Blogglistenhits Psykopatoffer: Alle tror det er jeg som er "syk" - Psykopaten

Psykopatoffer: Alle tror det er jeg som er “syk”

Sveket av alle psykopaten vinner

Bruddet med hennes ektemann ble brutalt men var slutten på en lang fornedrelse. Hun trodde det var hennes ansvar, og at hun var årsaken til bruddet. Det måtte da være umulig å leve med en som henne?

LESERHISTORIE: Det velkjente dramaet utspilte seg og jeg måtte trå forsiktig og svelge hele kameler. Nå er barna store, og jeg har de siste årene kunnet opprettholde en noenlunde null-kontakt. Før det har jeg måttet stå på barrikadene for barna. Har nøye valgt ut og kun satt foten ned ved helt åpenbare overtramp, for da har bøtteballetten vært i gang med det samme: barnevern, advokater, familievernkontor og trusler om rettsak.

Lavt konfliktnivå

Jeg tok et valg om lavt konfliktnivå, for jeg tenkte at det var ille nok for barna om ikke de i tillegg skulle bevege seg i en krigssone også.

Mitt forhold til denne mannen varte alt for lenge, og det fortsatte i mange år etter at vi flyttet fra hverandre. I dag merker jeg hans uro når han får rapporter om at jeg har et bra liv. Da merker jeg på folkesnakket at han har fortalt sine tilhengere de utroligste historier, og han bruker sine voksne barn som brekkstang.

Nå som jeg har hatt noen år med nullkontakt, begynner det å boble opp – alle de reaksjonene som kommer med betydelig forsinkelser. Jeg må prøve å finne ut av dette, og det er det jeg forsøker med å skrive disse ord.

Jeg forundrer meg over «hjelpeapparatet»

Familievernkontoret er jo beryktet for sin nøytralitet som jo gjør at disse personene bare seiler av gårde. De får ingen korreksjoner, de får ingen tydelige meldinger om at de er helt på jordet.

Familievernkontorene har barna i fokus, påstår de, men tror de på det selv?

Det er da ikke ivaretakende at barn skal måtte ha mest mulig samvær med denne typen mennesker? Han vi gikk til siste gangen var på grensen til korrigerende, og det var kanskje da eksen heller ikke ville tilbake dit? Eksen hadde med seg en hel ringperm full av «beviser» om hvilken elendig omsorgsperson jeg var. Deriblant noen bilder av barna som jeg hadde han. Eksens «bevis» var at barna ikke smilte på bildet, dermed var de vanskjøttet og ulykkelige. Han var høy på seg selv etter å ha blitt smurt av de jeg kaller «menigheten».

Saksbehandleren kikka på bildene og sa at han så ikke noe uvanlig med dem. Det var helt normalt at barn ikke alltid smilte strålende på bilder, så han så bare barn som hadde kledd seg ut til karneval.

Eksen var i harnisk og la breisida til. Han fikk ikke medhold i at barna virket vanskjøttet, men saksbehandleren følte kanskje at han hadde gått over noen grenser. Resten av timen gikk med til at eksen fikk podiet og mikrofonen for seg selv til virkelig å male med bred pensel.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Det var en utrolig ubehagelig opplevelse. Likevel ble vi anbefalt delt omsorg, selv om det var tydelig at saksbehandleren forsto hva slags person denne mannen var. Hvorfor er det sånn?

Psykisk nedbrutt

 I forkant av bruddet var jeg psykisk nedbrutt. Det toppet seg med en spontanabort. Jeg gikk i terapi. Min psykiater hadde kanskje noen tanker om at hun kunne prøve å nøste litt hva dette var. Hun kunne prøve å forklare eksen litt om forskjellige ting, at hun kunne ha noen slags familiesamtaler med oss.

Det kom til et punkt da hun sa til meg at hun måtte konsentrere seg om å være min behandler.

