Det var en gang en søt ung og riktig så glad jente. Livet hadde vært godt så langt, og hun gledet seg til voksenlivet. Hun møtte en kjekk gutt og de fant sammen i en fei. Hvorfor skulle de ikke det? Den unge mannen så henne i øynene og smilte, han åpnet dører og kom med blomster. På reise kjøpte han parfyme og han spanderte alltid kino og middager. Han sendte kjærlighetsbrev og fortalte hvor skinnsykt glad han var i henne. Historien endte ikke så godt. Les den her:
LESERHISTORIE: Hun var lykkelig og forelsket, men ville gjerne bo noen år for seg selv. Da blir det ikke oss to, sa han. De flyttet sammen, for hun ville jo gjerne at det skulle bli de to. De giftet seg, kjøpte hus og fikk barn og årene gikk. Oppi det hele kranglet de i ett. Ingen krangler ble skikkelig løst. Det kom alltid en ny dag.
Den søte unge og riktig så glade jenten har vært borte i mange år nå. Og ingen vet helt akkurat når hun forsvant. En dag snakket hun med sin søster på telefonen, og søsteren sa;
Du må finne ut hva som gjør deg glad, og gjøre mest mulig av det. For jeg vet at du var glad en gang og jeg vil gjerne ha den glade søsteren min tilbake.
Etter årevis med individuell terapi, ble det tydelig for den voksne triste damen at hun slet på grunn av sitt destruktive ekteskap. Som mange andre begynte hun å søke etter kunnskap, hvem var hun egentlig gift med? Hun leste alt hun kom over, og fortsatte i terapi.
Når hun nå selv greier å skrive, har hun tatt et stort steg i riktig retning. Og hun vil spre optimisme og det glade budskap, at hun tror det er mulig å bli glad igjen, uten ham. I dag føler hun avsky når hun ser på ham, eller hun tenker stakkers. Fortsatt er det noen dager han setter henne helt ut, men de blir stadig færre. Mest av alt føler hun ingenting for ham – verken hat eller kjærlighet. Hun er glad for å føle deg slik. Det viser at hun er i ferd med å distansere seg fra ham. Hun observerer ham, uten å si noe. Steg for steg mister han makten, over henne. Hun er ikke lenger redd. Han har sagt alt, gjort alt og såret henne nok, hun hører det ikke lenger. Hun vet hun er på rett vei, men vet ikke hva som venter. For dette er den situasjonene hun kjenner.
Han smiler og nikker til naboene. Fasaden er intakt. Og hun ser at det kommer til å bli akkurat så vanskelig som hun har lest om. Hvem vil forstå? Hvorfor er det egentlig så viktig at noen forstår? Det vil jo bli en helt egen kamp å få folk til å forstå. Hun har jo akkurat forstått det selv. Hun har skjønt at hun må velge sine kamper. Energien er stigende, men langt fra på topp.
Hvor skal jeg løpe?
Løp! Hva er det for et råd? Med halvvoksne barn er det ikke bare å løpe. De vet ikke om noe annet liv. Hva skal de løpe for? Og til hvem? Det er tross alt ikke veldig mange steder å få hjelp i Norge. Etter en del terapi skjønner hun at det ikke er noen vits å løpe vekk. Hun skal vekk, men ikke løpe. Hun må bygge seg opp litt etter litt. Til slutt vil en søt, ikke lenger helt ung, men glad dame vandre ut døren med hodet hevet. Og dersom hun ikke får barna til å vandre med, har de i alle fall sett hvordan det gjøres.
Han vil bare gå videre. Late som absolutt ingenting er skjedd. Det har lite med ham å gjøre. De skled fra hverandre. Fasaden. Hun spør ham; har du noen gang elsket meg? Hun vet at han aldri vil svare og det er en av de virkelig tøffe kampene, hun vet at svaret er nei.
Du skal få en klem av meg når du fortjener det, sa han. Hun har kost, vasket, født barn, studert, jobbet. Passet barn, strøket klær, laget mat, handlet, vært en så god mamma, kone, elskerinne og venn som hun kunne. Det ble aldri godt nok. Hun er trett av å vente på den klemmen. Hun har skjønt at den klemmen aldri vil komme. Ikke fra ham.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne triste historien? Har du et råd eller en oppmuntring til denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Sterk historie.
Denne steningen viser hvor klok du er :Og dersom hun ikke får barna til å vandre med, har de i alle fall sett hvordan det gjøres.
Det er jeg enig i er gaven man kan gi barna -når forholdet hjemme er vondt på den måten der – Gå rolig ut med integritet og ro og VIS hvordan det gjøres.
Barna kommer til å se opp til deg for dette og lærer å ta seg selv på alvor.
Stor klem fra meg til deg