Raseri, hat og hevntanker - Psykopaten

Raseri, hat og hevntanker

Raseriet du føler mot psykopaten narsissisten

Det er et skamfullt, tabubelagt og ubehagelig emne for mange ofre. På et eller annet tidspunkt etter det psykopatiske bedrag, så opplever de fleste ofre et sinne de aldri tidligere har opplevet. Psykopatiske ofre har ofte det til felles, at de er snille, tolerante og empatiske mennesker. De er ikke aggressive av natur, og har et ambivalent og anstrengt forhold til sinne. Raseri har aldri vært en del av deres følelsesspekter. Det blir derfor et sjokk for mange ofre når de oppdager hvilket sinne psykopatens bedrag klarer å vekke i dem. Ofrene vet sjelden hvordan de skal forholde seg til sitt eget sinne – hvordan kanalisere det i en konstruktiv og helende retning. 

Når jeg snakker om “det psykopatiske bedrag” så mener jeg ikke en enkelthendelse av svik selv om ofrene opplevde mange av dem. Det psykopatiske bedrag er mer en langtrukken affære, hvor det langsomt går opp for offeret at gulroten psykopaten lar henge like utenfor rekkevidde, den når offeret aldri. Tomme ord og løfter utgjør hovedparten i det psykopatiske bedrag, blandet med sulteforing på kjærlighet og hengivenhet, som psykopaten bruker mer i en manipulerende strategi med belønning og straff, enn som en ektefølt erklæring av lojalitet og troskap til offeret.

Bedrag av hjertet

Enkelthendelser som utroskap, økonomisk svindel eller grove eksempler på illojalitet kan så være dråpen som får begeret til å flyte over, men utgjør ikke alene det psykopatiske bedrag. Det psykopatiske bedrag er ikke en forretningsvindel, det er et bedrag av hjertet. Et bedrag er mye større enn svindel, og mye mer enn et svik. Man svikter når man glemmer å hente deg etter jobb. Man svikter når man unnlater å fortelle deg om en viktig hendelse. Et bedrag er av en helt annen størrelsesorden.

Alle bedrag er bevisste, ellers hadde de ikke vært bedrageriske. Men når normale mennesker bedrar, så er det vel vitende om at det er galt og de forsøker som regel å skjule bedraget. I tillegg utføres bedraget for bedrageriets skyld, og ikke for å skade deg. Men det psykopatiske bedrag har en ondskapsfull og tilsiktet snert over seg, som det normale bedraget ikke har. Psykopaten ønsker faktisk at du skal oppdage og forstå bedraget; han/hun ønsker å påføre deg den smerten din oppdagelse av bedraget medfører. Bedrageriet i seg selv er ofte underordnet for psykopaten. Motivet er smerten det påfører deg.

Det er når dette bedraget virkelig når offerets bevissthet, at raseriet får liv. Det skremmer ofte offeret hvilken enorm styrke raseriet viser, og hvordan det kan komme i bølger, ofte helt utenfor offerets kontroll og i uhensiktsmessige situasjoner, som når man er på jobb eller i samtale med en utenforstående. Offeret kan også være hjemme hos seg selv og kanskje midt i middagsforberedelsene da sinnet slår ned fra klar himmel. Offeret kan plutselig skrike ut, kaste grønnsakskniven i veggen, eller ty til tårene. Det er virkelig en ubehagelig og uberegnelig fase, især fordi offeret kanskje for første gang i livet ikke har kontroll på sinnet.

Skammen over å ha latt seg lure

Raseriet kan også ha et annet opphav, rettet mot deg selv. Når man har forstått hele greia, og bedraget blir sollyst, så kan offeret føle en dyp og avmektig skam av å ha latt seg lure. Av å ikke ha tolket de røde flaggene riktig. Av å ikke ha trukket seg ut i tide. Det er viktig at du tilgir deg selv for denne biten. Ressurssterke og intelligente mennesker går alle i den psykopatiske fella, hvis en oppegående psykopat har valgt ut et slik offer. Ingen er immune. Ingen. Tilgi deg selv og legg det bak deg.

Den gode nyheten er at raseri og skam er helt normalt. Du deler det med de aller fleste andre psykopatiofre. Det er en fase jeg tror de fleste ofre rett og slett må gjennomleve for å komme ut i den andre enden i balanse.

