Blogglistenhits Hun tok barna fra oss | Psykopaten

Hun tok barna fra oss

Psykopaten og barn

Hun opplevde enhver stemors mareritt. Hun fant en god far som hadde et godt forhold til sine barn. Da hun kom inn i familiens liv fant barna seg godt til rette med sin nye bonusmamma. De hadde det fint sammen helt til barnas mor ble krenket av at barna likte sin eksmanns nye kone. Da begynte helvete. Satkkars barn. Les hvordan moren med psykopatiske trekk følger et forutsigbart mønster. Hun bryr seg ikke om barna, men mainuplerer de til å ødelegge for far og hans nye ektefelle. Tilbake står en far nesten uten kontakt med sine barn og barn som får ødelagt sin oppvekst og kanskje blir skadet for livet.

LESERHISTORIE: Jeg er den “nye” damen – den onde stemoren. Riktignok ikke den som skapte bruddet mellom psykopaten og min mann, han var skilt før jeg kom inn i bildet. Likevel har jeg vært vitne til en ufattelig trakassering, manipulasjon og destruksjon av et far-barnforhold gjennom flere år og jeg ble både glad og lei meg da jeg fant denne siden om psykopater. Glad fordi det fins flere som oss og lei meg fordi det må være nødvendig.

Kort fortalt var far og mor sammen i mange år, de hadde to barn da mor valgte å forlate far for mange  år siden. Allerede da hadde far tapt, selv om erkjennelsen av tapet skulle komme mange år senere. Det begynte i det små, barna begynte å anklage far for ikke å gjøre noe morsomt sammen med dem, og jo mer han gjorde, jo mer klagde de. Mor klagde, gjør noe morsomt med dem, utvid horisonten din, ellers vil de ikke komme til deg. Barna begynte å vende seg mer og mer mot far, de skrek når de ble hentet, de skrek hele kvelden, men som regel ble resten av helgen fin. Det han ikke forstod, var hvorfor de måtte tilbake til start igjen, hver samværshelg. I hans tilfelle var også mormoren sterkt involvert, som en kamelon opptrådte hun i bakgrunnen og sørget for at barna likte seg bedre hos henne enn hos far. Hun hadde eget arsenal av klær og utstyr til dem i sitt hjem, når far hentet til samvær, foregikk det ofte hos henne og han sverget mange ganger på at hun hadde satt dem til å male eller et eller annet morsomt som gjorde at de ikke ønsket å dra derfra. Barna begynte å hevde at far ikke bestemte noe over dem. Det var det mormor som gjorde.

Far var naturlig nok fortvilet, men så ikke på dette tidspunkt hva som var i ferd med å skje. Far er et meget snilt menneske, en god sjel og tenker ikke ofte stygge tanker om sine medmennesker, uansett hva de gjør. Jeg kom inn i bildet etter noen år, og jeg fikk ble kjent med barna gjennom samværshelger. De var elleville i starten og vi stod på begynnelsen av et sunt og godt forhold da det tydeligvis ble for mye for både mor og mormor. Ingen glede fra barna rettet mot noen andre enn dem selv, takk!

Jeg ble veiet og funnet for lett

Den ene kom på samvær og var veldig betuttet. Jeg vil ikke gjøre noe sammen med deg lenger, for jeg gjør mye morsommere ting sammen med mamma, mumlet hun og stirret i bakken. Jeg heller forstod ikke umiddelbart hva vi hadde med å gjøre, så jeg forsøkte alle metoder jeg kunne tenke ville hjelpe. Tvert om, alt jeg gjorde ble dissekert, veid og funnet for lett. Latterliggjort og hånet. Det var forferdelig vanskelig å stå som voksen og ta i mot voksne ord fra en uvitende barnemunn når de kom, de var fullt instruert til hva de skulle si. Spurte jeg om noe mer, var svaret alltid: “Jeg vet ikke”. Siden de ikke var instruert til å svare på oppfølgingsspørsmål var det lett å avsløre. Jeg forstod at de var manipulert siden måten de ordla seg på åpenbart ikke var talemåter til små barn.