Hun søkte oss til familieavdelingen på Modum. Jeg har senere lest i journalen min hvor hun i ganske klartekst har skrevet at hun reagerte så sterkt på hans væremåte at hun måtte trekke seg ut av denne familiegreia.

Ingenting av det ble formidlet til meg. Og jeg ble sittende igjen som den syke, som den hjelpetrengende. Hadde hun bare sagt noe som kunne gitt meg støtte i at det var flere som reagerte, jeg var ikke gal.

I stedet trakk hun seg ut, ble min behandler og satte til slutt en bibpolardiagnose på meg. Hvorfor?

Den diagnosen er nå gjort om til PTSD. (Posttraumatisk stresslidelse)

Behandleren som endret diagnosen er sjokkert: Alt som står i mine papirer – det lyser PTSD!

Jeg har en oppveksthistorie og et ekteskap som utvilsomt har lagt grunnlaget for mine utfordringer.

I stedet for å si noe om at hun reagerte på adferden til denne mannen, i stedet for å si noe om at mine reaksjoner faktisk var ganske normale gitt situasjonen – så gir hun meg en bipolardiagnose.

På toppen av det lar hun meg vite at han har mulighet til å få full omsorg for barna når jeg har en såpass alvorlig psykisk lidelse. Jeg skal være glad til for at jeg får se barna halvparten av tiden, noe han jo hele tiden kunne true med.

Det interessante er at to uker etter siste runde med advokater og nesten rettssak, kom eksen til meg og sa at han vurderte å flytt 100 mil unna. Kunne jeg ikke bare ha barna 100% da?

Han fikk ikke den jobben han trodde han skulle få, så det ble ikke noe av. Det sier alt om hvor totalt offline den mannen var – og er)

Hvorfor er det ingen som står opp for ofrene?

Så var vi på Modum og det var også en veldig spesiell opplevelse.

Det dreide seg om hvor vanskelig det var å leve med meg som var så syk hele tiden: Jeg som ikke vasket nok og som ikke tok meg av barna.

Stakkars han hadde vært helt alene med dem da jeg var noen uker på sykehus, og ingen lurte på hvordan han hadde det. Alle spurte bare hvordan det gikk med meg.

Sannheten var jo at mine venninner hadde barna mesteparten av tiden. De gamle damene han sjarmerte sto i kø utenfor døra med middag og nystrøkne skjorter). Han fikk holde på der oppe: Han kunne være så stygg mot meg i timene, og så skulle han absolutt leie når vi gikk tilbake over plassen.

Jeg trodde jeg skulle dø, men jeg trodde det var sånn det skulle være, jeg trodde det var meg det var noe galt med.

For «proffene» på Modum lot han holde på. At han syntes det var så slitsomt å være der oppe og måtte ta en friuke, mens jeg var på Modum med små barn alene, syk, redd, fremmed sted, uten bil,– for den måtte jo han ha. Joda – de forsto at det var nødvendig, sa de, så da gjorde han det. Og jeg husker en gang etter en terapitime der oppe han hadde vært direkte slem, og timen etter spurte de han hvordan han hadde det, om han hadde dårlig samvittighet for å si alt det til meg.

Da lener han seg tilbake og erklærer at han er en mann som aldri har dårlig samvittighet for noe som helst – og han kommer unna med det!

Ingen sier noe til meg om at dette bør jeg komme meg unna: dette er en mann som ikke kommer til å endre seg, dette kommer til å ta knekken på deg, du reagerer normalt på hans unormale adferd.

Ingen sa det. Hvorfor?

Bipolardiagnose

Det var i etterkant av Modum-oppholdet at jeg fikk bipolar-diagnosen. Jeg sa til ei venninne at når han får høre det, så går han fra meg.

Jeg var livredd for at han skulle gå fra meg, for hvordan skulle jeg klare meg da? Han gikk jo fra meg, han kunne ikke ta ansvar for meg lenger, sa han.