Det er når man sitter fast i raseriet, at profesjonell hjelp er påkrevet. Jeg kan ikke si hvor lenge denne fasen bør vare. Hvert enkelt offer må føle på hvor mye raseri de kan håndtere. For mange er raseriet en forløser – for etter sinnet kommer ofte tårene. Etter hvert utbrudd kommer de et skritt nærmere total likegyldighet for psykopaten og full helbredelse.

Noen blir imidlertid sittende fast i en slags bitterhet hvor tvangstanker om den nye partneren, hevn og en dyp følelse av urettferdighet kverner. Scener fra de siste akter med psykopaten gjenspilles igjen og igjen for offerets indre øye. Blir man sittende fast i et slikt spor, så blir det vanskelig å akseptere fortiden uten profesjonell hjelp. Jeg har tidligere skrevet hvordan bitterhet er som selv å svelge gift, i håp om at det skader din fiende (sitat av Nelson Mandela). Hvis du har innført Null Kontakt (NK) så er psykopaten ute av livet ditt, og vil ikke engang vite om din tilstand. Hvis du fortsatt har kontakt med psykopaten, så er din emosjonelle lidelse nettopp hva han/hun ønsker. Det skader ikke psykopaten at du er bitter og sint, tvert imot næres psykopaten av det. Bitterheten skader kun deg selv. Du kan derfor kjenne litt på bitterheten. Smake på den. Dvele en liten stund. Men ikke sitt fast og bli værende i den.

Hevnen – bitterhetens nære slektning

I nær slekt med bitterheten er hevn. Å ønske hevn over en som bedro deg med vitende og vilje – ofte over lang tid, og deretter fortsatte sitt liv tilsynelatende uanfektet og uten å gi deg den oppklaring og beklagelse du trenger for å komme videre, er helt normalt. Ofre plages ofte av detaljerte hevnfantasier om psykopaten, hvor psykopaten på en eller annen måte skades. Psykopatens forkastelse av deg har avskåret muligheten til umiddelbar hevn i det virkelige liv, eller din NK umuliggjør noen som helst praktisk hevn. Å fantasere om slik hevn er derfor den eneste indre tilfredsstillelsen offeret kan få. Skjønt, tilfredsstillelse er neppe det rette ordet. Hevnfantasiene kan nemlig bli tvangstanker i seg selv, eller dukke opp som mareritt om natten, og vil ikke forsvinne selv når offeret ønsker det. Offeret kan miste kontrollen på fantasiene, og da er de ikke tilfredsstillende lenger. Å fantasere om å lemleste noen er ikke naturlig for et fredelig og empatisk menneske. Hevnfantasier kan derfor virke skremmende istedetfor forløsende.

Noen ofre er så ødelagt og nedkjørt av psykopaten, at de faktisk er villige til å gå i fengsel for muligheten til å påføre psykopaten den samme lidelse som psykopaten påførte dem. Jeg vil bare si det med en gang; at lemlestelse eller annen fysisk skade av psykopaten er forbudt, fyfy og noe offeret likegodt kan slå fra seg med det samme. Det blir ikke støttet eller oppfordret av denne bloggens forfatter. Å fantasere er lov, men å ta noen som helst skritt mot psykopaten utover juridiske grenser er ikke akseptabelt.

Tro meg, det er ikke verdt det. Å ødelegge ditt liv for å påføre psykopaten fysisk skade vil ikke gi deg den tilfredsstillelsen du tror det gjør. Hvis psykopaten overlever forsøket, så vil han/hun riste det av seg mens du må leve videre med å vite at du med viten og vilje har skadet et annet menneske. Som en empatisk person så kan jeg love deg at det vil ikke bli noe lykkelig liv. Risikoen for represalier mot deg er dessuten gigantisk. Og om noen år så vil ikke psykopaten lenger ha noen betydning for deg. Du vil da være glad for at du aldri gikk over streken i en personlig vendetta. Slå tanken fra deg.

Du kan ikke skade psykopaten emosjonelt

Å skade psykopaten emosjonelt er kanskje lovlig, men ikke mulig. Psykopaten har ikke et funksjonelt emosjonelt apparat, og lider derfor ikke på samme måte som normale mennesker. Psykopaten trer dessuten ut og inn av karakterer etter eget forgodtbefinnende, og vil ikke kunne skades emosjonelt eller psykisk av deg. Han/hun vil bare riste eventuelle angrep av seg, og dessuten få en enorm tilfredsstillelse av dine forsøk på å sverte ham/henne. Fordi psykopaten lever sitt liv som en kameleon – eller som roller i et teaterstykke, og skifter personlighet alt ettersom hvem han/hun samhandler med så kan man i virkeligheten ikke skade psykopaten. For hvem skader man egentlig? Karakteren han/hun spilte sammen med deg? Med den nye partneren? Med fanklubben? Du kan ikke skade en som ikke vet hvem han/hun er. Å planlegge og utføre et karakterdrap på psykopaten vil skade deg mer enn ham/henne. Psykopaten vil more seg over at han/hun har hatt så stor innvirkning på deg, og at du fortsatt deltar i spillet. Du vil både ernære deres grandiositet og fungere som prima underholdning. Han/hun har manipulert og konkurrert hele livet, og vil alltid ligge ti skritt foran deg. For din egen skyld, dropp også denne tanken.

