flere år etter at jeg har brutt kontakten med trollet i mitt liv.

Jeg flyttet tidlig hjemmefra, og lenge etter at jeg flyttet hang det i at søndager var grusomme dager. Søndager var ofte fylt med krangling mellom mamma og pappa fra morgen til kveld. Jeg husker jeg gleda meg til helg hvis mamma skulle jobbe. Og jeg husker det ofte var trasig når jeg skulle i bursdager, fordi jeg det var vanskelig å ha på maska som viste at man hadde det bra når man kom rett fra galehuset og inn i et feststemt hjem. Alle «annerledesdager» var ille. Helg, bursdager og  ferier.

Alltid konflikt

I tillegg var det alltid konflikt med noen, ofte i nær familie på hennes side. Og særlig med hennes foreldre og hennes eneste bror. Når det gjelder familien på hennes side skal det sies at svært mange av disse har lignende trekk. Hennes bror er nok ganske lik, og forholdet mellom hennes foreldre var også meget vanskelig!

Alle skruer løs Kjersti Marken

BESTILL BOKEN I DAG

Les Kjersti Markens samling av fortellinger som illustrerer liv i forhold, og annen livsvisdom. Noen av episodene er tatt fra eget liv, mange fra andres. Du finner livsvisdom, ironi, sorg og humor pakket inn i sjarmerende små historier som på underfundig og til tider fornøyelig vis illustrerer livet på godt og vondt.

Forlagshuset Vest sender deg boken. Pris kr. 229,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Angående hennes foreldre ble vi tidlig fortalt hvordan de var, og hva de mente og tenkte. Jeg fikk høre at jeg var deres favoritt, og mine søsken fikk høre at de overhode ikke var likt av sine besteforeldre. Å ha noe med mormor og morfar å gjøre førte alltid til store problemer. Enten i forkant, eller etterpå. Eller begge deler. Eventuelt også underveis. Og i lange perioder i oppveksten hadde vi også ingenting med de å gjøre. I perioder var det kun kontakt pr telefon. Dette førte også til store problemer hjemme hos oss. Mye krangling og kjefting om temaet. Og jeg fikk skylda for at forholdet var som det var, helt fra tidlig barneskolealder – minst.

Episoder som jeg husker svært godt

Vi var på besøk hos mormor og morfar. Noe skjedde mellom mamma og foreldrene og de begynte å krangle. Høylytt. Jeg var elleve år gammel og satt på kjøkkenet og tegna med søsteren min. Pappa kom plutselig og henta oss. NÅ skulle vi dra! Det endte med brølende krangling fra begge parter. Mormor og morfar stod øverst i trappa, mens vi stod sammen med mine foreldre nederst. Mamma brølte av all makt. Og det gjorde også mormor og morfar.

Turen hjem gikk som den alltid gjorde på vei derfra. Brølkjefting fra mammas side hele veien.

En annen gang hadde mamma terpa så mye til meg om at det var min skyld at det var sånn at jeg ble helt desperat. Jeg var tolv år gammel. I fortvilelse satte jeg meg ned og skrev et brev til dem. Jeg husker ikke alt jeg skrev, men konklusjonen var klar: jeg ville ikke ha noe mer med de å gjøre fordi det skapte så store problemer hos oss. Og fordi jeg syntes det var vanskelig at de forskjellsbehandlet oss.

Da jeg leverte brevet til mamma ble hun rasende.

Igjen sto jeg uten å forstå noe, jeg trodde jo hun skulle bli glad!

Jeg vokste opp på begynnelsen av nittitallet. Jeg undres over hvordan det var å være min far oppi dette. Jeg unnskylder han ikke, men jeg forstår at det den gangen ville vært svært vanskelig å gå fra henne og samtidig få med seg barna. Han burde snakket med oss om det!

Min far velger henne fremfor barn og barnebarn

Dette er et litt sårt tema. Det er vanskelig å forstå at han kunne la barn vokse opp i et slikt miljø. Det er også svært vanskelig å forstå at han fortsatt velger å bo sammen med henne. Nå – når vi alle har brutt kontakten med dem.  Flere av barnebarna har han aldri sett. Det er vanskelig å forstå, og det er vanskelig for oss å vite hva han tenker og mener.

Vi kjenner ikke vår far, for det har mamma gjort sitt beste for å forhindre. Hun har i alle år snakket svært nedsettende om han til oss. Fortalt oss hva pappa tenker og mener, mens han selv har sagt svært lite, også når han har vært til stede når hun sier det. Jeg kan vagt minnes at han protesterte da vi var ganske unge. Det har ingen hensikt å protestere. Det er det hun sier og mener som gjelder. Også om hva man føler og tenker! Det har vært veldig frustrerende som barn å få fortalt fra henne, med brøling, hva jeg tenker og føler!

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Når jeg skriver brølkjefting er det akkurat det jeg mener. Hun brølte så høyt hun klarte, dette kunne pågå i dagesvis. Vi sovna av utmattelse til det om kvelden, og kom hjem til det etter skolen.

Stadig nye årsaker til å brøle og kjefte dukka opp. Alt det «gale» du hadde gjort fra du var født og frem til idag kunne hun kjefte om. Rasende dra frem gammelt grums. Hver eneste gang. Og ofte tett oppi fjeset.

Hvis du svarte var du frekk, hvis du ikke svarte var du frekk, hvis du ble sint var du frekk. Hvis du ble lei deg hadde hun vunnet.