En dag. Neste dag var han «angrende», ville ha sex og sa han elsker meg og vi kunne prøve. Til neste dag – da tålte han nesten ikke synet av meg. Neste dag var det meg han elsket høyest av alt – og sånn holdt han på.

Jeg var elsket og hatet annenhver dag.

Til sist – på tiende dagen – jeg aner ikke hvor jeg fikk styrken fra. På tiende dagen sa jeg at dette går ikke lenger, nå må du bestemme deg. Det var en hat-dag, så da var det helt umulig for han å se for seg en framtid med meg.

OK, sa jeg da – da sier vi det. Jeg flyttet ut og inn i nytt hjem dagen etter.

Selv om jeg er rasende på feildiagnostiseringen, så var det tross alt den som fikk han til å ikke «kunne ta ansvar for meg» lenger, og det var den som ble min billett ut.

Da jeg fikk noen uker for meg selv forsto jeg hvor heldig jeg var som slapp å bo med han. Jeg hadde alvorlig talt ikke overlevd.

Mange år med kamelsluking.

Han fikk seg ny dame ganske kjapt. Da ble jeg lettet, for da visste jeg at han ikke kom til å komme på døra mi.

Da de noen år senere skilte lag, var jeg livredd for at han skulle få en ide om at vi skulle prøve igjen.

Jeg visste så klart at den mannen ikke var bra for meg, men jeg visste ikke om jeg var i stand til å stå imot hvis han bestemte seg for å sjarmere. Det var skremmende. Heldigvis skjedde ikke det, han fikk ny dame, og jeg kunne puste lettet ut – sånn sett. Så da var det bare kamelmåltidene igjen. Jeg raper store hårballer fremdeles.

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Jeg bor fremdeles i den leiligheten. Er nå 50% ufør og har ikke økonomi til å få «mitt eget». Jeg bor heldigvis bra, og prøver å ikke dyrke bitterheten.

Det er mye som foregår av indre prosesser for tiden – slik jeg skrev i starten, og akkurat nå er livet ganske tøft.

Det hjelper ikke å se at barna også er preget av å ha bodd mye hos en far som kun er opptatt av seg selv og sin agenda. Kone nummer tre var dessuten heller ikke helt god og jeg har fått vite i ettertid ganske hårreisende situasjoner med kjefting, brøling og verbale overgrep over en lav sko.

Jeg tenker at mitt største svik er at jeg ikke kjempet hardere for at de skulle slippe å bo så lenge 50/50.

Det tok slutt da yngste begynte på ungdomsskolen. Da ville hun ikke bo mer hos han. Til gjengjeld manipulerte han da sønnen, tre år eldre, til at når hun bodde hos meg, kunne han bo hos faren.

Sønnen er lojal og flytter over – det varte i ti måneder, så fikk jeg hjem et vrak av en gutt som jeg tidvis ikke turte reise fra for jeg opplevde han sterkt suicidal.

Dette ser apparatet på. Skole, lege, BUPA, hva vet jeg. Og de lar det skje – Hvorfor?

Sønnen min ble mobbet

Min sønn hadde et temperamentsproblem – han fikk en ADHD-diagnose og vi fikk beskjed om at det kunne være en genetisk avledning av min bipolaritet.

Sønnen fikk beskjed fra BUBA at det var hans ansvar og skyld at han ble mobbet – to ganger i to runder fikk han den beskjeden. Det er ikke rart at han er veldig negativ til hjelpeapparatet.

Min datter har også vært innom BUPA, med problematikk selvskading, angst og overdoser. Hun nektet å ha faren som pårørende, og hun ville ikke ha han innblandet i behandlingen på BUPA.

De brukte all sin profesjonelle makt til å prøve å presse henne til familesamtaler med faren, til å slippe han inn. Hun visste og var helt tydelig på at han ville spille skuespillet sitt der.