En dag begynte et av barna å gråte da jeg reparerte et klesplagg for henne. “Nå blir mamme veldig lei seg nå!”, utbrøt hun med skjelvende stemme. Da jeg spurte henne hvorfor, brast hun i gråt og sa: “Mamma blir veldig lei seg når du gjør ting hun ikke kan”. Jeg husker jeg ble iskald innvendig, det var vel første gangen jeg virkelig forsto hva et voksent menneske kunne finne på å gjøre mot et lite barn. Stakkars barnet som elsker sin mor, hun forsøkte ubehjelpelig å “beskytte” henne.

Etter denne episoden skjedde ting i rask rekkefølge. En voldsom spiral av beskyldninger – alltid på barnas vegne: Det var for strengt hos oss, de måtte legge seg alt for tidlig enn hos mamma, jeg var sikkert og snoket på rommene deres når de var borte, jeg brølte til dem, faren var underkuet av meg og barna trivdes ikke lenger her! Neivel, akkurat som om de hadde trivdes før? Men jeg innrømmer at jeg var veldig forvirret og lei meg i starten, jeg ble jo pekt på og gjort til syndebukk for alt. Ikke før noen år senere forstod jeg sammenhengen, at jeg stod lagelig til som redskap for en psykopat.

Farens og mine forsøk på å sette grenser ble latterliggjort og barna kunne leende fortelle andre familiemedlemmer på fars side hvor teit og dum vi var som trodde vi kunne noe med barn.

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Vi forsøkte å snakke mye med barna, men til og med det ble gjort til en sak. De ville nemlig ikke komme hit om de måtte snakke, ringte moren og formidlet. Hva gjør man da? Etterhvert gav vi opp, jeg på min side var i ferd med å utvikle antipati mot to  uskyldige barn som leverte fra seg ukvemsord og feilaktige anklager så snart de kom inn døren. Far var totalt utslitt av sin kjærlighet til barna. En kjærlighet som aldri ble besvart, verken i form av hyggelige ord, en klem, en telefon eller noe som helst. Barna var totalt forvridde, og det hendte at de ikke ytret ett ord før på søndag da de skulle hjem etter samværshelg. De kom på fredag, gikk rett på rommene sine og kom kun ned til måltider. Røde i ansiktet av gråt. Sa vi noe, løp de på rommet og ringte moren sin, som igjen ringte faren og ba han korrigere seg ovenfor barna og vise hensyn ovenfor et barnesinn. Samtalene gikk til slutt ut på at moren styrte dem, selv om de var her.  Ingen av oss hadde godt av dette, ei heller barna, så vi tok en beslutning om å stanse det hele. Det hadde pågått i mange år da, og barna begynte å bli store, så store at de måtte få velge selv om de ville være her eller ikke. Etter det har de ikke vært her.

Barna er fanget av løgner og lojalitet

Ikke før jeg fant disse sidene, så forstod jeg fullt ut hva vi hadde med å gjøre. Jeg viste dem til mannnen min og han nikket mer og mer mens han leste både beskrivelser og hendelser av og fra psykopater. I vårt tilfelle er de to som sitter med “makten” og barna er hjelpeløst fanget i et nett av løgner og lojalitet til psykopatene. Det er totalt umulig å trenge gjennom til dem, og det eneste man kan gjøre er å håpe på at de en dag blir så voksne at de begynner å tenke selv. Noe annet anser vi som direkte skadelig for dem. Skulle vi begynne å hale og dra i barna og det som nå er deres virkelighetsoppfatning av oss og vårt hjem, så rykker vi dem ut av en slags likevekt om den nå er aldri så feilaktig.

Jeg trodde det ville bli stille fra psykopaten når vi gav opp barna (i forhold til samvær), men jeg tror hun kommer til å klare å ha sine tentakler inn i våre liv så lenge de lever. Gjennom barna. Det er stadige bemerkninger fra naboer, venner, bekjente av barna osv., om hvor fantastisk mye feil vi har gjort og hvor mye vi har skadet barna. Selvsagt har vi gjort feil, alle mennesker gjør det, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi aldri har løyet for barna, aldri snakket stygt om den andre forelderen eller deres hjem, aktiviteter eller hva det nå enn måtte være. Vi har budt på oss selv, gjennom kjærlighet, trygghet og forutsigbarhet, men vi tar ikke i bruk sleipe metoder for å vinne barna og derfor tapte vi. Det var bare rett og slett psykopatens ekstreme behov for oppmerksomhet fra sine egne barn som gjorde at hun ikke tålte “konkurranse” om deres gunst. Hvis ikke hun får stå i sentrum, så hevner hun seg. Stygt.