Jeg endte ofte opp med å provosere henne fordi jeg følte meg så urettferdig behandlet. Uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde, det kunne aldri bli riktig. Hvis hun hadde lyst til å kjefte fant hun noe å starte med, og så fortsatte det til hun hadde fått nok utløp.

Hun sparket og slo, lugget og dyttet, samtidig som hun brølte. Men det var ikke det som var det verste. Det er ikke det som har satt de dypeste sporene.

Psykisk nedbryting

Det er den psykiske nedbrytningen som er det verste. Den er gjennomborende og ødeleggende.

Det er umulig for meg å forstå. Når man selv har hatt en traumatisk oppvekst burde man jo ønske å ikke videreføre det. Hun jobbet hardt for å bryte oss ned, både oss barn og min far. Det kom stikk hele tiden. Og beskyldninger om at uvennskap, episoder og krangler mellom voksne var min feil. Fra tidlig barneskolealder, minst.

Jeg har brukt år av mitt voksne liv på å «finne meg selv» og bli venn med meg selv. Det tar tid å bygge seg opp igjen etter en slik oppvekst.

Det har vært en stor tankevekker å få egne barn. Selv om jeg alltid har vært svært opptatt av å ikke være som, eller gjøre de samme feilene som mine foreldre har gjort.

Jeg var udugelig, vanskelig, bortskjemt og selvopptatt

Jeg fikk aldri, ikke en eneste gang, høre at mine foreldre var glad i meg eller stolt av meg. Derimot fikk jeg til stadighet høre at jeg var udugelig og vanskelig, bortskjemt og selvopptatt. Faktisk fikk jeg høre at jeg var så vanskelig at de kanskje måtte sende meg bort. Og at de kanskje skulle skilles fordi jeg var så umulig. Dette pågikk helt til jeg kutta kontakten og stengte av alle muligheter for å ta kontakt.

Etter at jeg ble voksen, og etter flere år til psykolog, ble det etterhvert helt umulig å fortsatt omgås henne. Både fordi det alltid førte noe negativt med seg å være sammen med henne, og fordi jeg ble mer og mer sikker på at mine barn aldri noen gang skulle være alene med henne!

Problemet med å omgås henne er at det alltid er en hake ved det. Samme hvor lang tid det går. Får man noe, brukt eller nytt, står man i evig takknemlighetsgjeld. Og gaven er for evig hennes til å bestemme over. Og når hun blir sint for noe drar hun frem alle de fantastiske gavene og hvor mye jeg krever av henne, hvor utakknemlig og storforlangende jeg er. Sannheten er at de fleste tingene hadde jeg ikke bruk for, og langt mindre hadde jeg bedt om å få det.

Er det ikke noe å krangle om konstruerer hun en krangel. Det må være konflikter hele tida.

Anita Angelica Meyer Fra offer til heltinne

FRA OFFER TIL HELTINNE

Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Hun lager konflikter på mange måter. Hun bruker oss søsken mot hverandre, vrir og vrenger på ting som er sagt og prøver å sette oss opp mot hverandre.

Jeg har vært heldig, jeg hadde flere søsken, og vi snakka mye sammen. Sånn beholdt vi forstanden oppi galskapen. Men det var også årsak til mye trøbbel.

Sjalusien hennes kjente ingen grenser

Det ser jeg nå, i voksen alder. Hun jobbet iherdig for å ødelegge enhver anledning som kunne ha et hint av å være fredelig og koselig. I ordets ytterste forstand.

Jeg og mine søsken var alle hjemme ei helg, vi var tenåringer og  hadde sittet oppe etter at foreldrene våre hadde lagt seg. Vi hadde spist potetgull, og satte bollen i vasken. Vi la oss, og sovna. En times tid etterpå kommer mamma brølende inn på rommene våre fordi vi ikke hadde vasket bollen. Brølingen varte lenge. Kanskje en times tid. Ikke uvanlig for oss.

En annen episode fra da vi var yngre:

Straks vi kom hjem fra skolen skulle vi rydde rommene våre. I stedet rydda og støvsugde vi så og si hele huset. Vi gjorde det i håp om at det skulle bli en rolig ettermiddag. Vi tok feil. Ikke et positivt ord om alt vi hadde gjort. Bare kjeft fordi vi ikke hadde ryddet rommene og fordi det sto to kasseroller i vasken som skulle vært vasket opp.

Etterhvert fikk vi faste oppgaver. Jeg unnlot alltid å gjøre min slik jeg skulle, for da var det en grunn til all kjeftinga. Og så visste jeg at mine søsken slapp. Det som var helt sikkert var at det alltid fantes en grunn til å starte kjeftingen. Da var det bedre at det var noe som føltes som en reell årsak, i tillegg til at det var mer forutsigbart.

Julen er fortsatt vanskelig

Jeg synes fortsatt at jula er litt vanskelig. Litt fordi det er så veldig fokus på familie og kos, og litt fordi jeg husker alle grufulle juler vi har hatt. Så mye kjefting og forferdelig stemning at det var en gru. Slikt henger i langt inn i voksenlivet. Heldigvis har jeg nå en fin og koselig svigerfamilie med bare hyggelige folk. Sammen med dem, og mine søsken gjør jeg så godt jeg kan for å lage en koselig og avslappende jul for barna mine.

Jeg synes også det er vanskelig at jeg aldri blir helt ferdig med barndommen min og familieforholdene. Jeg har snakka og snakka og snakka om det, og det har jo blitt stor forandring siden første gang jeg snakka om det.