Kanskje ville det hjelpe et par dager, men så ville konsekvensen bli at alt bare ble verre. Og de plasserte det på at mor er syk og manipulerer datter til å ta avstand til far. Hvorfor?

Hvordan kan dette skje? Da jeg leste den siste epikrisen hennes fra BUPA trodde jeg ikke mine egne øyne – det var løgn på løgn. Behandler påstod at hun hadde snakket med meg og jeg hadde sagt ting som jeg slett ikke hadde sagt, dattera mi kjente seg heller ikke igjen overhodet i det som ble beskrevet.  – Hva er dette?

Jeg vet at dette ikke er en enestående historie – men den er dypt tragisk.

Jeg har to barn i starten av voksenlivet som er sterkt handicappet, på den verst tenkelige måten: – på den usynlige måten.

Dattera mi er mer bevisst det som skjer enn sønnen. Hun sliter ikke mindre av den grunn. Han er styrt av følelsene – og av faren.

Faren greier fremdeles å skape den håpefulle gleden når han velger å være i godlune. Jeg står og ser på. Jeg vil ikke ta fra sønnen muligheten til å være glad, men vet at om noen uker, noen måneder må jeg plukke han opp som en bylt fra bakken, for da har faren slått om. Akkurat i det sønnen tror at NÅ er det bra.

Timingen er så presis at det er umulig at det er tilfeldig. Dette gjør han mot sitt eget kjøtt og blod.

Dattera mi har et mer pragmatisk forhold til det og klarer bedre å håndtere manipuleringen hans. Men dette lever de med.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Jeg giftet meg med denne mannen og fikk barn med han. Jeg er en sterkt medvirkende årsak til deres eksistens og lidelse. Fordi jeg var så dum å deise inn i et forhold selv om alle varsellamper lyste og blinket. Selv om jeg et par ganger gjorde det slutt så endte det med at jeg gikk tilbake til han og fikk barn med denne mannen.

Barn som nå sliter mer enn de burde.

Flotte barn – i starten av voksenlivet – en vanskelig nok fase i seg selv – og de bærer med seg en bagasje som er alt for tung å bære.

De er store og vil klare seg selv – jeg kan ikke lenger kjøpe is og Donald-plaster. Jeg kan lytte til dem – når de vil snakke. Nå er de så voksne at det blir for nært å bruke meg.

Jeg blir stående og se at de strever. At de har det bra også, for all del. Men det er mange omveier i livene deres. Jeg lot det skje. Jeg skjønner at jeg ikke har skyld og alt det der. Men jeg lot det skje.

Det gjorde også alle andre! – Først i godt voksen alder møtte jeg en behandler som anerkjente historien min og som ga uttrykk for at hun trodde meg. Hun forsto at det jeg hadde stått i var mye sykere enn meg.

De har kanskje tenkt og ment det de andre også, men de skal være så fordømt korrekte, så nøytrale. De vil ikke ta side og stilling.

De som lider er barna. Jeg lider også. Og nå vet jeg at jeg har en del å rydde i selv.

Jeg synes det er utrolig urettferdig overfor barna at ingen tok dem til side og sa Du er ok!

Du har det vanskelig fordi faren din er urimelig!

Det de derimot fikk høre mye var stakkars deg som har en syk mor. De sier selv at det å ha en syk mor var det enkleste, for jeg forklarte hva som skjedde, vi snakket mye sammen, og de følte aldri at det verken var deres skyld eller at de hadde ansvar for at jeg skulle være frisk.

Han seiler videre.

Han er som han er og tror han er Guds gave til verden. Alt som går galt er alle andres skyld – i hovedsak min. Det er nesten smigrende å tenke på hvor stor makt og myndighet han greier å tillegge meg, kan jeg si litt humoristisk.

Hvis noen prøver å korrigere han, bare avskriver han dem ganske enkelt. Han kan lage så dårlig stemning at om noen ikke diller nok med han at det er bare det folk gjør.