Noen ofre klamrer seg til troen på karma. I en fortvilet handlingslammelse og søken etter rettferdighet så er det naturlig og trøstende å tro på at “noen”, høyere makter, Gud eller noe større enn en selv vil gjenopprette balanse og handle på ens vegne når man ikke makter det selv. Noen har så høye forventninger til karma at de omtaler fenomenet som “hun” og nærmest som en egen gud – en slags rettferdighetsgud.

Så hva er egentlig karma? Det er en forståelse av – eller tro på – at universet går i balanse til slutt. At negative energier nøytraliseres. At mennesker som har begått urett vil “straffes” av universet, selv om det går lang tid innen det skjer.

Jeg har ikke lyst til å frata offeret troen på noe sterkere enn en selv. En slik tro kan hjelpe mange gjennom akuttfasen i rehabiliteringen (de første dagene og ukene etter bruddet). Jeg vil likevel komme med mitt personlige syn på “karma” og tilby et alternativ. Jeg understreker at dette er min personlige mening. For meg eksisterer ikke karma. Det er fristende å håpe at “en annen kommer til å ordne opp” i et kaos man selv ikke klarer å løse opp, men å tro på karma betyr at man også må være åpen for at man selv ble rammet av karma da man ble utsatt for den psykopatiske mishandlingen. Var overgrepet da noe vi selv fortjente, som følge av overgrep vi selv har begått mot andre? Det er ikke en behagelig tanke. Karma gir dermed grobunn for å skylde hele den psykopatiske affæren på offeret.

Og hva med psykopaten – noen mener at psykopati utvikles som en følge av omsorgssvikt tidlig i livet, altså at noen forgrep seg på den lille psykopaten, eller unnlot å gi ham/henne basal omsorg og pleie. Beskyttes i så fall psykopaten av karma i dag?

Karma er for meg en meget selektiv tro. Når vi tror på karma, så benytter vi oss av de samme forsvarsmekanismene som jobbet under relasjonen med psykopaten – vi ekskluderte, tilføyet, benektet, omdirigerte, forstørret og forminsket virkeligheten for at den den skulle passe til vår tro på at psykopaten elsket oss. På samme måte “bearbeider” vi karma til å bli en Gud eller kosmisk energi som vi ønsker, håper og tror den er, ved å ignorere uønskede men åpenbare logiske feilslutninger. Vi forholdt oss til en fantasiverden under hele den psykopatiske relasjonen – både vår egen og psykopatens. Etter alt vi har vært gjennom, er det ikke nå på tide at vi omfavner virkeligheten?

Mange ofre venter tålmodige på at karma skal fullbyrdes. Karma har det i seg, at det spiller ingen rolle hvor lang tid det går – rettferdigheten skjer fyllest til slutt. Ofrene er faktisk villige til å vente i mange år, så lenge de til slutt får et glimt av en nedkjørt og fallitterklært psykopat. Uansett hvor liten plage psykopaten rammes av, så oppleves dette som en seier for offeret. Offeret setter altså sitt eget liv på vent for å se et ørlite glimt av psykopaten få en straff som kanskje ikke engang har noen innvirkning på ham/henne. Og hvilken tilfredsstillelse ligger det i at psykopaten får sin straff når han/hun er 80 år, hvis han/hun har hatt et fantastisk liv frem til det tidspunktet? Vil du virkelig vente så lenge?

Slik jeg ser det, så er karma en tro som holder offeret fast istedetfor å frigjøre.

Sannheten slik jeg ser det er at livet er hverken rettferdig eller urettferdig. Det bare er, inntil det ikke er mer. Å akseptere dette, uten å tviholde på en tro om at psykopaten får hva han/hun fortjener til slutt, tror jeg vil gjøre det både enklere og raskere for offeret å gå videre. Skift fokus over på deg selv, der det hører hjemme.