Problemet er at det til stadighet dukker opp ting som får minner opp til overflaten igjen. Det er veldig slitsomt og litt deprimerende og tenke på hvor lenge man har slitt med det. Når skal det ta slutt?

Etterhvert forstår man jo at det ikke gjør det, men at det gradvis blir litt mindre vanskelig. Og det gjør meg veldig oppmerksom på at alt jeg gjør har enorm innvirkning på mine egne barn. Det gjør også at jeg får det tøft på innsida når jeg må være skikkelig streng med de. Jeg forstår at man må det, og at det innimellom er helt nødvendig, men det er allikevel svært tøft!

Nå kan jeg jo ikke svare for mine barn, men det jeg kan si er jo at jeg heldigvis snakker med mine barn i etterkant, både om jeg og de har vært sint. Jeg jobber hele tida for at alt skal gå så knirkefritt som mulig, og prøver å finne ut hva som er årsaken når det oppstår problemer. Det er vel slik man vanligvis tenker som forelder, at man ønsker å hjelpe sine barn til å få en så god dag som mulig.

GUNN BERIT LANDA SOLDAL Luftslottet

GUNN BERIT LANDA SOLDAL

BESTILL BOKEN I DAG

Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Mamma tenkte ikke sånn. Målet hennes var oppnådd når vi tilslutt ga etter for hennes pågåenhet. Det vil si at hun hadde brølt, kjefta, beskyldt oss så lenge – gjerne tett opp i ansiktet – at vi tilslutt ropte tilbake. Når vi mistet kontrollen var målet nådd.

Det som gjør det enda verre er varigheten på det. Det kunne vare i mange dager. Hele dagen på skolen visste jeg at så snart jeg kom hjem ville det starte opp igjen, og det holdt på til etter jeg la meg. Da fortsatte det mellom mamma og pappa.

Vi bestemte ikke over våre egne følelser.

Jeg syntes ofte det var verre når det gikk utover andre i familien. Hvis det var meg det gikk utover føltes det på et sykt vis ut som jeg hadde litt kontroll på det. Jeg kunne styre det litt.

Hvor lenge jeg klarte å tie helt stille var det som avgjorde hvor lenge hun bråka. Med andre ord, hvis du ble med på galskapen tok det helt av, men det gikk raskere over. Dette har gitt meg et forvrengt syn på sinne. Når man blir dratt så langt at man tror man er i ferd med å bli gal, og til slutt reagerer, da blir man stengt inne på rommet sitt. Av en mor som er rasende men strålende fornøyd med måloppnåelse fordi barnet er frekk og ikke får lov til å være sint.

Det var ikke lov å være sint eller lei seg

Selv om vi visste veldig godt hvordan hun var hendte det at vi av og til glemte det. Det fikk vi kraftig kjenne på når vi minst ante det. Det ble alltid raseri etterpå når vi hadde hatt det koselig. Det kunne starte med en bagatell. Eksempelvis at du satte skoene på gulvet og ikke i skohylla. Og derfra tok det fullstendig av.

Hun kunne være «snill», låne bort klær og smykker til en anledning. Selv om jeg lærte meg raskt at det ikke var særlig lurt å ta imot slik godhet. Det ble alltid brukt mot meg ved enhver anledning.

Hvorfor varslet ingen?

Det forundrer meg at ingen noen gang har tatt det opp med meg. At ingen har gitt uttrykk for at de forsto hvordan vi hadde det. At ikke en eneste lærer på barne- eller ungdomsskolen har sett det og varslet rette instans.

Det som er hevet over enhver tvil er at det er mange som har visst. Alle naboene. Kjeftinga hørtes så godt på utsida at naboene snudde seg når de gikk forbi huset. Nær familie, venner som jeg var mye sammen med. Selv om jeg aldri snakket med noen om det.

Jeg hadde svært sjelden besøk med meg hjem. Det var kun hvis mamma skulle jobbe seinvakt at det gikk an. Mamma var altfor ustabil til at jeg turde stole på at det ikke skulle oppstå noe. Hvis vi var ute med venner kunne hun rope oss inn i gangen og begynne å kjefte helt ut av det blå. Da sto vennene våre ved døra, og vi stod inne i gangen..

Jeg husker at det var mange episoder rundt det med mat. For eksempel var det en gang hun hadde laga en dessert med gelatin og noe bær. Det var gelatinklumper i. Jeg syntes det smakte grusomt! Likevel måtte jeg sammen med min søster sitte ved bordet til skåla var tom. Hun hadde laget noe som vi måtte synes var godt, vi hadde ikke noe valg. Vi satt lenge ved bordet..

Jeg forstår at det kan høres barnslig ut, men om du hadde vært der hadde du ment det samme. Det var ren maktutøvelse.

Jeg flytta hjemmefra og inn til farmor før jeg fylte atten. I forbindelse med at jeg flytta til henne ble mamma med meg og handla litt mat, litt til kjøleskapet og litt til fryser. Dette brukte hun mot meg utallige ganger, i alle år etterpå. I følge henne pleide de å handle inn mat til meg. Det skjedde kun én gang. Og for det sto jeg i evig takknemlighetsgjeld til henne.