All kontakt med fars familie er brutt, barna vender seg vekk om vi treffer dem noe sted, de later som om de ikke ser verken oss eller våre respektive familier. Far har forsøkt bittesmå tilnærminger, en kjøretur for å kjøpe noe godt å spise, et besøk her en kveld for å lage oss noe godt og se en film, men nei. De vil ikke. Det eneste som kommer er tekstmeldinger om de kan få penger, gjennom moren.

Det jeg har gjort, er å skrive ned alle hendelser og jeg er foreløpig kommet til 170 A4 sider. Hvem som skal lese det, vet jeg ikke, men det er min måte å få sagt fra på. Om barna en gang snur når de blir store nok og spør etter sannheten, så finnes det et slags dokument. Hvis ikke, kan vel noen lese det når vi er døde. En fattig trøst da, for en far som  har blitt frarøvet sine barn, ikke bare i form av manglende samvær og normal kjærlighet, men også i hans opplevelse av at barna faktisk oppriktig tror at han og hans nye kjæreste er uhyrlige mennesker som har til hensikt å skade dem.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Vi har forstått at å bedrive en kamp mot moren om barna, skader barna mer enn det allerede har gjort. Alle forsøk på å nå sannheten blir hevnet, forferdelig hevnet og hun romsterer bare enda mer med en sårbar og utsatt psyke til to barn som har vært gjenstand for mental terror i flere år. For å styrke sitt eget ego på bekostning av sine egne barn.

Jeg bekymrer meg mer enn normalt for hva barna blir som voksne. Det er stor fare for at de viderefører dette til egne barn, det har gått i generasjoner, og det ser ut som om det forsterkes av hvert ledd det går igjennom. Vi klarte ikke å stoppe det, så på en måte er vi delaktige og skyldige i at når barna får barn selv, så er faren stor for at de nå ufødte barn går inn i samme mønster og skjebne som dem selv. Det eneste vi kan gjøre, er å være der, i bakgrunnen. Alltid de samme, alltid den samme ærlige holdningen, en solid og traust bauta, om de nå noen gang skulle kunne klare å se oss.

Vi kan tåle dette, vi er voksne og kan tenke rasjonelt. Men hva med de som får forvrengt sin barndom og virkelighet? Hva når morens virkelighet krasjer med det barna føler inni seg, når hun forteller dem at faren og jeg er dumme, sinte, slemme osv., og når magefølelsen deres sier noe annet? Hva når de savner oss og alt vi gjorde, og aldri kan si det, gi uttrykk for det? Kanskje ikke engang innrømme det for seg selv, for det er “feil” følelse?

Den onde stemoren.

 

LES OGSÅ:

Er de fleste psykopater menn? | forskning.no

Blodtørstige psykopater i nyhetene og på film er typisk menn. Men er det flere mannlige enn kvinnelige psykopater?

Slik er den kvinnelige psykopaten

Kvinner med psykopatiske trekk en dramatisk personlighet, de kjenner lite empati, de manipulerer, er selvsentrerte og egoistiske.

Kvinner slipper unna psykopat-stempel

Det er sannsynligvis like mange kvinnelige som mannlige psykopater i samfunnet, mener psykiater i følge Side2

—-

Besøk også våre Facebooksider.

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

10 Comments

  1. Leserkommentar

    December 14, 2014 at 7:50 pm

    Det er helt grusomt at vi ikke kan gjøre noe med dette og at barna nok en gang blir skadelidende. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver selv om min historie er litt annerledes.

    Jeg har fått barn med en psykopat. Forlot han mens de var små og det har han aldri tilgitt meg. Og det er noe i det du skriver at historien har en tendens til å gjenta seg. Det er ikke mange dagene siden jeg satte ned foten for min sønn. Jeg gir avkall på 3 barnebarn og sønn. Hvis ikke han våkner å kommer seg ut av dette kan ikke jeg ha noen kontakt. Jeg har prøvd ALT gjennom mange år og det har slitt meg helt ut. Han er så hjernevasket av både kone og far og alt jeg sier blir feil og snudd på hodet

    Jeg er veldig glad i barn og jeg har mye å gi dem men det blir for mange skadelidende. Tenker at det er kjærlighet det dere har gjort å gi slipp. Barna fortjener ikke å være i en sånn skvis. Det er synd det er så lite kunnskap om dette. Det gjelder også fagfolk også. Dette er et stort samfunnsproblem. Det med mor og mormor er jo også noe. De holder sammen og tror de eier barna. Det er en stor misforståelse.