Kanskje blir psykopaten en dag rammet av sine egne ugjerninger som en boomerang. Det skjer ofte, psykopaten har en tendens til å male seg inn i et hjørne. Men av og til skjer det psykopaten intet vondt, og offeret må klare å finne indre ro også i de tilfellene. Mitt håp og ønske for offeret er at selv om karmatisk vrede en dag regner ned over psykopaten, så har offeret fjernet seg så langt fra psykopaten, og er så langt inne i likegyldighetens befriende vektløshet, at han/hun ikke engang får vite at det skjer.

Ofre som faktisk har bevitnet psykopatens undergang, kan fortelle at det hjalp dem ingenting. De fikk det ikke bedre av psykopatens lidelse. Vi elsket dette mennesket en gang. Vi har forstått at personen vi elsket ikke vil oss vel, og vi har trukket oss unna (eller samler krefter for å gjøre det i nær fremtid). Vi er sinte, og ønsker en slags rettferd. Men hat er som kjærlighet – en sterk følelse som fortsatt knytter oss til psykopaten. Og som de empatiske og godhjertede menneskene vi er, så vil det trolig ikke gi oss noen tilfredsstillelse om hevnfantasiene våre ble til virkelighet. I motsetning til psykopaten, så næres vi ikke av andres lidelse. Å tro på et unntak i psykopatens tilfelle tror jeg er å manipulere oss selv.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Finnes det da ingen mulighet til oppreisning for offeret? Har offeret ingen handlingsalternativer?

Joda. Den beste handlingen er faktisk å sitte på hendene uten å gjøre noe.

Når man lar seg blende av psykopatens selvsikre fremtoning og illusjonen av det perfekte livet han/hun publiserer på sosiale medier, så er det lett å bli overbevist om hva psykopaten faktisk tror om seg selv; at han/hun er overlegen og meget attraktiv. Å bli forkastet av en slik person får oss til å føle oss mindre samtidig som bitterhet og ønsket om hevn føles større.

Vi ønsker å skade psykopaten, men glemmer at han/hun allerede er skadet. Handikappet. Funksjonshemmet. Invalid. Bare en halv person.

Forsøk å forestille deg hvordan det er å ikke være et fullbyrdet menneske. Ikke ferdiglaget. Det mangler en viktig komponent; menneskelighet. Samvittighet, evne til glede, sorg og kjærlighet, det som for normale mennesker gjør livet verdt å leve. Det mangler psykopaten. Han/hun er dømt til å vandre på denne jord, på evig søken etter noe de aldri kan få. Som Pinocchio som ønsker å bli en riktig gutt. Fordi de ikke kan få det, så må de suge den menneskelige opplevelsen ut av andre. Men de kan kun oppleve å se menneskelighet i ofrene de suger den ut av, aldri oppleve den selv. De observerer følelsene de fremprovoserer i andre og forsøker å føle dem selv, men det skjer bare flyktig og grunt for empatien strekker ikke til.

Derfor går de fra offer til offer. Alltid begynner det så lovende og de tror hver gang at “denne personen kan gi meg den menneskelige opplevelsen”, men de oppdager etterhvert at INGEN kan gi dem hva de egentlig vil ha. De vet ikke at å være menneske er noe som kommer innenfra. Derfor forkaster de gamle ofre og søker nye. Igjen og igjen. De kan ikke knytte seg til noen.

Hele livet er en konkurranse, hvor de må ha større, bedre, mer. De blir aldri fornøyd.

Forestill deg hvordan det er å kjede seg hele tiden, uten indre ro eller fred. Du kan ikke sette deg ned og bare være, fordi det oppleves som tortur. Istedet må du hele tiden være aktiv, og din favoritthobby er å manipulere dem som står deg nærmest, ganske enkelt fordi du er desperat etter stimulering. Du er så liten og betydningsløs innvendig, at du må gjøre andre enda mindre, for å føle deg bittelitt større. Du må innbille deg selv at du er mer betydningsfull enn andre.

Lyder dette som en person som er overlegen? Lykkelig? Heldig?

Hvem er egentlig best stilt av deg og psykopaten?

A straffe en psykopat er som å kaste en bøtte med vann på en som allerede er våt.