De orker ikke ha med han å gjøre. Og de lar dem som må leve med han seile sin egen sjø, for man skal ikke blande seg.

Jeg var kone nummer 1, han har nå skilt seg fra kone nummer fire og er nå i ferd med å etablere et nytt ekteskap med nummer fem. Alle bruddene har vært brå og uforståelige. Han har venner i faser, er sjarmerende, får venner, men er grenseløs og begynner å utnytte dem. Det er da en selvfølge at alle står på pinne for han. Så da føler folk seg utnyttet og trekker seg unna og orker ikke mer med han.

Det er ganske mange mennesker som har vært en del av barnas liv som bare plutselig har forsvunnet ut av livene deres. De har vært med på bursdager og sammenkomster, barna deres har lekt med barna våre – og så er de plutselig borte. De orker ikke mer og har latt mine bli igjen i det huset med den faren og stemora – uten at barna har fått vite at de er OK.

Sønnen min har vært «for sint», «for sta», «for vanskelig» – dattera mi har måttet «ta seg sammen», «slutte å tulle», «stå opp» hun har blitt beskyldt av en rasende far for å fake astmaanfall for å kunne få se meg når hun trengte medisin.

Det har vært dem det har vært noe galt med. På samme måte som det var meg det var noe galt med. Han kunne bare seile og smile – han var plettfri, selv når mange vet at han ikke var det.

LES OGSÅ:

Sjekk litteraturlisten og bøker du kan bestille 

Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?

Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten

Har du en narsissist nær deg?


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

Psykopatenes språk | forskning.no

Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

5 Comments

  1. Endelig Fri

    January 17, 2019 at 10:24 pm

    Dette er en forferdelig trist historie. Du har min fulle støtte.

    Jeg har imidlertid opplevd behandlingsapparatet likt. Familiekontor som ikke er i stand til å se at jeg var utsatt for psykiske overgrep. Psykolog som anerkjente min eks sitt ønske om at jeg skulle være et krydder i hverdagen hennes. Psykiatrisk klinikk som nekter å motta innspill om at de ikke hadde forstått overgrepet og at det var noe å ha med seg senere. Den profilerte familiekontorpsykologen som ikke ville høre fordi samtalene var over og det var så høyt produksjonspress så han hadde ikke tid. Og faktisk en terapeut (min eks tvang meg i terapi fordi jeg var så syk…) som lytter interessert da jeg ringte for å forklare at de måtte være mer oppmerksomme på at folk kan være utsatt for psykiske overgrep. Hun burde dog strengt talt ha forstått mye før. Mange av disse terapeutene fremstår som inkompetente på å forholde seg til «pasientens» omgivelser som et sted årsaken kan være og i stedet kun analysere pasienten som enkeltobjekt løsrevet fra omgivelser.