  2. Anonym leserkommentar

    December 15, 2014 at 7:00 pm

    Hei Veldig trist historie. Minner veldig mye om min opplevelse iforhold til min datter. Hun er blitt totalt hjernevasket og jeg måtte bare gi opp for å ta vare på min kone og vårt nye barn. Du nevner at mormoren til barna er med på denne hjernevaskingen, men i mitt tilfelle er det min egen mor som driver dette sammen med min ekskone….. så vi har blitt skjøvet ut av familien, på min mors side. Men vi har fremdeles min fars familie og andre som bryr seg. Jeg er bekymret for min datters oppvekst da dette preger henne så mye at det går utover skolegang. Hun har også forandret seg til å bli veldig kald og ufølsom. Stakkars lille barnet mitt som var min kjæreste lille lykkesten, alltid glad og omtenksom. Det er ikke mye hjelp mank kan få da rettssikkerheten for fedre i dette landet er totalt fraværende. Ungen blir programmert til å si hva andre ønsker hun skal si, dermed har man tapt. Det verste er at moren shopper etter psykologer og barnevern som tar hennes side. Vi var brukte familievernkontoret og hadde kontakt med barnevernsvakten, men disse kuttet hun ut når hun innså at de ikke hadde samme oppfattning som henne. Datteren min har vært utsatt for ekstremt press. Så for å ta vare på henne, slik at hun skulle slippe dette presset, holdt jeg meg i bakgrunnen og prøvde kun å fokusere på vårt forhold, som far og datter. Men dette fungerer ikke, fordi hun blir hele tiden presset så lenge hun har kontakt med oss. Å ha kontakt med min fars familie er heller ikke godkjent, han er visst like dårlig som meg. Jeg har nå gitt opp. Jeg har klare beviser på hvilke samtaler som har skjedd, da jeg selv har sett via min datters facebook samt smsr hvordan jeg og min kone blir rakket ned på. Men gør jeg rettens vei med dette, så vil det bare føre til at noe vondt blir verre. Men jeg skal gjøre som deg, skrive ned min egen versjon over hva som har skjedd, så kan hun velge selv å lese dette når hun blir voksen. Livet er for kort til å kjempe en kamp mot andre som ikke har noen begrensninger eller sperrer. Det ender med tap så lenge man ikke bruker samme skittne triks. Men noen må jo være voksne. Håper dere som oss kan fokusere på det som er givende og la dødfødte kamper ligge. Det er nok det beste for barna. Hilsen en knust far.

  3. Anonym leserkommentar

    December 15, 2014 at 7:06 pm

    “Veldig gjenkjennelig dette, kunne ha vart min historie desverre…….Det verste er at de kommer bort med alt”

  4. Tom Aage Grobstock

    December 16, 2014 at 8:16 am

    Anonym kommentar: Skremmende godt beskrevet. Slik jeg har opplevd med min nye kone. Så godt som helt likt. Kjenner igjen over 90 %. Har ikke sett datter(14 år) på 10 måneder. Ingen kontakt. Svarer ikke telefoner, sms eller mail. Har ikke forsøkt å kontakte henne på 7 måneder nå. Burde blitt premiert. Isteden får hun plutselig hemmelig telefonnr. for en måned siden. Bilder, film og minner fra hele barndom og oppvekst dokumenterer alt det gode vi har hatt sammen, men min datter kom plutselig og serverte oss et vrengebilde i løpet av 10-15 min., trakk på skuldrene, snudde seg vekk og gikk sin vei (mor ventet utenfor), – og bare blir borte…!
    Helt uforståelig og uvirkelig. Jeg burde vært voldelig, incest overgriper eller noe annet vederstyggelig noe, for å fortjene en slik “dom” og behandling av min egen datter, men kan dessverre ikke vedkjenne meg det…(!) Redd for å miste 13 mnd eldre sønn på samme måten. Vi har et tilsynelatende godt forhold, men tendensen er den samme som beskrevet i bloggen. Det skal mye til å begeistre eller engasjere han også i forhold til noe som helst.
    Sendte bekymring til barnevernet med en tilsvarende historie som i bloggen her – bare mye mer konkret. Tro meg! Det sitter langt inne å gjøre det, når det gjelder egne barn!!! Barnevernets kompetanseløshet på dette området er nedtrykkende. Etter en tre måneders slett behandling, blir saken avvist. Barnevernet klarte å bruke min bekymringsmelding og vende alle fortegn mot meg i sitt saksvedtak. Altså tuftet på et løgnaktig vrengebilde av virkeligheten. Godt gjort, men selvfølgelig helt ubrukelig. Så langt kommer man i AS Norga.
    Hilsen fortvilet.