Noe som betyr at man alltid må være enig med henne, hvis ikke er du usannsynlig frekk og utakknemlig. Jeg var enda ikke fylt atten. Jeg levde på kun borteboerstipend, og ba aldri om å låne penger. Det var ikke noe å bli rik på, men jeg hadde det bra! Det føltes derfor veldig urettferdig da mamma kunne fortelle meg at de hadde hjulpet meg så enormt mye. Da er det vanskelig å la være å protestere, selv om jeg forsto at det var det som var meninga.

Hun holdt på helt til du reagerer og prøver seg fram helt til hun treffer noe. Og så holdt hun å så lenge at begeret til slutt er fullt. Og når du da svarer, i sinne, frustrasjon og irritasjon, da blir det leven. For da kommer grumset helt fra du ble født og frem til den dagen.

Blandet seg inn i mine forhold

Jeg hadde nettopp flytta fra samboeren min, jeg var litt nedfor. Jeg hadde sykla fra der jeg bodde og hjem til mine foreldre. Jeg skulle dit på middag fordi søskenbarna mine skulle komne på besøk.

Mamma hadde noen sannhetens ord hun ville si meg om hvordan jeg hadde løst mitt tidligere forhold. Jeg sa flere ganger at jeg ikke orket å høre om det akkurat nå. Jeg er sliten og har det ikke så bra, kan du være så snill å slutte å snakke om det nå? Jeg ba henne pent om å slutte.Hun slutta selvsagt ikke. Hun holdt på til hun hadde fått sagt det hun ville, og det hele endte med at jeg dro.

Nå er det flere år siden vi brøt med dem. Til stadighet dukker det opp nye situasjoner som gjør at det blir vanskelig. Men jevnt over vil jeg si at jeg og min familie alle har det bedre uten hennes påvirkning.

Innimellom kommer det frem på ulike vis at hun fortsatt prøver å lage styr. Hun kommer med stygge historier til folk vi kjenner. Kommanderer folk til å kontakte oss og at de må ordne opp.

Hun har skrevet stygge ting om både meg og mine søsken til familie, venner, kjærester, svigerfamilie og sikkert til folk jeg ikke har fått høre det fra også. Gjengangeren er at andre må sørge for at jeg ordner opp. Selvsagt ikke no galt med henne, så det er jo opp til oss barna…

Trøsten min er at de som kjenner meg vet sannheten om hvordan jeg er, så til slutt faller det tilbake på henne selv. Jeg kan bare gjøre noe med meg selv, så får hun bare styre på som hun vil.

Det som har vært vanskeligst for meg er at jeg synes det er trist på mine barns vegne at de mangler et sett besteforeldre. Samtidig er jeg glad for at jeg brøyt kontakten før det ble vanskelig for barna. Slik at de slapp å oppleve for mye av hvordan hun er, selv om de rakk å kjenne på det. Mitt eldste barn fikk oppleve det, hun snakket nedlatende og stygt til, og om, henne. Hun var jo så liten at hun ikke skjønte så mye av det, men over tid vil det jo likevel gi skade.

Det oppstod flere episoder der hun ble sint fordi mine barn så tydelig foretrakk min far fremfor henne.

Barna spør etter sin besteforeldre

Innimellom hender det at barna spør etter mine foreldre. Ikke så mye fordi de husker dem, men fordi de lurer på hvem de er, om de lever og om vi skal møte de snart. Jeg svarer på alt de spør om, og på spørsmål om å møte de svarer jeg at jeg skal si fra til de om det. Enn så lenge er dette nok. Enda er de litt små til å få vite så mye mer, jeg gruer meg litt til å måtte forklare nærmere.

Etter at vi brøt kontakten har jeg også etterhvert blokkert henne på alle kanter fordi hun sendte stygge meldinger både til meg, min mann og svigermor. Meldingene inneholdt løgn og sverting og et krav om at den andre parten må ordne opp.

Aldri en eneste gang har jeg hørt henne si ordet unnskyld, eller at hun på noen måte mener at hun har vært urimelig eller gjort noe galt. Det er jeg, eller vi, som er problemet uansett hvilken situasjon det er snakk om.

For meg var det riktig å bryte kontakten helt, for bare sånn får jeg selv bestemme over mitt eget liv. I mitt og mine barns liv ønsker jeg å ha personer som tilfører noe positivt, ikke noen som jobber iherdig for å bryte oss ned.

 

LES OGSÅ:

Min mor bak fasaden

Skal du hedre din mor og far?

Når mor stjeler fra vårt barn


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne hsitorien? Kjenner du deg igjen?  Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (24)

  1. Hei, vil bare si til deg som har opplevd dette, du er ikke alene !! Jeg har også vokst opp med en mor som psykopat… og mine brødre som hennes medhjelpere… men husk at det er vi som er de sterke! Ta vare på deg og dine.

  2. Hei, vil bare si til deg som har opplevd dette, du er ikke alene !! Jeg har også vokst opp med en mor som psykopat… og mine brødre som hennes medhjelpere… men husk at det er vi som er de sterke! Ta vare på deg og dine.