Ved å sitte på hendene dine, så har du sjansen til å fremstå som den bedre part. Det ligger i den psykopatiske natur å sverte alle som går psykopaten imot. Det spiller ingen rolle hvor snill du har vært, ved å forlate ham/henne så ble du automatisk en fiende. Psykopaten vil gjøre hva han/hun kan, for å vende felles venner og bekjente mot deg. Til og med din egen familie hvis muligheten er der. Ved å forholde deg passiv, så gjør du svertekampanjen hans/hennes til skamme. Psykopatens publikum vil etterhvert forstå at du ikke er noen trussel og antakelig aldri var det. De vil begynne å betvile psykopatens løgner om deg. Å innta det moralske høysete i denne kampen er gull verdt for din fremtidige selvfølelse.

Det finnes et alternativ til hat mot psykopaten. Og det er medfølelse.

Jeg har full forståelse for at enkelte ofre er så alvorlig brent at noe i nærheten av medfølelse aldri kommer på tale.

Men så finnes det også ofre som aldri riktig slutter å elske psykopaten. Som aldri klarer å fremtvinge det enorme sinnet og hatet jeg har skrevet om i dette innlegget. Som hele tiden faller tilbake på kjærlighet. Medfølelse for psykopaten er kognitiv dissonans som leker en grufull lek med våre sinn, men det er også et tegn på vår menneskelighet. Du vet, den egenskapen psykopaten forsøkte å føre fra deg og over på seg selv. Den har du. Psykopaten klarte aldri å stjele den, selv om det i en periode føltes slik. Du kan likegodt benytte deg av denne egenskapen som av og til ødelegger for oss, men oftest redder oss.

Medfølelse for psykopaten kan være lettere å bære enn hat og tanker om hevn. Det er lov å ha medfølelse for psykopaten så lenge det skjer bak lukkede dører. Så lenge ikke medfølelsen blir så sterk, at man blir trukket tilbake til ham/henne. Send gjerne lys og varme i psykopatens retning. Han/hun trenger det mer enn noen andre. Men la det skje bak dører som er sveiset, armert og støpt i betong.

For vi må aldri gi etter og kontakte psykopaten. Null Kontakt (NK) er for vår skyld – for å beskytte oss selv. Ironisk nok er det også den beste hevnen du kan servere en psykopat som har løyet, brukt, tygget og spyttet deg ut. NK kan være ekstra vanskelig å opprettholde i høytidene, hvor vi ofte blir mer tankefulle og minner om samvær med psykopaten kan gjøre oss “myke” og nostalgiske. Nå nærmer julen seg. Å minne leserne på viktigheten av NK samt styrke dere i gjennomføringen blir derfor fokus i neste innlegg.

Hvis du bryter all kontakt og i tillegg skaper et fantastisk liv for deg selv, så er hevnen komplett. Ikke sitt og vent på at karma skal ramme din psykopat, det har du ikke tid til! Du har et liv som skal leves. Plukk deg selv opp igjen og start på nytt. Men denne gang har du muligheten til å bygge et enda mer praktfullt monument på ruinene av det gamle. Bli hva du alltid har drømt om å bli. Vær enda gladere enn før. Vær enda mer menneskelig enn før. Vær mer levende enn før. Ikke gi psykopaten noen som helst tilfredsstillelse av å ha knekket deg. Han/hun vil hate å se deg reise deg, børste av deg støvet og gå rakrygget videre. Vær stolt. Vær den beste versjonen av deg selv, som du kan være.

Hvis å terge psykopaten er den motivasjonen du trenger for å klare å reise deg igjen, så terg i vei! Du vil nemlig snart elske ditt nye liv, og da er det ikke lenger psykopaten som er drivkraften, men deg selv.

Forfatteren av dette innlegget har også publisert dette og flere gode artikler på sin blogg Psykopati og kjærlighet

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

5 Comments

  1. Lene

    December 18, 2015 at 11:28 pm

    Den beste hevn er å leve i beste velgående 😉

  2. Monica

    December 24, 2015 at 6:07 am

    Veldig bra skrevet. I deres kjedelige liv er det eneste som gir dem livsgnist å se andre lide.
    En får trøste seg med at de har det ikke godt med seg selv. Være bevisst på å ikke overta deres bitterhet. Det spiser en opp innvendig.
    Bearbeid!