  2. Anonym

    January 18, 2019 at 8:17 pm

    Det er noen forferdelige historier som blir formidlet på disse sidene. Jeg har en inngift pysykopat i min familie som har ødelagt den totalt. Jeg har fire brødre, men kontakt med bare en. Men jeg har greid å bygge min egen familie som vedkommende ikke har greid å splitte. Men jeg er jo blitt utsatt for systematisk sjikane og løgner over en mannsalder, noe som har satt sine spor ved at det er veldig få jeg har tillit til. Konflikten med min bror og hans fru ( som er psykopat) toppet seg for over 20 år siden og det har vært isfront siden da. Nå har imidlertid åra satt sine spor og det er behov for en og annen håndsrekning. Det er på et småbruk dette og en av mine sønner har tatt over og er en “handy man” som fikser det meste, blir anmodet om diverse oppdrag når vi er bortreist vel og merke. Og godtgjørelsen er mistenkelig raus. At dette kunne bli en realitet var ikke vanskelig å kunne forutse da de var barnløse og jeg hadde 3 sønner og en av konklusjonene jeg har trukket av dette er at psykopater ikke tenker på de langsiktige konsekvenser av sine handlinger, men skal tyne gjennom sitt syn der og da, koste hva det koste vil. I den senere tid har jeg også kommet i konflikt med en svoger som iallefall i egne øyne er en betydningsfull person. Det jeg da registrerte var at det var utrulig enkelt å skru på utfrysningsbryteren, er det fordi jeg fra før av har et dårlig rykte p.g.a. psykopat 1? Jeg er imidlertid forbauset hvor redde folk er for å motsi en psykopat fordi de risikerer å bli uthengt, hvor er moralen til folk flest?
    Inad i min egen familie er forbausende at vedkommende psykopat har greid fordreie konflikten dit hen at hverken hun eller (den påståtte) konflikten ikke skal være tema. Noe som har opplevd det samme og hvordan greier visse personer dette, det er meg en gåte. Etter mitt syn sitter nå begge igjen med svarteper, men har ikke evne til å innse det. Vi har ikke vekslet ord på over 20 år, men bor bare 50 meter fra hverandre.

  3. Monicha Anethe Nymann

    January 20, 2019 at 11:43 am

    Helt grusomt og jeg kjenner igjen mye av dette du forteller! Hvor er hjelpe apperattet? Jeg selv har mistet en dattertil barnevernet da de tror blindt på en x fra 25 år tilbake (ikke hennes pappa) og min egen eldste datter(min yngste datters halv søster) som har stilt diagnose på meg som psykopat,psykisksyk manupulerende…listen er lang og livet har blitt et helvete de siste 6 årene de har holdt på! Barnevernet tror blindt på dette stiller ingen spørsmål eller sjekker sannheten… Så derfor tok de min lille uskyldige datter i fra meg hennes mamma, og fostermor ble hun selv min eldste datter! Klart penger styrer, hun får nærmere en halv million i året på og livnære seg på min yngste datter. Dette tilatter hjelpe apperattet og hva med barnet og hennes liv? De stjeler henne barndom vekk i fra sin mamma pga at de tror blindt på dem som bedriver et sånn alvorlig spill! Det samme gjelder foreldrefremmedgjøring/fiendtlighet, alt for mange barn mister kontakt med sine foreldre enten den ene eller den andre pga løgner og ondskap! Føler med deg og dine voksene barn.Sender deg masse styrke, kjørlighet og håper du får et rikt liv nå og kan fokusere på deg selv og dine 2 voksene barn.

  4. Stig Riesto

    January 24, 2019 at 6:15 pm

    Jeg *er* faktisk bipolar, noe min psyopatiske ex bevisst har brukt mot meg de åra vi var sammen. “Ta deg sammen” etc..

    ikke direkte bra skyts å gi til sånne folk.

    Hu brukte det for å sende politi på døra (til mi 90 år gamle bestemor) etter bruddet, fordi *JEG var i ubalanse, og burde legges inn..*
    Heldigvis kunne min bestemor bekrefte at jeg ikke fantes ustabil eller psykotisk.

  5. Anonym

    April 19, 2019 at 1:48 pm

    Viktig og forferdelig historie, takk for at du deler. Glad denne siden bidrar til opplysning!

    ..Jeg var veldig heldig innser jeg som møtte både terapeut og parterapeut med erfaring og forståelse for både traumeforhold med en cluster-B partner.. og forskjellen på bipolar og c-ptsd. -Og ikke minst terapeuter som både kunne og ville kalle en spade for en spade- og tilbød løsninger for å bygge opp igjen selvverd etter en så unormal behandling av en såkalt partner.

    Håper virkelig at flere terapeuter lærer mer om dette framover, får forståelse for dette mønsteret og skadene det gir å bli i et sånt forhold.

    Jeg tror Sandra Brown har rett I at “psykopati er nummer 1. helserisk -fordi det skader så mange rundt dem!”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.