  3. Christine

    Dette var skummelt å lese… Det er som om du har vært inne i min familie og sett hvordan vi (jeg og mine tre søsken) vokste opp… Vi ble mobbet psykisk og fysisk hjemme av mor, og far gjorde lite eller ingenting… Han sa heller ingenting… Nå når jeg er voksen, ser jeg jo at det er fordi han ikke turde, men når jeg var liten, var det noe jeg savnet – at far skulle gripe inn og redde oss fra marerittet… Jeg har endelig innsett at det er best å kutte kontakten helt med både henne og far, fordi jeg ønsker ikke at marerittet skal gå ut over datteren min…

  4. Hei igjen Christine, hvis du har inn på innlegg under flygende aper, så kan du se et Mikro-utdrag av mitt liv… Så skjønner du at du ikke er alene… Det lureste du har gjort er å bryte kontakt, ta vare på de søsknene du har kontakt med, jeg har ingen. Jeg er på heldig at min mor døde ved juletider, men det er fortsatt kamp. Min far døde for 10år siden. Men jeg brøyt med alle når min far døde, og nå har mine brødre bestemt seg å fortsette der min mor sluttet.ta vare på datteren din og slår deg ditt eget liv uten den «møkka » der. Det lar jeg gjort .

  5. Her satte du virkelig ord på mye av det jeg opplevde med min far,og hvordan det er å være mamma selv. Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver! Takk for et godt innlegg med mange interessante eksempler. Jeg var visst ikke alene om å reagere kraftig på å bli presset og presset… Veldig bra at du brøt kontakten. Slike dysfunksjonelle familier kan gjøre stor skade! Vi fortjener bedre, og barna våre fortjener bedre. De trenger at vi er trygge og at vi har gode mennesker rundt oss.

  6. Ta aldri opp kontakten igjen og spar dine barn for å ha noe som helst med dette mennesket som kun elsker seg selv og lever for å bryte ned sine medmennesker.

  7. Hei. Vil bare si at du ikke er alene, og det å lese historien din har hjulpet meg. Jeg er 28 år, og har nå i år innsett at moren min er psykopat. Jeg har gått i terapi i 2 år, og når jeg begynte var jeg sikker på at det var feil på meg som var så deprimert hele tiden. Har ikke kontakt med foreldrene mine lenger, men mine tre søsken snakker jeg fortsatt med. Jeg håper at jeg en dag vil føle meg bedre (selvfølelsen er på bunn, og jeg hører hennes kritikk i hodet mitt hver dag). Du har gjort riktig som brøt kontakten. Ta vare på deg og din familie!

  8. Anonym

    Tro meg, alt er mulig. Jeg er den store syndebukken. Både familie og slekt er veldig imot at jeg eksponerer. Til og med med alvorlige helseproblemer og kraftig mishandling, så er den store panikken – eksponering. Dette skal de hevne seg med med; Åh! Du synes så synd på deg selv. Gjesp! Vel, nå har Gullungen fått sin diagnose. Plutselig så kan han ikke hevde seg selv lenger. Jeg har kommet meg mye lenger enn han, hans mor og alle hennes apekatter. Syndebukken er sta. Nekter å gi seg. Bruker ikke energi på å spille ett falskt skuespill. Gidder ikke å være en bukke, nikke og neiedukke. Hva er vitsen? Nei! Er glad jeg ikke ble plukket ut til å være gullungen. Å være hjernevasket av ett sånt krapyl. Å ende opp i samme bås og tro at man er den heldige? Å skulle hevde seg fordi man egentlig er så langt nede som det er mulig å komme. Nei, takk gud for at jeg kom meg bort. Takk gud for at jeg våknet. Laget meg som mål og ikke behandle meg selv på den samme måten som min mor.

  9. Det er som å lese min egen barndom… Har aldri tenkt på at mor har vært «syk» før i nyere tid. Er så «glad» for å se at andre har opplevd det samme, og klart seg bra med egen familie. Jeg har ikke klart å bryte med egen familie enda, men har drømt om dette siden barneskolen. Er vanskelig når jeg enda er glad i mine søsken og vil ha kontakt med dem, men de har en helt annen oppfatning om mor og vår oppvekst. De ønsker kontakt med mor. jeg har alltid tenkt at når jeg får barn, skal jeg skjerme dem, bryte helt med mor. Men jeg vet faktisk ikke om jeg klarer det… Jeg er 26 nå, og føler jeg blir aldri ferdig med å prate om mor og familieforhold.

    • Anonym

      Tro meg. Du har allerede kommet deg veldig langt bare ved å innse. Se på deg selv som den heldige. Selv om det er det stikk motsatte din familie ønsker at du skal føle. Du skal være stolt av deg selv. Det er en grunn og en årsak til at du skal være syndebukken. Det er fordi du ser det og reagerer. De andre er mer føyelige og enklere å forme. Lettere å hjernevaske. Tenk heller at du vil bygge deg selv opp for å bli en god mor. Konsentrer deg om deg selv og jobb med å finne ut hvem du egentlig er. Du er ikke den som din mor påtvinger deg å være. Ta det som et stort kompliment at du er utplukket til å være syndebukken. Du er den sterke. Den hun er misunnelig og sjalu på. Legg merke til at det er seg selv hun beskriver når hun nedlesser deg med kritikk og negativitet. Skriv det ned. Projeksjon blir dette kalt. Når du sier opp din stilling som syndebukken så må hun plukke ut noen andre. Da vil de kanskje våkne og du kan hjelpe dem. Lykke til.

  10. Monica

    Hei!

    Dersom forfatteren ønsker det vil jeg gjerne komme i kontakt med henne. Jeg har selv en mor som er psykopat og har kuttet all kontakt med henne.

    • Forfatter

      Jeg har ikke sett denne kommentaren før nå.
      Ta gjerne kontakt, vet ikke helt hvordan, kanskje de videreformidler?

      • "Hanne"

        Forfatter, jeg vil også gjerne ha kontakt!
        Håper epostadressen min kan videreformidles.