  3. Mutter

    January 3, 2016 at 9:30 am

    Dette er noe av det mest opplysende jeg har lest her inne så langt, og jeg leser alt. Hele ingressen beskriver meg ned til minste detalj (første avsnitt). Det er nå snart 3 år siden jeg kom meg ut av et 13 års langt helvete av et ekteskap, og jeg bukket helt under da jeg endelig var “fri”. Jeg ble innlagt svært suicidal, og trengte mye hjelp over lang tid på å finne et slags fotfeste. Jeg er ute av depresjonen nå, men sliter voldsomt med angst, og et underbevisst sinne og hat, noe som gjenspeiler seg i mareritt. Mareritt hvor jeg ofte skader eller tar livet av mannen, og dette drar jeg med meg inn i hverdagen, som igjen gjør det vanskelig for meg å bli helt kvitt han (psykisk). Han greide å barnefordelingsaken å fremstille meg som et uegnet vesen til å ta vare på mitt barn, og han ble trodd, igjen og igjen. Jeg sloss med hele meg for å få lillemann bort fra han, men sitter nå kun tilbake med 4 netter pr. mnd, og jeg ser hvordan barnet lider. Jeg er både høysensitiv og nesten overempatisk, og sint har jeg vel aldri vært, og det er derfor det skremmer meg sånn hva sinnet mitt er i stand til å male frem av grusomheter i søvnen. Og kan jeg noen gang bli ferdig med han, når han nå har sønnen så mye, og slett ikke er bra for han, og kan jeg tillate meg som mor å svikte mitt barn ved å “gi meg” – for alle instanser tror på denne flotte og veltalende mannen, til og med venner er overbevist om at det er jeg som er “gal”, og støtter derav min eks.mann.
    Mine to eldste barn fra første ekteskap var faktisk villig til å gå i fengsel, bare de fikk “tatt” han. De la konkrete planer over hva de ønsket å gjøre, så det er ikke bare jeg som sliter i farvannet etter denne mannen. Jeg holder på å bygge meg opp igjen, men marerittene lammer meg, og skremmer meg. Og det gjentar seg gang på gang i disse drømmene at jeg alltid mister stemmen, at kjeven låser seg, og jeg gjør meg selv til mere latter da jeg prøver å hevde den grusomme urett som er begått, og blir det fremdeles.
    Jeg jobber hardt med meg selv, vil ikke gi han noen tilfredstillelse av å se meg fullstendig ødelagt, men det holder hardt, for dette tar lang tid. Han har til og med klart å sjarmere kvinnelige sakkyndige, og dommere om at siden jeg en gang har vært psykisk syk, så vil jeg alltid være det, og av den grunn så får jeg heller ikke barnet. Et barn som helt klart uttrykker at det er hos meg han vil være, det er her det er trygt, forutsigbart og uendelige kilder til omsorg og kjærlighet, men gjett om han er lojal mot far. For som gutten selv sier; det er jo du som er den sterkeste mamma. Vel, akkurat det er det mulig jeg var før, men nå er jeg ingenting. Jeg er evig forvirret, og har mistet meg selv på veien. Og akkurat nå så er det lettere å bare gi etter, enn å kjempe mot noe mere – for uansett hvor jeg snur meg, så er det ingen som forstår noe når jeg prøver å forklare HVEM/HVA han er.
    Det er mange store sorger i dette, og en av de største er selvfølgelig barnet, og det andre er hvordan den sterke flotte og meget oppegående kvinnen jeg en gang var – er borte for meg.

  4. Anonymious1

    January 11, 2016 at 11:13 pm

    Det er så sant som det er beskrevet i artikkelen her.. Man oppleveren ny en side av seg selv som man ikke kjenner til fra før, og heller ikke vet hvordan handtere det. Uten at jeg selv la merke til det ble det bygget ut en ny side av meg som var og er fremdeles en fremmed side, der regjerer en kloning av en ildsprutende løve og en morderisk ilddrage, ferdig utlærte som “terrorist, torpedo, og drapsmaskin”. Ikke sånn å forstå at jeg driver med hverken terror eller mord i virkeligheten, men i tankene mine virker jeg som en skikkelig ond heks fra Hell, ond, rå og brutal, som trives i mine tankeverden der jeg utøver de verst tenkelige brutale behandlinger av dem som gjorde livet mitt til et helvete på jord over natta.. Det skremmer meg selv at jeg kan se meg selv sage av armer og bein med en sløv sag og føler intet ubehag ved det, heller behag faktisk..! MEN, det hender sjeldnere nå, at jeg er i torturkammeret men på våren 2015 hvar jeg der daglig.

  5. Anonym

    February 8, 2017 at 9:36 pm

    Dette innlegget er det beste jeg har lest, så sant, så følsomt men så virkelig og vondt. Har fire voksne barn som er psykopatens “apekatter”. Det er til tider uutholdelig, det gikk nesten galt. En engel reddet meg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.