  5. Leserkommentar

    December 21, 2014 at 2:47 pm

    Fra forfatter: Jeg takker så mye for alle kommentarer, både her og på facebook. Det er skremmende å lese at barnevernet ikke tar en på alvor, men tvert i mot vender det mot den bekymrede. Det er i alle fall en pekepinn på at den veien nytter det ikke å gå. Barna bor i vårt tilfelle sammen med mors nye samboer og hans tre barn, og jeg vet at det knives og kives voldsomt i den andre heimen. Det ryktes via barnas venners foreldre, og vi har et håp om at de skal ønske seg tilbake til trygghet, fred og harmoni, samt normal grensesetting. Om ikke nå, så kanskje senere. Jeg kan ikke tro at disse 8 årene som bonusmor har vært totalt forgjeves. I det minste har vi vårt eget som kan være vårt “vitne” på at vi verken er uhyrer eller barnemishandlere. Jeg kan ikke annet enn å ønske lykke til for alle andre i slike situasjoner, en dag kan det jo hende at barna snur en dag.

  6. anonym

    December 28, 2014 at 7:08 am

    Ja, barnevernet mangler kompetanse. Men sannheten er vel at de frykter psykopaten selv. Og unge snupp er i barnevernet som kommer rett fra skolen uten noe erfaring eller familie selv tør sjeldent å ta opp kampen mot en psykopat…

  7. Anonym

    February 18, 2016 at 4:45 pm

    Vet hvordan det er… 🙁 i samme situasjon…

  8. Anonym

    February 22, 2016 at 2:18 pm

    Helt lik historie her også. Vi tok den tunge avgjørelsen med å flytte til andre siden av landet, ikke hovedsaklig for at vi skulle få det bedre, men fordi barna skulle få det bedre.

    Møtte de oss på butikken med mor, hilste de ikke en gang, møtte vi de alene gråt og gråt de fordi de ville på besøk. Er snart 10 år siden,men alt jeg husker best er sinne og gråt, alltid gråt. Fikk de grått seg til å komme på besøk til far (gjerne etter en time eller mer med hjerteskjærende gråt og diskusjon mellom barn og mor ) så gikk det sjeldent mer enn 30 minutter før mor eller stefar ringte å sa at det var en overraskelse til dem når de kom hjem, men de sa aldri hva det var, ‘det får du se når du kommer hjem, men du kommer til å bli veldig glad!” Da ville de hjem.

    Når de ble eldre gikk det i pengegaver og å dra på shopping om de ikke dro til oss. En gang var vi på ferie på hjemplassen, da fikk det ene barnet 1000kr og lov til å ta en venninne med på shopping en dag vi lurte på om barnet ville komme til oss. Det andre barnet måtte brått hjem å sitte barnevakt etter en halvtime samvær.

    Mor har også alltid sett på meg som sin verste fiende, så at barna likte meg gikk sakte men sikkert over til hat..

  9. Annonym

    January 3, 2017 at 12:20 pm

    Leserkommentar.Eg er fanga i nette til ein psykopat i familien vores.NN har 3 unger den minste ungeen er ei jente ho er 20år,eg har prøvd å seine noe til ho men ho vil ikkje høyra på meg nå eg seier noe om nn,dei to eldste ungane er lett funksjonshemmer jenta har nok fått så mye løgn i seg av nn.NN lyver manipulerer.

  10. Bonusmamma

    January 16, 2018 at 5:33 pm

    Hei.
    Prøver å få kontakt med deg gjennom denne siden. Jeg vil gjerne bruke det du har skrevet i en artikkel jeg jobber med. Hvis det er interessant, så gi beskjed til redaksjonen, så håper jeg de videreformidler det til meg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.