        Det er underlig hvor likt disse psykopatiske mødrene opptrer. Det er detaljer i din historie som er veldig lik min.

        Jeg har fortsatt kontakt med min mor. Eller for å spole tilbake ,forsøkte jeg å kutte kontakten da jeg forstod at det var en psykopat som er moren min. Da var jeg 23. Jeg visste ikke hva en psykopat var før det. Bruddet endte med at hun og faren min kjørte frem og tilbake utenfor leiligheten min. Hun ringte mobilen til eksen min tom for strøm. Ringte foreldrene hans. Det var krav om at de måtte ordne opp. Hun forsøkte å få huseieren til å slippe henne inn i leiligheten vår. Og hun sperret mobilen min. Hun spionerte på meg på jobben min. Livet var et mareritt. Jeg måtte få politiet til å ringe og stoppe henne.

        I dag har jeg kun kuttet kontakten mentalt (det gjelder ikke hele tiden fordi store deler av tiden gir det meg psykisk ubehag).Ettersom hun ikke kan styre meg kontakter hun meg veldig sjeldent. Og hvis hun kontakter meg er det noe hun vil. Jeg har barn og en fin mann i dag. Hun står fritt til å besøke barnebarnet, men hun møter aldri opp. Hun har ingen interesse av barnebarnet. Når vi er på besøk åpner hun heller vinflaska og gjør andre ting enn å være med barnebarnet.Og den tiden hun ikke kontakter meg lurer jeg på hva som er galt. Det er som om det er en lek for henne. At hun vil vi skal føle oss dårlig fordi hun ikke kontakter oss.

        Det er 2 grunner til at jeg har kontakt med henne i dag: Det ene er for å se resten av familien. Den andre er fordi hun er bestemoren til barnet mitt. Men i det siste har jeg vurdert om jeg bare skal stenge av, av hensyn til meg selv. Kjenner på et ubehag hver gang jeg ser henne. Hun har vært like fryktelig som du beskriver din mor, som et troll. Min mann har aldri sett den siden jeg beskriver fordi hun alltid skal dulle eller leke hotellvert når vi er på besøk. Det gjør at jeg føler meg ganske forvirra da hun er mest ubehagelig når vi er alene. Det gjør meg også veldig såret av å se at hun mishandler faren vår. Selv om jeg vet at han er en voksen mann som tar egne avgjørelser.

        Mine spørsmål til deg:

        – Føler du på et tomrom etter at du har kuttet med din mor og kanskje andre deler av familien? Eller veier følelsen din om å være «herre over eget liv» tyngre?
        – Omgås dere fortsatt litt i familieselskaper?
        – Har du fortalt svigerfamilien din om din mor?
        – Hvordan er forholdet ditt til faren din i dag?

        Og til slutt vil jeg bare si at jeg syns du er tøff som har stått i dette og ikke minst skriver om det til hjelp for oss andre. Stå på!

        • Jeg har opplevd drt samme og moren min var ikke snill og snakket om ondskap i barndommen min. Gjerne med sikte på meg.Det du beskriver er velkjente mekanismer. Om du vil kan de på denne siden sette deg i kontakt med meg. Jeg ser på meg selv som en kriger men det er en terminologi du kun kan bruke til andre som vet hva det er snakk om. Dette er veldig alvorlig men du kommer deg videre. Gjerne skadeskutt. Jeg tror det går an å få det bedre kanskje ved gruppeterapi. Dagbok og andre uttrykksformer. Du må også våge å snakke om det til noen.

  11. Anonym takk

    Det hjelper på å lese denne historien… problemet er at jeg går på ungdomsskole og er enebarn… hvær dag når pappa er på jobb, blir det bråk, roping, beskyldninger og mer. Skulle gjerne kommet i kontakt med noen med samme problem ja. Etter å ha lest:

    https://www.startsiden.no/nettliv/2018/01/26/195366564/12-tegn-slik-avslorer-du-psykopaten?gclid=EAIaIQobChMIi5-y3J334AIVRBUYCh3Q9gcMEAAYASAAEgJ58PD_BwE

    Har jeg nå bekreftet at min mor er psykopat da alle tegnene minte om henne… verken mamma eller pappa vet at jeg går til psykolog.
    Pappa skjønner ikke så mye av det, han prøver å ta mamma i forsvar og mener at hun bare er syk. Men når han ikke er hjemme….
    Mamma har såklart ikke jobb :,-(
    Og forteller meg det samme som du opplever med at jeg er elendig og bortskjemt.

    • Anonym

      Hei vennen,
      jeg selv har en mor som psykopat. Jeg er 34 år og har to barn, for meg er det for sent. Men du, kjære deg..gjør deg selv en stor tjeneste ved å komme deg vekk! Kontakt barnevernet eller noen andre. Du trenger ikke den moren! Litt mot vil gjøre livet ditt enklere, bare du kan hjelpe deg selv!

    • Hei kjære «Anonym takk»!
      Det er en stund siden du skrev kommentaren over, men håper du leser dette likevel.
      Innlegget over er nesten som jeg kunne ha skrevet det selv. Det er skummelt men samtidig til stor trøst at det er mange andre som kjenner seg igjen. Jeg vet ikke hvorfor det er til trøst, annet enn at andre setter ord på hva jeg føler. Jeg unner ingen denne livserfaringen.

      Mange skriver til deg «Anonym takk!» at du skal komme deg bort eller kontakte barnevernet. Dette er kanskje ikke så lett for deg som går på ungdomsskolen?Da jeg gikk på ungdomsskolen visste jeg ikke hva en psykopat var og jeg trodde ikke de rundt meg forstod hva som foregikk.I dag tror jeg at flere visste at min mor var annerledes. En dag spurte en lærer om jeg ville ta igjen en prøve en annen dag og om det gikk bra hjemme. Jeg håper du har noen kontaktpersoner på skolen som du kan snakke med eller gode venninner. På den tiden ville jeg nok aldri sagt til noen hvordan min mor var, jeg var for redd og flau samtidig. I dag har lærere og helsefagpersoner mer kunnskap om hvordan de skal håndtere saker. Din psykolog vet kanskje om et sted du kan henvende deg? Bra du har psykolog. Jeg hadde min jevnaldrende søster å snakke med. Jeg hadde også en hobby som gjorde at jeg slapp å være så mye hjemme. Det viktigste er at du klarer å skape en hverdag hvor du kan senke skuldrene og konsentrere deg om å være tenåring og skolearbeid. Og husk: Det er ikke din oppgave å redde henne og hun kan ikke kureres. Jeg trodde lenge at jeg ville ta livet mitt, men jeg ville bare bort fra min mor og grepet hennes. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å gjør alt du kan for å komme deg bort, slik som anbefalt: kontakte barnevernet. Det kommer bedre tider!

      Etter at jeg flyttet ut hadde jeg en mindreårig søster som i mange år slet med at hun ble brukt av mor til å «spionere». Hun husket ikke så mye fra jeg bodde hjemme og hvilken turbulens det var da.En dag fikk hun virkelig oppleve mammas vrede og fortalte meg om det. Jeg sa hun alltid bare kunne ringe meg. Hun vinglet i mange år fordi psykopater sjeldent er «fulltidspsykopater» eller de viser en annen falsk side som fremstår som snill. Det er vanskelig å bryte vekk fra noen som er så snille og gir så store gaver.

      Jeg er i dag fri, men fortsatt fanget. Jeg har ikke noe avhengighetsforhold til min mor men hun tror jeg har kontakt. Jeg blir aldri kontaktet fordi hun vet hun ikke kan bruke meg til noe. Da starter følelsene av å til å tulle med meg «hvorfor tar hun ikke kontakt. Er hun lei seg?». Sannhetene er at hun ikke har tenkt på meg i det hele tatt. Jeg er bare ikke verdt å ta kontakt med fordi jeg ikke kan brukes til noe. Av og til sender hun en melding men da er det gjerne fordi hun vil at jeg skal være med på «komplottet» hennes. Jeg må vurdere nøye hva jeg svarer så ikke det blir brukt for å sverte andre familiemedlemmer. Dette kan være ulempen ved å fortsette kontakten men være uavhengig. Jeg sliter fortsatt med store gaver og hva det betyr. Som pårørende til slike personer må vi alltid ha tunge rett i munnen.

      Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre.

      Husk at du ikke har noen taushetsplikt ovenfor noen som behandler deg slik. Og aldri ha dårlig samvittighet hvis du velger å kutte kontakten og prioritere din egen helse!

      Jeg heier på deg!

  12. Shacker

    Hei og takk for deling av din historie. Kjenner meg så absolutt igjen i det du skriver her. Syns du er veldig modig som tok valget med å bryte kontakt for å skjerme deg selv og din familie. Skriver her litt om min syke mor. Alt har og skal til enhver tid handle om mor. Så fort jeg eller noen andre hjemme hos oss er glade så klarer hun på en uforklarlig måte og gjøre de trist igjen. Jeg har først nå 27 år gammel innsett at hun er syk. Selvom jeg har hatt en følelse av at noe ikke helt stemmer hele livet. Jeg har konfrontert hun nå men hjelper ikke mye. Jeg tenker at det er ett tidsspørsmål før jeg bryter kontakt selv… eneste som holder meg igjen er at jeg vet at jeg vil kun ha en mamma noengang. Til dere andre som også skriver her, takk for at dere deler.

    • Jeg har opplevd drt samme og moren min var ikke snill og snakket om ondskap i barndommen min. Gjerne med sikte på meg.Det du beskriver er velkjente mekanismer. Om du vil kan de på denne siden sette deg i kontakt med meg. Jeg ser på meg selv som en kriger men det er en terminologi du kun kan bruke til andre som vet hva det er snakk om. Dette er veldig alvorlig men du kommer deg videre. Gjerne skadeskutt. Jeg tror det går an å få det bedre kanskje ved gruppeterapi. Dagbok og andre uttrykksformer. Du må også våge å snakke om det til noen.

  13. Anne Kjersti

    Oi.Ble litt sjokkert når jeg leste dette. Kunne vært kopi av dagboken min. Trodde lenge at det var noe galt med meg. Og det er det kanskje blitt også etterhvert?

  14. Anonym

    Takk! Tusen takk for at du har vært så tøff og stærk å delt din historie! Det er som å lese min egen historie. Takk for st du delte og viste meg at jeg ikke er alene om dette.

  15. Sitter med tårer i øynene og ser min livshistorie på trykk, men den er før i pennen av noen som overhodet ikke kjenner meg eller min familie.

    Jeg fikk heldigvis ryddet opp med min far før han døde, vi fikk respekten for hverandre og gitt våre unnskyldninger til hverandre mens han fortsatt hadde 100% klarhet i hva han sa og mottok av verbal kommunikasjon.

    Jeg føler meg heldig sånn sett.

    Men det destruktive som har pågått i over 40 år, har dessverre satt sitt avtrykk og lar seg dessverre ikke slipe bort.

    Men likevel vil jeg absolutt anbefale deg å finne en mulighet til å brygge en god relasjon til din far, han er dessverre også ett offer i denne saken.

    Hadde saken vært snudd, så hadde han nok sett innsiden av et fengsel for lenge siden.
    Men siden det er din mor som er den som driver med psykisk terror av familien, så er «skammen» fra din fars side så stor at han ikke klarer å se løsninger for å få slutt på galskapen.

    Din far trenger din og dine søskens hjelp ut av situasjonen.

    Han trenger at dere viser han veien til en positiv fremtid.

    Dine barn har behov for å kunne få ta del i kunnskapen en morfar (i dette tilfellet) har på mange områder.

    Bare det å gå en tur i skogen vil være oppløftende og lærerikt for dem begge (barnebarn og morfar)

    Tenk over min anbefaling og snakk med dine søsken om det er mulig for dere å hjelpe han ut av galskapen.

  16. Anonym

    Tusen takk for at du delte din historie.
    Sitter å skriver på min egen, for å få et endelig punktum. Brøt også kontakten for 6 år siden, men valgt å gi en ny sjanse for ett år siden… Hadde da fått barn nr 3, i tillegg til barna på 10 og 12.. På det premisset om at vi ikke snakket om konflikten som fikk meg til å bryte for 6 år siden.. vi er så grunnleggende forskjellig, så det nytter ikke…

    Enden på den «nye» sjansen var at hun gjorde det psykologen hadde advart meg mot 6 år før… At dersom jeg noen gang alapp henne inn i livet igjen så ville hun benytte første mulighet til å prøve å knuse meg. Det gjorde hun… På en måte er jeg glad for det også.. For jeg valgte å legge meg inn på en fantastisk psykiatrisk klinikk og var der i 3 måneder.. Beste valget jeg har gjort i livet!

    Fikk bearbeidet alt gammelt dritt, og lærte gode teknikker for hvordan jeg skulle håndtere både tanker og følelser.. noe jeg aldri har lært.. Tidl har hun alltid klart å trigge frem altoppslukende vonde og vanskelige følelser som har gjort meg deprimert og «fraværende» i eget hjem..

    Nylig fikk jeg testet verktøyene mine, da hun sendte en sms ett år etter forrige helvette… Hun hadde klart finne en liten åpning for å være ond..
    denne gangen var jeg forberedt… jeg orket ikke gå i noen diskusjon og svarte bare kortfattet på alt hun skrev. Så sa jeg høyt til meg selv at jeg ville tillate meg selv å være sint i 3 timer . Satt på alarm etter 3 timer, og lot sinnet mitt bare rase.. Etter den dagen har jeg ikke ofret hemne en eneste tanke….
    En metafor jeg liker å bruke for å sette bilde på det er: Se for deg at du står med et tau og har drakamp mot et monster. Mellom dere er et stort hull:. monsteret er sterkt og umulig å bekjempe der… Hva er det beste å gjøre i denne situasjonen?

    -Gi slipp.,.. slipp tauet…. Aksepter at monsteret står der på andre siden, uten å gi oppmerksomhet eller gå i kamp mot han…

    Du har dermed hendene dine fri til å gjøre ting som gir deg noe positivt<3 <3

    Du må aldri tvile på at det eneste rette var å bryte ut..

    Lykke til videre. Klem❤️

  17. vet ikke om min mor hadde en diagnose, men hun var veldig mye sint og voldelig. Det var mye kjeft å få og jeg var aldri bra nok i hennes øyne. Hun løy til meg om noe alvorlig jeg opplevde i barndommen og skulle ha det til at jeg diktet dette opp i hodet, og at vennene mine sa ting til meg så jeg skulle tro det. Men hun var den eneste jeg fortalte hendelsen til da jeg var liten. Likevel nektet hun for det og kalte meg gal. Hun nektet å snakke mer om episoden og jeg fikk aldri oppklart mine backflash som kom mer og mer frem jo eldre jeg ble… Tror ikke hun fortalte det til noen… Ikke engang sine søstre. Har prøvd å få henne til ¨å snakke oppigjennom årene men nei, hun tok med seg det jeg fortalte henne som 5 åring med seg i graven, Hun var ikke flink til å vise moderlig kjærlighet og tror aldri hun sa hun elsket meg. jeg har hele livet følt meg uønsket og uelsket… Og alltid følt det har vært noe feil med meg. Min eldste datter er vel den som fikk en «mor» fra henne. Husker mamma ringte min datter og hun satte på høytaleren. Jeg fikk helt sjokk, hun snakket så varmt og kjærlig til henne. Jeg har aldri opplevd det med min mor. Mamma fortalte meg heller aldri hvorfor hun var så sint hele tiden. hadde hun gjort det hadde det kanskje vært lettere å forstå… Men hun åpnet seg aldri… Jeg begynte å ønske meg ting til som service, kjeler mm til å flytte hjemme fra som 13 åring. da orket jeg ikke mer og flyttet ut når jeg var 16 år. Alltid savnet en kjærlig omsorgsfull mor…
    jeg forteller hele tiden mine barn at jeg elsker dem og prøver å vise så mye kjærlighet jeg klarer og er åpen og ærlig med de om ting jeg har opplevd i livet …jeg skal ikke være som min mor !

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.